Triumfer og nederlag

DEN 5. august 1942 forstod dr. Alexander Fleming at en av pasientene hans, som også var en venn av ham, var dødssyk. Den 52 år gamle mannen hadde fått hjernehinnebetennelse, og til tross for alle Flemings forsøk på å kurere ham hadde han nå falt i koma.

Femten år tidligere hadde Fleming ved en tilfeldighet kommet over et bemerkelsesverdig stoff som ble laget av en blågrønn muggsopp. Han kalte det penicillin. Han merket seg at det hadde evnen til å drepe bakterier, men han klarte ikke å isolere rent penicillin, og forsøkene hans begrenset seg til å bruke det som et antiseptisk middel. I 1938 hadde imidlertid Howard Florey og hans forskningsteam ved Oxford universitet klart å framstille en tilstrekkelig mengde penicillin til at det kunne testes på mennesker. Fleming kontaktet nå Florey, som tilbød seg å sende ham alt det penicillinet han hadde tilgjengelig. Dette var Flemings siste sjanse til å redde sin venn.

Det viste seg at en intramuskulær injeksjon ikke var tilstrekkelig, så Fleming injiserte penicillinet direkte i ryggraden til sin venn. Penicillinet seiret over mikrobene, og Flemings venn forlot sykehuset helt frisk bare litt over en uke senere. Antibiotikumets tidsalder var begynt, og en ny milepæl var nådd i menneskehetens kamp mot sykdom.

Antibiotikumets tidsalder

Da antibiotika først ble oppdaget, virket det som om de var de reneste vidundermidler. Infeksjoner forårsaket av bakterier, sopp eller andre mikroorganismer som man tidligere ikke hadde kunnet bekjempe, kunne nå behandles effektivt. Med de nye legemidlene falt dødstallene ved hjernehinnebetennelse, lungebetennelse og skarlagensfeber dramatisk. Sykehusinfeksjoner som tidligere hadde betydd den visse død, ble drevet tilbake på bare noen få dager.

Siden Flemings dager har forskerne utviklet mange flere former for antibiotika, og letingen etter nye pågår fortsatt. I løpet av de siste 60 årene er antibiotika blitt uunnværlige våpen i kampen mot sykdom. Hvis George Washington hadde levd i dag, ville legene utvilsomt ha behandlet halsinfeksjonen hans med et antibiotikum, og han ville sannsynligvis ha kommet seg på en ukes tid. De fleste av oss har fått antibiotika for å bli kvitt en eller annen form for infeksjon. Men det er blitt tydelig at antibiotika også har sine ulemper.

Behandling med antibiotika har ingen effekt på sykdommer som er forårsaket av virus, slik som aids og influensa. Dessuten er det noen som reagerer allergisk på enkelte typer antibiotika. Og bredspektrede antibiotika kan komme til å utrydde  nyttige mikroorganismer i kroppen vår. Men det kanskje største problemet er over- eller underforbruk av antibiotika.

Underforbruk innebærer at pasienten ikke fullfører den foreskrevne antibiotikabehandlingen, enten fordi han begynner å føle seg bedre, eller fordi behandlingen pågår over lang tid. Dermed kan det skje at antibiotikumet ikke fjerner alle de sykdomsframkallende bakteriene, slik at noen bakteriestammer kan utvikle resistens og dermed overleve og formere seg. Dette har stadig forekommet ved behandling av tuberkulose.

Både leger og bønder har gjort seg skyldige i overforbruk av disse nye midlene. «Det har ofte vært foreskrevet for store mengder antibiotika i USA, og de brukes enda mer hemningsløst i mange andre land,» forklarer boken Man and Microbes. «Det er blitt gitt store mengder til buskaper, ikke for å kurere sykdommer, men for at de skal vokse raskere; dette er en viktig årsak til den økte mikrobielle motstandskraften.» Boken advarer om de resultater dette kan få: «Vi kan komme til å slippe opp for nye typer antibiotika.»

Men om man ser bort fra disse bekymringene  knyttet til antibiotikaresistens, var andre halvdel av 1900-tallet en periode med mange medisinske nyvinninger. Det så ut til at forskerne klarte å finne midler for å bekjempe nær sagt alle lidelser. Og med vaksinasjon så det ut til at man til og med skulle klare å forhindre sykdom.

Legevitenskapelige triumfer

«Vaksinering er historiens største triumf for folkehelsen,» stod det i The World Health Report 1999. Millioner av liv er allerede blitt reddet som følge av verdensomfattende vaksinasjonskampanjer. Et globalt vaksinasjonsprogram har utryddet kopper — den dødelige sykdommen som krevde flere liv enn alle krigene i det 20. århundre til sammen — og en tilsvarende kampanje har nesten utryddet polio. (Se rammen «Seieren over kopper og polio».) Mange barn blir nå vaksinert mot utbredte livstruende sykdommer.

Andre sykdommer er blitt «temmet» ved at man har tatt i bruk mindre dramatiske metoder. Sykdommer som overføres gjennom vann, for eksempel kolera, fører sjelden til problemer på steder hvor det er gode hygieniske forhold og tilgang på rent vann. I mange land innebærer bedre legedekning og bedre adgang til sykehusbehandling at de fleste sykdommer kan identifiseres og behandles før de når et dødelig stadium. Andre ting som har bidratt til å forbedre folks helse, er bedre kosthold og boforhold, samt effektiv håndheving av lover for håndtering og oppbevaring av mat.

Etter at forskerne har funnet årsaken til en smittsom sykdom, kan helsemyndighetene gjennomføre praktiske tiltak for å hindre at det bryter ut en epidemi. Ta ett eksempel: Da det brøt ut byllepest i San Francisco i 1907, krevde sykdommen bare noen få liv fordi byen umiddelbart iverksatte en kampanje for å utrydde de rottene som spredte den. Til sammenligning krevde et tilsvarende utbrudd i India i 1896 ti millioner menneskeliv på tolv år fordi den underliggende årsaken til pesten ikke var blitt identifisert.

Feilgrep i sykdomsbekjempelse

Det er altså blitt vunnet viktige seirer i kampen mot sykdom. Men det er noen slike seirer for folkehelsen som har begrenset seg til de rikeste landene i verden. Sykdommer som det finnes behandling for, krever fortsatt millioner av menneskeliv ganske enkelt fordi det ikke finnes penger til behandling. I utviklingslandene er det fortsatt mange som ikke har tilstrekkelig gode sanitære forhold, som ikke har tilgang til helsevesen, og som ikke har rent vann. I disse landene er det blitt stadig vanskeligere å få dekket disse grunnleggende behovene på grunn av den omfattende flukten fra landsbygda. Slike faktorer gjør at verdens fattige bærer det som Verdens helseorganisasjon kaller en «uforholdsmessig stor del av sykdomsbyrden».

Den viktigste årsaken til denne ubalansen er kortsiktig egoisme. «Noen av verdens verste dødelige infeksjoner ser ut til å befinne seg langt unna,» sier boken Man and Microbes. «Noen av disse finnes bare, eller hovedsakelig, i fattige tropiske og subtropiske områder.» Siden de rike, industrialiserte landene og legemiddelfirmaene som regel ikke høster noen direkte gevinst ved å bidra økonomisk til å behandle disse sykdommene, er de lite villige til å sette av midler til slik behandling.

Uansvarlig menneskelig atferd er også en faktor som bidrar til spredning av sykdommer. Det finnes ikke noe bedre eksempel på denne brutale sannheten enn hivviruset, som sprer seg fra én person til en annen via kroppsvæsker. I løpet av noen få år har aidspandemien feid over hele verden. (Se rammen «Aids — vår tids svøpe».) «Menneskene har gjort dette mot seg selv,» sier epidemiologen Joe McCormick. «Og det er ikke moralistisk prat, det er bare et faktum.»

Hvordan har mennesker uforvarende samarbeidet med hivviruset? Boken The Coming Plague trekker fram følgende faktorer: Sosiale forandringer — spesielt det at folk har flere sexpartnere — har ført til en bølge av seksuelt overførte sykdommer, slik at viruset mye enklere har kunnet få innpass, og slik at  en bærer av viruset lett kan smitte mange andre. Den utstrakte bruken av infiserte, brukte sprøyter ved medisinsk behandling i utviklingsland og blant narkomane har hatt en tilsvarende virkning, og den verdensomfattende blodindustrien, en milliardindustri, har også gjort det mulig for hivviruset å bli overført fra én til flere titall personer.

Som nevnt har overforbruk og underforbruk av antibiotika bidratt til at det har oppstått resistente mikrober. Dette er et alvorlig problem, og det blir stadig verre. Stafylokokker, som ofte infiserer sår, kunne tidligere lett behandles med penicillinderivater. Men nå er disse tradisjonelle antibiotikaene ofte ineffektive. Legene må finne nyere, dyrere antibiotika som sykehusene i utviklingslandene sjelden har råd til. Enkelte mikrober lar seg kanskje ikke bekjempe selv med de nyeste antibiotikaene, slik at sykehusinfeksjoner blir mer vanlige og mer dødelige. Dr. Richard Krause, den tidligere direktøren for National Institute of Allergy and Infectious Diseases i USA, sier rett ut at den nåværende situasjonen er som «en epidemi av mikrobiell resistens».

«Er situasjonen bedre i dag?»

Nå i begynnelsen av det 21. århundre er vi åpenbart ikke fri for sykdomstrusselen. Den nådeløse spredningen av aids, samt det at resistente sykdomsframkallende organismer dukker opp, og at gamle sykdommer som tuberkulose og malaria blusser opp igjen, viser at kampen mot sykdom ikke er over.

«Er situasjonen bedre i dag enn for hundre år siden?» spurte nobelprisvinneren Joshua Lederberg nylig. «I de fleste tilfeller er den verre,» sa han. «Vi har vært likegyldige overfor mikrobene, og dette er et tilbakevendende tema som stadig hjemsøker oss.» Kan de nåværende tilbakeslagene bli rettet opp ved at legevitenskapen og alle verdens nasjoner gjør en felles, målrettet innsats? Vil de viktigste smittsomme sykdommene til slutt bli utryddet, slik som tilfellet var med kopper? Den siste artikkelen tar opp disse spørsmålene.

[Ramme/bilde på side 8]

Seieren over kopper og polio

I slutten av oktober 1977 oppdaget WHO, Verdens helseorganisasjon, det siste naturlig forekommende tilfellet av kopper. Ali Maow Maalin, en sykehuskokk som bodde i Somalia, var bare lett angrepet av sykdommen, og han ble frisk i løpet av noen få uker. Alle som hadde vært i kontakt med ham, ble vaksinert.

Legene ventet spent i to lange år. Det ble utlovt en belønning på 1000 amerikanske dollar til den som kunne melde om et annet bekreftet «aktivt tilfelle av kopper». Det var aldri noen som gjorde krav på belønningen, og den 8. mai 1980 kunngjorde WHO at «verden og alle dens folk er blitt befridd for kopper». Bare ti år tidligere krevde kopper omkring to millioner menneskeliv hvert år. For første gang i historien var en utbredt smittsom sykdom blitt fullstendig utryddet. *

Et tilsvarende håp om fullstendig utryddelse hadde man for polio, eller poliomyelitt, en barnesykdom som kan forårsake lammelse. I 1955 framstilte Jonas Salk en effektiv vaksine mot polio, og en kampanje for å vaksinere befolkningen begynte i USA og andre land. Senere ble det utviklet en vaksine som kunne svelges. I 1988 iverksatte WHO et verdensomfattende program for å utrydde polio.

«I 1988, da vi begynte kampen for å utrydde polio, var det mer enn 1000 barn som ble lammet av polio hver dag,» sier Gro Harlem Brundtland, tidligere generalsekretær i WHO. «I hele 2001 var det langt færre enn 1000 tilfeller.» Polio finnes nå i færre enn ti land, men det vil være nødvendig med ytterligere økonomisk støtte for at disse landene skal bli fullstendig kvitt sykdommen.

[Fotnote]

[Bilde]

En etiopisk gutt får en oral poliovaksine

[Rettigheter]

© WHO/P. Virot

[Ramme/bilde på side 10]

Aids — vår tids svøpe

Aids har vist seg å være en ny verdensomfattende trussel. I dag, cirka 20 år etter at hivviruset ble identifisert, er allerede mer enn 60 millioner mennesker blitt smittet. Og helsemyndighetene advarer om at aidspandemien fortsatt er i «en tidlig fase». Antall smittede «stiger raskere enn man tidligere trodde var mulig», og virkningene i de verst rammede delene av verden er rystende.

«De fleste mennesker som lever med hiv eller aids verden over, er midt i sin arbeidsdyktige alder,» sier en rapport som er utgitt av De forente nasjoner. Resultatet av dette tror man blir at flere land i det sørlige Afrika vil ha mistet mellom 10 og 20 prosent av arbeidsstokken innen 2005. Rapporten sier også: «Den gjennomsnittlige forventede levealder i Afrika sør for Sahara er nå 47 år. Uten aids ville den ha vært 62 år.»

Forsøk på å finne en vaksine har så langt ikke gitt resultater, og bare fire prosent av de seks millioner smittede verden over får medisinsk behandling. I dag er det ikke noe som kan kurere aids, og legene frykter at de fleste som er hivsmittet, til slutt vil utvikle sykdommen.

[Bilde]

T-lymfocytter som er infisert av hivviruset

[Rettigheter]

Godo-Foto

[Bilde på side 7]

En laborant undersøker et seiglivet virus

[Rettigheter]

CDC/Anthony Sanchez