«Jehova, du fant meg!»

Fortalt av Nelly Lenz

«Er dere Jehovas vitner?» spurte jeg de to mennene som hadde kommet hjem til oss. «Ja,» svarte de. «Jeg også!» utbrøt jeg. Jeg var bare 13 år og gikk ikke på møtene i Rikets sal. Foreldrene mine var ikke Jehovas vitner. Hvordan hadde det seg at jeg regnet meg selv for å være et Jehovas vitne?

HVIS det ikke hadde vært for Jehovas vitner, ville jeg kanskje aldri ha blitt født. Mor ble gravid med meg mens hun bodde i Montreal i Quebec i Canada. Hun var bare 17 år. Familien hennes presset henne sterkt til å ta abort. Hun gikk med på det.

Da hun skulle få utført inngrepet, spurte hun om å få ta en dag fri fra jobben. Sjefen hennes, som var et av Jehovas vitner, fant tydeligvis ut hvorfor mor ville ha fri fra jobben. Hun fortalte mor kort hvor verdifull livets gave er. (Salme 139: 13—16) På vei til klinikken tenkte mor på hva arbeidsgiveren hennes hadde sagt. Hun bestemte seg for ikke å ta abort. Etter at jeg ble født i 1964, plasserte mor meg på et barnehjem.

Min første kontakt med Bibelens sannheter

Da jeg var omkring to år, tok mor og hennes nye ektemann meg ut av barnehjemmet. Mens vi bodde i Sainte-Marguerite-du-Lac-Masson, begynte de å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og være med på menighetens møter. Men kort tid senere flyttet vi til Boisbriand, og foreldrene mine sluttet å studere.

Noen få år senere gjenopptok de studiet. Jeg overhørte det som ble sagt om Bibelens løfter om en paradisisk jord. (Lukas 23: 43) Jeg ble svært glad i Jehova.

Men en dag sa mor til meg at de hadde sluttet å studere med Jehovas vitner, og at vi ikke kom til å gå i Rikets sal mer. Først ble jeg glad. Som åtteåring syntes jeg noen ganger at møtene var ganske lange. Men den kvelden ville jeg snakke med Jehova i bønn, og jeg var redd for at han kanskje ikke ville høre på meg.

Søndag ettermiddag uken etter så jeg at naboene våre, som var Jehovas vitner, drog til møtet i Rikets sal. Jeg begynte å gråte og spurte Gud: «Hvorfor kan barna deres få gå på møte, og ikke jeg?» Ordene i Salme 33: 18 skulle imidlertid vise seg å være sanne: «Se, Jehovas øye er vendt til dem som frykter ham, til dem som venter på hans kjærlige godhet.»

Jeg kommer til Rikets sal igjen

Tre uker senere besøkte jeg naboene våre og fortalte moren, Lilianne, at jeg ville være med på møtene. Lilianne sa at det ikke gikk, siden mor ikke ville ha noe med Jehovas vitner å gjøre. Men jeg hadde bestemt meg. Så hun ble med meg hjem og spurte mor om jeg kunne få være med dem på møtene. Til min overraskelse var det i orden for mor. Hun sa at møtene ville lære meg gode prinsipper. Så hver søndag ble jeg med på møtet.

 I omkring tre år fikk jeg være med på menighetens møter. Men da jeg ble elleve, ble foreldrene mine skilt, og mor og jeg flyttet. Igjen mistet jeg all kontakt med Jehovas vitner.

Et uventet møte

En dag satt jeg på trappen utenfor huset vårt da det kom to Jehovas vitner — Eddie Besson og Don Fisher — på besøk og spurte om foreldrene mine var hjemme. Da jeg sa at de var borte, snudde de seg for å gå. Men jeg løp etter dem, og vi hadde den samtalen jeg fortalte om innledningsvis.

De to mennene ble forståelig nok overrasket over å høre at jeg regnet meg selv som et av Jehovas vitner. Jeg fortalte om min situasjon og bad dem inntrengende om å komme igjen om kvelden. Da jeg fortalte mor at Jehovas vitner ville komme på besøk, ble hun veldig irritert og sa at hun ikke kom til å slippe dem inn. Hun planla å gå ut før de kom. Jeg bønnfalt mor med tårer i øynene om ikke å dra. Akkurat da hun var klar til å gå, ringte det på døren, og der stod Eddie Besson. Tenk deg så glad jeg ble da mor tok imot tilbudet om et bibelstudium.

Endelig kunne jeg få komme på møtene igjen. Men under ett år senere sluttet mor igjen å studere. Denne gangen forbød hun meg å ha noen som helst kontakt med Jehovas vitner og kastet all den litteraturen som hun kunne finne. Men jeg greide å gjemme en bibel, en sangbok, to innbundne årganger av Vakttårnet, to av Jehovas vitners årbøker og en bok som heter «Den sannhet som fører til evig liv». * På det siste studiet mitt spurte jeg Eddie Besson om hva jeg kunne gjøre, siden jeg elsket Jehova svært høyt. Han oppmuntret meg til å studere på egen hånd og til å be ofte. Han forsikret meg om at Jehova ville ha omsorg for meg. Jeg var da bare rundt 14 år gammel.

Jeg holder mine egne «møter»

Fra da av gikk jeg hver søndag inn på rommet mitt og lot som om jeg var på møte. Jeg sang sangen «Ha målet for øyet» som innledning og avslutning, for det var den eneste av Rikets melodier jeg kunne huske. Den dag i dag greier jeg ikke å synge denne sangen uten å gråte. Jeg studerte også en Vakttårn-artikkel i de innbundne årgangene jeg hadde. Jeg avsluttet mitt «møte» med bønn. Så selv om jeg ikke lenger kom sammen med Jehovas vitner, følte jeg at Jehova var nær meg.

Da jeg ble 17 år, flyttet mor og jeg til Montreal. De årene var vanskelige, for hjemmet vårt var preget av alt annet enn kjærlighet.

Funnet!

En dag tok mor imot boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord av Jehovas vitner. Da jeg kom hjem, så jeg den ligge på bordet og begynte å kikke i den. Da jeg så at den brukte Guds navn, Jehova, begynte jeg å gråte og bad stille: «Jehova, du fant meg!»

Jeg måtte få kontakt med mine kristne brødre og søstre. Men hvordan? Mor fortalte meg at en nabo kanskje var et av Jehovas vitner. Så en dag på vei til jobben gikk jeg bort til naboens hus og ringte på døren. En mann kom og lukket opp — halvveis i søvne. Han ble veldig overrasket da jeg sa at jeg var et av Jehovas vitner og ønsket å bli døpt. Han ordnet det slik at en kristen søster som heter Josée Miron, begynte å studere Bibelen med meg. Men igjen motsatte mor seg at jeg studerte Bibelen. Hun sa at jeg måtte vente til jeg ble 18 år, før jeg fikk lov til å bli et av Jehovas vitner.

Et familieliv på én betingelse

Sjefen min la merke til at situasjonen hjemme hadde forverret seg. Han inviterte meg ofte til å være sammen med ham og hans kone i helgene. Siden jeg er så glad i hester, pleide vi ofte å dra på rideturer sammen. Jeg følte det som om de var foreldrene mine.

En dag sa sjefen min til meg at han og hans kone var svært glad i meg, og at de ønsket at jeg skulle komme og bo hos dem. Han tilbød meg noe  som jeg alltid hadde ønsket meg — en kjærlig familie. Men det var på én betingelse — jeg måtte slutte å komme sammen med Jehovas vitner. De gav meg en uke til å tenke over tilbudet deres, men jeg trengte ikke engang en dag. De fikk svaret mitt med én gang. Jehova hadde aldri forlatt meg, og jeg ville ikke forlate ham.

Min tjeneste for Gud

På grunn av de vanskelighetene jeg hadde hjemme, flyttet jeg inn til stefaren min. Han oppmuntret meg til å fortsette å studere, og den 17. desember 1983 ble jeg døpt, 19 år gammel. Jeg var så glad for å se at Eddie Besson var til stede den dagen jeg ble døpt. Nå var det ikke tvil i hans sinn om at jeg var et av Jehovas vitner.

Men stefaren min forandret oppførsel etter at jeg var blitt døpt. Når han så at jeg bad, begynte han å snakke veldig høyt, eller han begynte å kaste ting på meg. Han krevde også at jeg skulle ta meg videre utdannelse, noe som ville komme i veien for mine planer om å bli pioner, heltidsforkynner. Til slutt bad han meg om å flytte hjemmefra. Han gav meg en sjekk på 100 dollar og sa til meg at den dagen jeg ble nødt til å heve den, ville jeg innse at Jehova ikke brydde seg om meg.

Den 1. september 1986 begynte jeg som pioner. Jeg har fortsatt sjekken, og den er ikke hevet. Noen ganger var det vanskelig å tjene som pioner i et landdistrikt uten å ha bil. Men medlemmene i menigheten støttet meg og var svært hjelpsomme.

Med tiden traff jeg en snill kristen mann som heter Ruben Lenz. Vi giftet oss i 1989. Ruben tjener nå som eldste i menigheten i Milton i Ontario i Canada, hvor vi har bodd siden 2002. Vårt ekteskap er en av de største velsignelsene Jehova har gitt meg. Jeg fortsatte i heltidstjenesten til vi fikk vårt første barn, Erika, i 1993. Og litt over tre år senere fikk vi en sønn, som heter Mika. Etter mine lange år i ensomhet har Jehova rikt velsignet meg med en familie som elsker ham like høyt som jeg gjør.

Selv om jeg under oppveksten i perioder var atskilt fra Jehovas folk, sluttet jeg aldri å sette mitt håp til Gud, og jeg bevarte alltid håpet om å få leve evig i et paradis. (Johannes 3: 36) Jeg er så takknemlig for at Jehova «fant» meg.

[Fotnote]

[Bilde på side 15]

Her rir jeg på hesten til sjefen min

[Bilde på side 15]

Nelly Lenz med sin mann, Ruben, og barna, Erika og Mika