Hva er vitiligo?

Av en Våkn opp!-skribent i Sør-Afrika

▪ Noen ganger snakker Sibongile spøkefullt om huden sin. Med et smil sier hun: «Jeg ble født svart, så ble jeg hvit, og nå vet jeg ikke riktig hva jeg er.» Hun har vitiligo.

Vitiligo, som også blir kalt leukoderma, skyldes tap av pigmentproduserende celler i huden. Det fører til at det blir dannet hvite flekker på huden. Hos noen pasienter utvikler aldri sykdommen seg noe mer enn til å omfatte en flekk på huden. Men hos andre sprer den seg raskt over hele kroppen. Andre igjen lider av en tregere form for vitiligo, som fortsetter å spre seg over mange år. Vitiligo er verken smertefullt eller smittsomt.

Det er ikke alle tilfeller av vitiligo som er like tydelige som hos Sibongile, for den er mest synlig på mørkhudete mennesker. Men det er mange som er rammet i mer eller mindre grad. Statistikken viser at det er mellom én og to prosent av befolkningen som er rammet. Vitiligo forekommer hos alle raser og rammer like mange menn som kvinner. Årsaken til sykdommen er fortsatt ukjent.

Selv om det ikke finnes noe som kan kurere vitiligo, finnes det mange behandlingsmåter. For pasienter som er lyse i huden, blir sykdommen mer tydelig når den friske huden blir solbrun. Så hvis man unngår å oppholde seg i solen, kan det gjøre sykdommen mindre synlig. Hos mørkhudete kan spesiell kosmetikk hjelpe til med å skjule kontrasten i hudfargen. Hos noen pasienter har en behandling som kalles repigmentering, vært virkningsfull. Denne behandlingsformen innebærer mange måneders medisinering og bruk av spesielt utstyr som benytter ultrafiolett lys. I noen tilfeller har denne behandlingen ført til at den normale hudfargen har kommet tilbake til deler av den huden som er angrepet. Andre pasienter velger depigmentering. Hensikten med den behandlingen er å jevne ut hudfargen ved å ødelegge de resterende pigmentproduserende cellene ved hjelp av medisiner.

Vitiligo kan føre til følelsesmessige problemer for dem som er rammet, spesielt hvis det sprer seg til ansiktet. «For ikke så lenge siden var det to barn som så meg, og som løp skrikende bort,» forteller Sibongile. «Andre nøler med å snakke med meg fordi de tror at jeg kanskje har en smittsom sykdom, eller at noen har kastet en forbannelse over meg. Jeg skulle ønske at jeg kunne få dem til å forstå at de ikke behøver å være redd for dem som har denne sykdommen. Man kan ikke få vitiligo ved berøring eller gjennom luften.»

Sibongile lar ikke sykdommen hindre henne i å undervise andre ut fra Bibelen, noe hun som et av Jehovas vitner setter stor pris på å kunne gjøre. Det innebærer at hun besøker folk i deres hjem og snakker med dem ansikt til ansikt. Hun sier: «Jeg har lært å akseptere mitt utseende. Jeg har avfunnet meg med å være den jeg er, og ser fram til at den hudfargen jeg hadde da jeg ble født, skal komme tilbake i Jehova Guds lovte, jordiske paradis.» — Åpenbaringen 21: 3—5.

[Bilde på side 22]

I 1967, før jeg ble rammet av sykdommen