Havets små riddere

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I AUSTRALIA

DU BLIR sikkert fascinert av slike imponerende skapninger i havet som hvaler, delfiner og haier. Men i havet lever det «både små og store» skapninger. (Salme 104: 25) De som har øye for detaljer, blir også fascinert av de små skapningene i havet.

Nede på havbunnen farer det omkring noen skapninger som blir beskrevet som «havets pansrede riddere». Til forskjell fra ridderne i middelalderen er mange av disse små «ridderne» iført rustninger i mange forskjellige farger og mønstre. De små skapningene i havdypet tilhører en gruppe krepsdyr som vi kjenner som reker.

Fra plankton til din tallerken

Reker er kanskje noe du bare forbinder med delikat sjømat. * Men før rekene ender opp på din tallerken, har de levd et svært variert liv. Noen hunnreker bærer de befruktede eggene sine under bakkroppen til de klekkes ut, mens andre slipper eggene ut i havstrømmen, hvor de modnes uavhengig av moren.

Rekeeggene klekkes ut til det som kalles zoealarver. Disse gjennomgår flere larvestadier og ligner lite på voksne reker. Etter å ha tilbrakt en tid blant en masse plankton slår zoealarvene seg til slutt ned på havbunnen. Her antar de sin velkjente form og blir gradvis til voksne reker.

«Rustningen» skiftes ut

Hvordan klarer de voksne rekene, som er innkapslet i en solid «rustning», å vokse? «Denne prosessen (også kalt skallskifte) innebærer at det blir dannet en ny, myk kutikula innenfor det gamle,» sies det i boken A Field Guide to Crustaceans of Australian Waters. «Den gamle kutikulaen faller så av, og dyret trekker til seg vann. Det får den fleksible nye kutikulaen til å svulme opp, slik at det blir plass til framtidig vekst.» Boken Australian Seashores sier: «Dyret må trekke hele kroppen, også alle vedhengene (og dem er det ganske mange av) — noen store og sterke og andre små og skjøre — ut av den gamle, skjellaktige frakken. Vedhengene blir trukket ut [av skallet] akkurat som en trekker fingrene ut av en hanske.»

Hvordan trekker skalldyrene store vedheng, for eksempel klomuskler, gjennom de trange åpningene som er dannet ved leddene? Forfatteren W.J. Dakin sier: «[Det] er mulig bare fordi de levende delene av dyret er myke og kan trekkes gjennom steder hvor det er trangt. Ved skallskifte trekker faktisk blodet seg tilbake fra lemmene og går til andre kroppsdeler, slik at [lemmene] med letthet kan klemmes sammen under uttrekkingen.» Det nye skallet får de samme virvler, striper og fargemønstre som det gamle skallet — og det med god grunn.

Farger som kamuflerer, og farger som reklamerer

Noen reker lever blant sjøanemonenes tentakler, eller fangarmer. De er til dels gjennomsiktige, eller de har en farge på «rustningen» som er kodet for å matche vertsdyrene. I sin kamuflasjedrakt oppnår rekene beskyttelse innimellom anemonenes fangarmer, og de gjør seg fortjent til oppholdet ved å gjøre husarbeid og fjerne søppel som hoper seg opp på vertene.

Andre reker, for eksempel pusserekene, har praktfulle farger. De lever ofte sammen under avsatser i revene, og det ser ut til at de strålende fargene fungerer som reklame for de rengjøringstjenestene de yter. Fisker som har fått parasitter, holder seg i nærheten av pusserekenes hjem og innbyr på den måten rekene til å vandre rundt på kroppen deres. Rekene tar seg til og med kaldt og rolig inn i fiskenes munn og gjeller. Disse «reke-legene» fjerner og spiser parasitter, men de forsyner seg også av fiskens slimete skinn.

Én ting er i hvert fall sikkert: Uansett hvilken farge eller oppgave disse små levende juvelene har, så er deres rustning langt mer imponerende enn de rustningene som ridderne i middelalderen brukte.

[Fotnote]

 [Bilde på side 23]

Reken «Rhynchocinetes uritai»

[Bilde på side 23]

Gjennomsiktig anemonereke

[Bilde på side 23]

Keiserreke

[Bilde på side 23]

Anemonereke

[Bilde på side 23]

Pussereke

[Bilderettigheter på side 23]

Alle bilder unntatt pussereken: © J and V Stenhouse