Skjønnhet skjult i mørket

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I SLOVENIA

MED et fast grep om en liten lykt trengte Luka Čeč langsomt inn i det tette, underjordiske mørket. Langt nede under bakken krabbet han opp på en høy klippe og ble belønnet med et fantastisk syn. En glitrende, funklende verden åpenbarte seg for øynene på ham. Hva var det han hadde funnet? En ny passasje i Postojnagrotten i Slovenia.

Denne oppdagelsen, som ble gjort våren 1818, markerte begynnelsen på det som nå er en blomstrende turistnæring. Den åpnet også veien for videre huleforskning. Bli med oss til Postojna, en liten by i det vestlige Slovenia, og se nærmere på dette storslåtte grottesystemet.

Et område med mange grotter

Med sine omkring 20 kilometer med passasjer og grotter er hulesystemet i Postojna et av de største i Europa. Grottene befinner seg i det området som er kjent som Kras, eller Karst, et kalksteinsplatå som strekker seg omkring 50 kilometer innover i landet fra Adriaterhavet mellom De juliske Alper og De dinariske Alper. Grottene i Postojna er noen av de tusener av grotter som finnes i dette området.

I dag har ordet «karst» en omfattende betydning. Geologer verden over bruker dette ordet for å beskrive landskaper som ligner på det i Krasområdet. Det finnes karstlandskaper i mange deler av verden, deriblant i Australia, Indokina, Kina, Mellom-Ame⁠rika og Russland, og dessuten i Karibia og middelhavsområdet. Et slikt område kjennetegnes av ufruktbar klippegrunn hvor det som følge av erosjon er blitt dannet grotter, forsenkninger og underjordiske elver og sjøer.

Ettersom en stor del av Slovenia har karsttopografi, finnes det mange grotter og underjordiske formasjoner i dette landet. Postojnagrotten er like imponerende som slike kjente karsthuler som Mammutgrotten i Kentucky i USA og Rørfløytegrotten i Guilin i Kina.

 En titt inn i grottene

Postojnagrotten ble første gang omtalt på 1600-tallet, da den slovenske vitenskapsmannen Janez Vajkard Valvasor skrev om den i sin bok om hertugdømmet Krain. Valvasor sa om grottene i området at de hadde «søyler med underlig form». Han sammenlignet dem med «all slags skadedyr, slanger og andre dyr . . . eller forskjellige monstre, deformerte ansikter, spøkelser og lignende». Han tilføyde: «Uhyggen og frykten tiltar også på grunn av de mange grottegangene, hullene og dype kløftene som finnes på alle kanter.» Det er ikke rart at det ikke var mange som våget seg særlig langt inn i grottenes uhyggelige mørke etter å ha lest en så skremmende beskrivelse!

Med tiden ble imidlertid Postojnagrotten mer og mer populær. Det var særlig tilfellet etter Čečs oppdagelse i 1818. Allerede året etter ble grottene åpnet for publikum. Men det var ikke før man bygde en liten jernbane i grotten i 1872 og la inn elektrisk lys i 1884, at mange fikk se disse naturfenomenene med egne øyne. Hva var det de fikk se?

I dag er grottesystemet i Postojna kjent for sine vakre passasjer. Stalaktittenes og stalagmittenes klare farger og underlige former gjør at grottegangene ligner juveler. Noen av dem glitrer som om de er overstrødd med diamanter, mens andre utstråler varme farger i nyanser av oker og rust. Innskrifter på veggene avslører at besøkende i tidligere århundrer også satte pris på de usedvanlig vakre grottene.

Nye arter oppdaget

Utforskningen av disse enorme grottene har ikke bare avslørt nye og uvanlige geologiske formasjoner, men også livsformer som man tidligere ikke kjente til. Hittil er mer enn ti nye arter blitt funnet i grottesystemet i Postojna.

Čeč gjorde en slik oppdagelse i 1831, til stor glede for huleforskere verden over. Han oppdaget en sjelden grottebille, som fikk navnet Leptodirus hohenwarti, som betyr «en som er smalhalset». Som navnet antyder, har denne billen tynn hals. Den har også et bitte lite hode, en fyldig bakkropp og uvanlig lange følehorn og ben. Det første eksemplaret ble ødelagt ved et uhell, så det var ikke mulig å foreta en grundig undersøkelse av arten før man fant en annen bille 14 år senere.

En annen merkelig skapning som ble funnet i dette området, er olmen, en nesten blind hulesalamander. Så tidlig som i 1689 omtalte Valvasor den som «dragens avkom». Dette lille amfibiet har vært gjenstand for mange vitenskapelige undersøkelser.

Grotter i nærheten

Grottene i Postojna utgjør bare ett av mange grottesystemer i dette området. Den nærliggende Škocjangrotten, som siden 1986 har vært med på UNESCOs liste over verdens fremste kulturminner og naturområder, er spesielt bemerkelsesverdig. Folk som besøker dette grottesystemet, blir imponert over den kolossale størrelsen på grottene og kløftene. De går for å være de største i Europa. Én del av grottesystemet er for eksempel 300 meter lang, 100 meter bred og 110 meter høy!

En stor festning vokter inngangen til Predjamagrotten. Denne festningen var tidligere bosted for den legendariske ridderen Erazem Jamski. Det blir hevdet at borgen i flere hundre år holdt stand mot angripere. Man fikk forsyninger via hemmelige, underjordiske ganger som var forbundet med grotten under festningen. Erazem skal ha hånt angripere ved å kaste friske kirsebær og stekt kjøtt ned til dem for å vise at han ikke manglet noe mens han var sperret inne bak festningsmurene. Enten denne historien er sann eller ikke, finnes disse hemmelige gangene i virkeligheten.

Det å utforske den fascinerende verden av grotter i dette karstområdet kan by på mange uventede og spennende opplevelser. Den verdenskjente billedhoggeren Henry Moore sa om Postojnagrotten: «Dette er den beste utstillingen av naturens billedhoggerkunst jeg noen gang har sett.» Hvis du får anledning til å besøke dette stedet, vil du sannsynligvis være enig med ham.

 [Ramme/bilde på side 24]

«Menneskefisken»

Proteus anguinus, europeisk hulesalamander, blir også kalt «menneskefisken» på grunn av den uvanlige fargen på skinnet, som kan minne om lys menneskehud. Dette amfibiske virveldyret er hjemmehørende bare i de underjordiske kildene og elvene i karstområdet i det nordøstlige Italia, Slovenia og lenger sør. Det fargeløse skinnet og de tilnærmet blinde øynene er ikke noe handikap, for dyret lever i totalt mørke fra eggstadiet til døden. Noen av disse «fiskene» skal utrolig nok ha blitt opptil 100 år, og de kan leve i flere år uten mat.

[Rettigheter]

Arne Hodalic/www.ipak.org

[Bilder på side 24]

1. En av grottene i Škocjan er 110 meter høy

2. Denne festningen vokter inngangen til Predjamagrotten

3. Postojnagrottene er blitt kjent verden over

[Bilderettigheter på side 23]

Arne Hodalic/www.ipak.org