Krigens trengsler forberedte meg på livet

FORTALT AV ERNST KRÖMER

«Dette er rommet deres.» Med disse ordene ble samarbeidspartneren min og jeg tatt imot i Gabon i Vest-Afrika. Det var akkurat plass nok i rommet til en madrass. Vi bodde der i seks måneder.

JEG vokste opp på en gård i Tyskland under den annen verdenskrig, noe som gjorde at jeg ble forberedt på å klare meg under vanskelige forhold. Jeg var fire år da Nazi-Tyskland okkuperte Polen i 1939 og krigen brøt ut. Familien vår bestod av foreldrene mine, meg selv, en yngre bror og søster og to eldre søstre. Far advarte oss om at vi måtte være forberedt på vanskelige tider hvis Tyskland tapte krigen.

Vi bodde i den lille tyske landsbyen Löwenstein i Nieder-Schlesien, som i dag er en del av Polen. Gården vår var på omkring 250 mål. Vi dyrket korn og hadde dyr. Far arbeidet også som administrator for gårdbrukerne i området. Da nazistene tok makten, brukte de far til å organisere bøndene til å støtte krigsinnsatsen.

Far hadde tjenestegjort i kavaleriet under den første verdenskrig, og på grunn av den jobben han nå hadde for de nazistiske styresmaktene, slapp han å bli utskrevet til de væpnede styrker. Foreldrene mine hadde for lenge siden meldt seg ut av kirken, for de var skuffet over den måten de geistlige hadde opptrådt på under den første verdenskrig. Dette gjorde at jeg vokste opp uten å interessere meg for religion i det hele tatt.

Jeg begynte på skolen i 1941, men jeg kunne ikke fordra den og mente at det måtte finnes noe bedre å gjøre enn å sitte og glane på en tavle. I begynnelsen av 1945, bare noen måneder før krigen sluttet, ble Breslau (i dag Wrocław), hovedstaden i Nieder-Schlesien, angrepet av russerne. En lørdagskveld kunne vi se at byen, som lå nesten fem mil unna, ble helt opplyst på grunn av lyset fra bombekastere og fra bomber som eksploderte etter å ha blitt sluppet ned fra fly. Kort tid etter måtte vi flykte til fjellene. Da krigen var slutt, vendte vi hjem igjen til Löwenstein.

Etter krigen

Tiden etter krigen var forferdelig. Kvinner ble voldtatt, og plyndring forekom daglig. Mesteparten av dyrene våre ble stjålet.

Far ble arrestert i juli 1945. Etter sju netter med brutale forhør ble han løslatt. Tre måneder senere ble han arrestert på nytt og ført  bort. Vi så ham aldri igjen. To polske menn overtok gården vår og påstod at det var de som eide den. I april 1946 fikk alle tyskere i landsbyen beskjed om å dra og bare ta med seg det de kunne bære.

Mor hadde vært forberedt på dette, så det oppstod ingen panikk. Hun hadde en stor kurv med hjul på som inneholdt sengetøy, og vi hadde en ryggsekk hver med det vi trengte. Den polske militsen drev oss inn i kuvogner — 30 personer i hver vogn. Omkring to uker senere kom vi fram til bestemmelsesstedet vårt i den nordvestlige delen av Tyskland, ikke langt fra Nederland.

Myndighetene tildelte familien vår, som også omfattet slektningene våre — vi var 19 personer i alt — to rom på en gård som lå omkring åtte kilometer fra Quakenbrück. Med tiden fikk noen i storfamilien vår bo hos andre gårdbrukere, så det ble mindre overfylt hos oss.

Mor var svært selvoppofrende av hensyn til oss barn; ofte lot hun være å spise for at vi skulle få mat. Vi hadde ikke brensel den første vinteren vi var der. Veggene og takene var dekket av et tykt islag, og rommene våre så ut som isgrotter. Heldigvis hadde vi varmt sengetøy, slik at vi overlevde.

Kontakt med Jehovas vitner

Omkring 1949 fikk mor et nummer av Vakttårnet av en av tantene mine. En artikkel der fikk henne til å tenke på at hun under krigen hadde hørt at Hitler på radioen hadde fordømt ’en berme’ som forutsa Tysklands fall. Mor hadde lurt på hvem disse menneskene var. Da hun leste i Vakttårnet at de var Jehovas vitner, ble hennes interesse vakt, og hun bestemte seg for å studere Bibelen sammen med dem.

En dag i april 1954 møtte jeg det ekteparet som studerte med mor. Jeg tok imot brosjyren Kan du få leve evig i lykke her på jorden? og også tilbudet om et abonnement på Vakttårnet. Da jeg hadde lest brosjyren, var jeg overbevist om at jeg hadde funnet sannheten. Derfor gav jeg brosjyren til arbeidsgiveren min, slik at hun kunne lese den. Da jeg spurte henne hva hun syntes om den, sa hun: «Det er veldig fine tanker, men det er for godt til å være sant. Jeg kan bare ikke tro det.»

«Men jeg er i hvert fall sikker på at dette er sannheten, og jeg vil rette meg etter den,» sa jeg til henne. Hun ristet på hodet og sa: «Dette budskapet passer for et saktmodig menneske. Du er for uregjerlig til å bli et av Jehovas vitner.» Men jeg begynte å gjøre forandringer i livet mitt.

Det bodde ikke noen vitner i nærheten, men jeg studerte på egen hånd og syklet cirka én mil hver uke for å komme på møtene deres. Senere reiste jeg til et kretsstevne, hvor mange menigheter av Jehovas vitner kom sammen. Der var jeg for første gang med andre ut og forkynte. Det tok ikke lang tid før jeg gjorde det regelmessig. Den 14. juli 1954 ble mor og jeg døpt. Senere ble også mormoren min et av Jehovas vitner, da hun var 80 år gammel.

Jeg jobbet på en gård, men det tok for mye tid, så jeg sluttet der og fikk isteden arbeid i et skogreservat. Deretter flyttet familien vår til Reutlingen, en liten by i nærheten av Stuttgart. Mens vi bodde der, ble den yngste søsteren min, Ingrid, også et av Jehovas vitner. Hun er den eneste av søsknene mine som er blitt et vitne.

Forkynnelse på heltid

I 1957 ble far omsider formelt erklært død. Det førte til at mor begynte å motta enkepensjon, noe som gjorde at hun kunne klare seg uten økonomisk hjelp fra meg. Siden jeg ikke lenger hadde slike familieforpliktelser, begynte jeg å jobbe deltid, og i april 1957 ble jeg pioner (heltidsforkynner). Etterpå ble jeg spurt om å være spesialpioner. En trosfelle som hørte om dette, bad meg komme til kontoret hans og sa: «Jeg er sikker på at du kunne trenge litt hjelp.» Så gav han meg 500 tyske mark. For dem kjøpte jeg alle de klærne jeg trengte, og hadde fortsatt 200 mark igjen.

I 1960 meldte jeg meg som frivillig til å tjene i Østerrike, der jeg forkynte i den lille landsbyen Scheibbs og også en kort tid i byen Linz. Men senere det året ble jeg utsatt for en  alvorlig motorsykkelulykke, hvor jeg brakk det høyre benet. Etter en rekke operasjoner var jeg i stand til å fortsette med oppdraget mitt. Jeg måtte imidlertid reise hjem til Reutlingen i 1962 for å ordne opp i noen immigrasjonsproblemer. Mens jeg var der, fikk jeg utført en operasjon for å fjerne en metallstang som hadde vært satt inn i benet mitt. Jeg tok en pause i pionertjenesten på seks måneder for at jeg skulle kunne tjene penger til å betale legebehandlingen.

Da en reisende tilsynsmann besøkte den menigheten jeg gikk i, foreslo han at jeg skulle søke om å få tjene ved Jehovas vitners tyske avdelingskontor, som da lå i Wiesbaden. Det gjorde jeg, og to uker senere fikk jeg et telegram hvor det stod at jeg kunne komme så snart som mulig. En uke senere, i mai 1963, var jeg på plass ved det tyske avdelingskontoret, Betel, og jobbet med en rotasjonspresse som trykte blad.

Jeg anstrenger meg for å lære

Jeg hadde aldri før bodd på et så bra sted som Betel, og jeg ble fort vant til det harde arbeidet. I 1965 reiste jeg til Spania og hadde i all hemmelighet med bibelsk litteratur, ettersom forkynnelsesarbeidet da var forbudt der. Dette besøket førte til at jeg fikk lyst til å lære et annet språk, og jeg valgte engelsk. Jeg brukte enhver anledning til å studere. Omtrent på denne tiden ble den første engelsktalende gruppen opprettet i Tyskland, og jeg begynte i den. Den første gangen jeg studerte en studieartikkel i Vakttårnet på engelsk, tok det sju timer. Da det neste gang bare tok meg fem timer, visste jeg at jeg gjorde framskritt.

I 1966 ble jeg innbudt til å gå i den 43. klassen på Gilead, en skole i USA som er opprettet for å utdanne noen av Jehovas vitner til misjonærer. Etter å ha gjennomgått skolen fikk Günther Reschke og jeg vite at vi skulle bli sendt som misjonærer til Gabon i Vest-Afrika i april 1967. Da vi kom til Libreville, hovedstaden i Gabon, flyttet vi inn på det lille rommet som jeg fortalte om i innledningen. Vi hengte klærne våre i spisestuen. Seks måneder senere flyttet vi til et annet misjonærhjem.

Den største utfordringen for meg var å lære fransk. Jeg gjorde meg iherdige anstrengelser og følte til slutt at jeg behersket det til en viss grad. Så, i 1970, ble forkynnelsesarbeidet vårt i Gabon plutselig forbudt, og vi som var misjonærer, fikk to uker på oss til å forlate landet.

Videre til Den sentralafrikanske republikk

Jeg og noen andre misjonærer ble bedt om å tjene i Den sentralafrikanske republikk. Det offisielle språket i landet var fransk, men for at vi skulle kunne forkynne for folk flest, måtte vi lære oss sango. Vi ble sendt for å opprette et misjonærhjem i byen Bambari, omkring 30 mil fra hovedstaden, Bangui. I Bambari var det verken elektrisitet eller innlagt vann i husene, men de to menighetene der trengte vår hjelp. Det at jeg hadde opplevd krigstiden i Europa, gjorde det mye lettere for meg å mestre  levekårene i Bambari og etter hvert også andre steder.

Etter at jeg hadde vært to år i Bambari, ble jeg bedt om å besøke menigheter som reisende tilsynsmann. Det var cirka 40 menigheter i landet, og jeg var en uke i hver menighet jeg var tildelt. Jeg hadde en liten bil, men der veiene ble for dårlige, benyttet jeg offentlig transport.

Bangui var det eneste stedet i hele landet hvor det var mulig å få reparert kjøretøy. Siden jeg måtte reise mye i tjenesten, kjøpte jeg noen bøker om bilreparasjoner, fikk tak i noe verktøy og reparerte stort sett bilen min selv. En gang gikk lagerhuset på drivakselen i stykker, og jeg kunne ikke kjøre videre. Jeg var omkring seks mil fra nærmeste hus, så jeg hogg et stykke hardved fra skogen og formet det til slik at det passet til lageret. Etter å ha satt lageret inn med mye fett festet jeg det nye «lagerhuset» med ståltråd, og så kunne jeg fortsette reisen.

Det å tjene i bushen var en spesielt stor utfordring fordi det på landet som oftest bare var noen få som kunne lese og skrive. I en menighet var det bare én som kunne lese, og han hadde en talefeil. Den artikkelen vi studerte på Vakttårn-studiet da jeg besøkte menigheten, var ualminnelig vanskelig, men det var trosstyrkende å se at menigheten gjorde seg oppriktige anstrengelser for å få tak i de punktene som ble drøftet.

Etterpå spurte jeg dem om hvordan de kunne ha gagn av undervisning som de ikke kunne forstå fullt ut. Svaret de gav, var vakkert: «Vi oppmuntrer hverandre.» — Hebreerne 10: 23⁠—25.

Selv om mange av mine kristne brødre var analfabeter, lærte de meg mye om livet. Jeg ble klar over verdien av det bibelske rådet om å ’anse andre for å være høyere enn seg selv’. (Filipperne 2: 3) Mine afrikanske brødre lærte meg mye om kjærlighet, godhet og gjestfrihet og om hvordan man kan overleve i bushen. Det bror Nathan Knorr, som da var rektor på Gilead-skolen, hadde sagt til klassen min på avslutningsdagen, kom til å få en mye større betydning for meg. Han sa: «Fortsett å være ydmyke; vi bør aldri tro at vi vet alt. Vi gjør ikke det. Vi har så mye å lære.»

Livet i den afrikanske bushen

Når jeg reiste fra menighet til menighet, bodde jeg hos brødre på de forskjellige stedene. Vanligvis var den uken jeg var på besøk, en slags fest, særlig for barna. Det var fordi vertsmenigheten gikk på jakt eller fisket og anstrengte seg ekstra for å ha rikelig med mat til alle.

Når jeg bodde hos brødrene i hyttene deres, spiste jeg alt fra termitter til elefantkjøtt. Ape stod på menyen rett som det var. Villsvin og hulepinnsvin var spesielt godt. Selvsagt var det ikke festmiddag hver dag. Til å begynne med tok det en stund før kroppen min tilpasset seg kostholdet, men da den hadde gjort det, kunne magen min fordøye nesten hva som helst som jeg måtte bli servert. Jeg lærte at det var bra for magen å spise papaya, også frøene.

I bushen kan det skje alle mulige uventede ting. En gang var det noen som tok meg for å være et gjenferd (det som sies å være det hvite gjenferdet av en død person som bor i vannet, og som folk tror kan trekke en person ned  og drukne ham). Jeg ble tatt for å være det en gang da jeg gikk opp av vannet etter å ha badet i en elv. En jente som kom for å hente vann, fikk øye på meg og løp skrikende av gårde. Da en av mine trosfeller forsøkte å forklare at jeg var en forkynner som var på besøk, og ikke et gjenferd, ville ikke folk tro det. «En hvit mann ville aldri komme helt hit ut,» hevdet de.

Ofte sov jeg ute i det fri. Jeg likte den friske luften. Jeg hadde alltid med meg et myggnett, siden det også beskyttet mot slanger, skorpioner, rotter og andre ting. Flere ganger opplevde jeg at det kom en hel hær av maur, og da var det myggnettet som beskyttet meg. En natt lyste jeg med lykten min på nettet og så at det var dekket av maur. Jeg tok bena på nakken, for selv om maurene er små, kan de til og med ta livet av løver.

Mens jeg var i den sørlige delen av Den sentralafrikanske republikk, i nærheten av elven Kongo, forkynte jeg for pygmeene, som virkelig lever av naturen. De er spesialister på jakt og vet hva som er spiselig, og hva man ikke kan spise. Noen av dem snakker sango, og de lyttet med glede. De pleide å si ja til at vi kunne komme tilbake, men når vi gjorde det, hadde de flyttet til et annet sted. På den tiden var det ingen pygmeer som ble Jehovas vitner, men jeg har senere fått vite at det i Kongo-Brazzaville var noen som ble det.

Jeg var kretstilsynsmann i Den sentralafrikanske republikk i fem år. Jeg reiste på kryss og tvers i landet og besøkte for det meste menigheter som lå ute i bushen.

Tjeneste ved avdelingskontoret i Nigeria

I mai 1977 ble jeg innbudt til å tjene ved Jehovas vitners avdelingskontor i Lagos i Nigeria. Dette er det mest folkerike landet i Afrika, og den gangen var det nesten 100 000 vitner der og omkring 80 som tjente ved avdelingskontoret. Jeg fikk i oppgave å arbeide på bilverkstedet og skulle blant annet reparere og vedlikeholde kjøretøy.

I 1979 begynte jeg igjen med jordbruk, det samme som jeg hadde jobbet med da jeg var ung og bodde i Europa. Gården, som produserte mat til dem som arbeidet ved avdelingskontoret, lå i Ilaro, omkring åtte mil fra Lagos. Der fikk jeg lære at jordbruk i en tropisk regnskog er noe ganske annet enn jordbruk i Europa. Etter at jeg hadde jobbet der i tre og et halvt år, drog jeg tilbake til Lagos og fortsatte å arbeide på bilverkstedet.

I 1986 ble jeg overflyttet til Igieduma, som ligger omkring 36 mil fra Lagos. Der holdt man på med å bygge et stort, nytt avdelingskontor. Dette anlegget ble innviet i januar 1990. Det omfatter et trykkeri, en liten gård og boligbygninger med plass til mer enn 500 personer. Dette bygningskomplekset, som ligger på en tomt på 600 mål, er omgitt av en nesten to meter høy mur. Jeg har for tiden tilsynet med gården og vedlikeholdet av uteanleggene. Det er omkring 35 personer som arbeider med dette.

Nå har jeg bodd i Nigeria i omkring 27 år, og jeg har virkelig likt de forskjellige oppgavene jeg har fått ved avdelingskontoret. Jeg er glad for at mor har fortsatt å være trofast mot Jehova, og for at min lillesøster, Ingrid, som var spesialpioner i 14 år, fremdeles tjener Jehova sammen med mannen sin.

Til tross for de utfordringene jeg har møtt, har jeg virkelig vært glad for at jeg har kunnet tjene Jehova og mine åndelige brødre i Vest-Afrika. Jeg er takknemlig for at jeg fram til nå har hatt god helse, og ber om at jeg må kunne bevare den, slik at jeg kan fortsette å tjene vår store Gud, Jehova, på en aktiv måte.

[Kart på side 21]

(Se den trykte publikasjonen)

Nigeria

Den sentralafrikanske republikk

Gabon

[Rettigheter på side 21]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilde på side 18]

Sammen med min mor, Gertrud, og min søster Ingrid i 1939

[Bilde på side 20]

Som misjonær i Gabon

[Bilde på side 20]

Da jeg var i Den sentralafrikanske republikk, bodde jeg i slike landsbyer som denne