Har reformistene løsningen?

BEDRAGERSKE forretningsmetoder, partisk håndhevelse av lov og rett, sosial urettferdighet, dårlig helsevesen, annenrangs skoleundervisning, svindel i religionens navn og rovdrift på miljøet — dette er forhold som de fleste av oss blir både skuffet og opprørt over. Det er slike forhold som driver reformistene til handling.

Det finnes forkjempere for reformer i nesten alle samfunn. De oppmuntrer til forandringer på en fredelig, konstitusjonell måte. Vanligvis er de verken anarkister eller revolusjonister, men holder seg innenfor rammen av loven og tyr ikke til vold. Enkelte reformister har innflytelsesrike stillinger i samfunnet og tar initiativet til å innføre forandringer. Andre driver lobbyvirksomhet og får dem som sitter med makten, til å gå til handling.

Reformister prøver å få samfunnet til å revurdere sin måte å håndtere problemer på. De nøyer seg ikke med å protestere, de har også forslag til hvordan ting kan gjøres bedre. Reformistene prøver gjerne å gjøre offentligheten oppmerksom på sine kampsaker ved at de henvender seg til folk, demonstrerer i gatene eller prøver å få omtale i mediene. Noe av det verste som kan hende dem, er at samfunnet overser dem.

Reformister før i tiden

Opp gjennom historien er det blitt innført mange reformer. Bibelen forteller at for omtrent 2000 år siden var det en offentlig taler som roste Feliks, prokurator over den romerske provinsen Judea, med ordene: «Reformer finner sted i denne nasjon på grunn av din  framsynthet.» (Apostlenes gjerninger 24: 2) Cirka 500 år før Feliks’ tid fikk den greske lovgiveren Solon igjennom reformer som forbedret de fattiges levekår. Solon «gjorde slutt på fattigdommens verste onder» i det gamle Aten, sies det i Encyclopædia Britannica.

Religionshistorien er full av reformatorer. Martin Luther prøvde for eksempel å reformere den katolske kirke, og hans initiativ banet veien for protestantismen.

Omfanget av reformer

Reformister prøver kanskje også å forandre det ordinære og vanlige. Noen fremmer en helt ny livsstil. Det var tilfellet med bevegelsen Lebensreform (livsstilsreform) i Tyskland tidlig på 1900-tallet. Mange følte at livet ble mekanisk og lite fokusert på mennesker etter hvert som samfunnet ble mer og mer industrialisert. Reformistene gjorde seg til talsmenn for en mer naturlig livsstil. De oppmuntret til det å holde seg i form, til utendørs aktiviteter, til bruk av naturmedisin og til vegetarisme.

Andre reformister avslører urettferdighet og legger press på myndighetene for at de skal gjøre noe. Siden tidlig på 1970-tallet har grupper av miljøaktivister protestert mot misbruk og ødeleggelse av miljøet. Noen av disse gruppene er etter hvert blitt internasjonale organisasjoner. Aktivistene gjør mer enn å demonstrere og protestere mot forhold som skader miljøet. De kommer også med forslag til hva som kan gjøres for å rette på situasjonen. Deres påvirkning har bidratt til lovendringer, blant annet når det gjelder dumping av spesialavfall i havet og hvalfangst.

På 1960-tallet vedtok Det annet Vatikankonsil reformer for den katolske kirke. Også på 1990-tallet var det lekfolk innen den katolske kirke som ønsket reformer. De foreslo for eksempel en forandring i holdningen til sølibat. Reformister i den anglikanske kirke fikk innført en forandring som tillot kvinner å bli ordinert til prester.

Ikke alle synes det er bra

Noen reformer har vært svært positive. I Bibelen finner vi flere eksempler på nasjonale ledere og andre som arbeidet for gode reformer. Det førte til åndelig gjenopplivelse, til sosiale forbedringer og til Guds godkjennelse. (2. Kongebok 22: 3—20; 2. Krønikebok 33: 14—17; Nehemja, kapitlene 8, 9) Det at det i nyere tid er blitt lagt stor vekt på grunnleggende friheter, borgerrettigheter og menneskerettigheter, har i høy grad bidratt til å beskytte og forsvare underprivilegerte minoriteter og forfulgte personer.

Men innførte reformer gir ikke alltid de forventede resultater. John W. Gardner, en politiker på slutten av 1900-tallet, sa: «Det er en historiens ironi at reformister så ofte feilvurderer konsekvensene av sine reformer.» Tenk over noen eksempler.

Tidlig på 1980-tallet tok EF initiativet til landbruksreformer som skulle bevare det naturlige miljøet på gressletter og heier. Nye retningslinjer for landbruket førte til at over 3000 kvadratkilometer dyrkbar mark i Tyskland og Italia ble satt av for å bli gjort om til gressletter. Til tross for gode forsetter førte dette til uventede problemer. «Slike tiltak som å sette av jord til bestemte formål blir kanskje tatt vel imot til å begynne med og blir sett på som en mulighet til å øke den økologiske verdien i et område. Men dette kan også få negative konsekvenser — det kan føre til at folk slutter med tradisjonelt landbruk og begynner med uheldige metoder for dyrking eller planting av skog,» sier FNs miljøvernprogram.

Med hensyn til arbeidet for å hjelpe de fattige uttalte det internasjonale fond for jordbruksutvikling (International Fund for Agricultural Development): «Alle forsøk på å hjelpe de fattige gjennom institusjonelle reformer  møter et dyptliggende problem. Institusjoner blir vanligvis opprettet og drevet i de mektiges interesser. . . . ’Viktige menn’ har en tendens til å drive lokale institusjoner til å fremme sine egne interesser.»

Et annet eksempel er kvinnebevegelsen, som har forandret livet for kvinner i Vesten. Kvinner fikk blant annet stemmerett og større muligheter til høyere utdanning og til å gjøre karriere. Men selv om kvinnesaken har løst visse problemer, innrømmer også noen av dens forsvarere at den har forverret andre problemer. Journalisten Susan Van Scoyoc stilte spørsmålet: «Har vi egentlig forbedret kvinnenes kår? Når vi forventer at kvinnene er likestilt på arbeidsplassen, uten at det gjøres noe for å kompensere på hjemmebane, har vi da isteden dømt kvinnene til et levende helvete?»

Tannløse reformer

Noen reformister blir beskyldt for å strebe etter reformer bare for reformenes skyld. Frederick Hess, som har studert skolereformer, beskriver det han kaller tannløse reformer: «Problemet med de dystre resultatene av det arbeidet som blir gjort for å innføre utstrakte reformer, har sammenheng med reformenes natur. Arbeidet for reformer løser ikke problemene, men blir isteden besnærende distraksjoner som faktisk forverrer» de problemene det var meningen de skulle løse. Han fortsetter: «Fordi hvert styre som regel innfører nye reformer, starter hele prosessen om igjen med noen års mellomrom.»

Det hender at reformer blir brukt til å fremme en helt annen sak enn de var tiltenkt — noen ganger til og med en skadelig sak. Lebensreform-bevegelsen i Tyskland bidrog til at teorien om eugenikk (rasehygiene) ble utviklet — forskning i hvordan man kan forbedre menneskeslekten ved å velge foreldre som får sterkere avkom. Men ekstremister misbrukte denne kunnskapen til å støtte nasjonalsosialistenes kamp for å skape en overlegen rase.

Også ivrige talsmenn for reformer blir av og til skuffet over resultatene. FNs generalsekretær, Kofi Annan, har sagt: «Det som etter min mening er mest frustrerende, er at vi alle vet hva som er galt, og hva som må gjøres, men at vi sjelden kan gjøre noe med det. Noen ganger får et sekretariat under ledelse av generalsekretæren fullmakt til å gjøre noe med en situasjon, men de ressursene som trengs for å gjennomføre avgjørelsene, finnes ikke. Av og til når det skjer ufattelige ting og vi prøver å vekke verdens samvittighet, er det ingen som ønsker å gjøre noe, fordi de har dårlige erfaringer fra tidligere hendelser.»

 Reformister kan ikke regne med å bli populære, for når de prøver å få oppmerksomheten rettet mot sine kampsaker, gjør de ofte livet ubehagelig for andre. «Reformisten har alltid vært en torn i kjødet,» sa Jürgen Reulecke, professor i moderne historie med reformister som spesialfelt, som ble sitert i avisen Die Zeit. De fleste reformistene holder seg innenfor lovens rammer og avstår fra vold, men det finnes de som blir utålmodige hvis det går tregt framover. Under slike forhold kan en reformbevegelse avle militante personer som overtrer loven.

Har den senere tids utbredte reformer gjort folk generelt mer fornøyd med livet? Det ser ikke slik ut. I Tyskland viser meningsmålinger  for eksempel at folk verken er mer tilfreds eller mindre tilfreds med livet nå enn de var for 35 år siden. Hva med religion? Har religiøse reformer fått flere til å tjene Gud? Er kirkegjengerne nå mer fornøyd med sin religion enn før? Nei, tydeligvis ikke. Den vestlige verden blir jo mer og mer verdsliggjort, og folk føler seg mindre og mindre tiltrukket av de tradisjonelle kirkesamfunnene.

Arbeidet Jesus Kristus for reformer?

Noen sier kanskje at Jesus Kristus arbeidet for reformer. Er det riktig? Det er et viktig spørsmål for alle som ønsker å være sanne tilbedere av Gud, for de skal jo følge nøye i Kristi fotspor. — 1. Peter 2: 21.

Det er ikke tvil om at Jesus hadde evnen til å gjennomføre reformer. Fordi han var fullkommen, kunne han jo ha banet vei for omfattende forandringer og nyvinninger. Likevel satte ikke Jesus i gang noen kampanje for å befri verden for korrupte øvrighetspersoner og uærlige forretningsmenn. Han satte ikke i gang gatedemonstrasjoner mot urettferdighet — enda han selv skulle bli et uskyldig offer for ekstrem urettferdighet. Det hendte at Jesus ’ikke hadde noe sted hvor han kunne hvile sitt hode’. Likevel opprettet han ingen pressgruppe for å fokusere på de hjemløses behov. «De fattige har dere jo alltid hos dere,» sa han da noen kommenterte hvordan visse midler ble brukt. Jesus forholdt seg nøytral til verdens konflikter. — Matteus 8: 20; 20: 28; 26: 11; Lukas 12: 13, 14; Johannes 6: 14, 15; 18: 36.

Jesus Kristus var selvfølgelig ikke uberørt av slike problemer som fattigdom, korrupsjon og urettferdighet. Bibelen viser tvert imot at folkets sørgelige tilstand gikk inn på ham. (Markus 1: 40, 41; 6: 33, 34; 8: 1, 2; Lukas 7: 13) Men det Kristus tilbød, var en enestående løsning. Den løsningen han hadde, var ikke en enkel reform, men en fullstendig forandring i styreform for menneskene. Denne forandringen blir til virkelighet ved hjelp av det himmelske rike som menneskenes Skaper har opprettet, og som har Jesus Kristus som Konge. Dette blir drøftet i den neste artikkelen.

[Uthevet tekst på side 6]

«Det er en historiens ironi at reformister så ofte feilvurderer konsekvensene av sine reformer.» — John W. Gardner

[Uthevet tekst/bilde på side 7]

«Det som etter min mening er mest frustrerende, er at vi alle vet hva som er galt, og hva som må gjøres, men at vi sjelden kan gjøre noe med det.» — FNs generalsekretær, Kofi Annan

[Ramme/bilder på sidene 8 og 9]

«Jeg satte livet på spill for å beskytte miljøet»

Hans var til sjøs i 48 år, og i over 35 av disse årene var han skipskaptein. I slutten av sin karriere var han kaptein på et skip for en miljøvernorganisasjon. Han forteller:

«Jeg har alltid ment at menneskene er nødt til å ta vare på miljøet og behandle naturen med respekt. Så da jeg ble tilbudt stillingen som kaptein på et skip som ble brukt av en miljøverngruppe, takket jeg straks ja. Vår oppgave var å avsløre miljøfarlige forhold. Når vi planla en kampanje til sjøs, tok vi med én gang kontakt med mediene, slik at vi fikk offentlighetens oppmerksomhet. Vi drog til sjøs og gikk til aksjon for å prøve å stanse dumpingen av radioaktivt avfall og giftige stoffer. Én gang prøvde vi å sette en stopper for nedslaktingen av seler og selunger.

Dette var ikke en jobb for pyser. Jeg satte livet på spill for å beskytte miljøet. I en protestaksjon satte jeg håndjern på meg selv og lenket meg til et anker. Det endte med at jeg ble trukket ned til havbunnen med ankeret. En annen gang kjørte jeg i en gummiracerbåt ved siden av et større skip. Noen kastet en tung metallsylinder ned på gummibåten vår, den gikk rundt, og jeg ble alvorlig skadet.»

Organisasjonen hadde nok gode intensjoner, men det gikk etter hvert opp for Hans at sjansene for at det som han gjorde, skulle ha varig innvirkning på miljøet, var små, enda han satte livet sitt på spill. (Forkynneren 1: 9) Kort tid etter at han hadde trukket seg ut av miljøverngruppen, begynte han å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, og han ble døpt. I dag er han heltidsforkynner. «Bibelen hjalp meg til å forstå at Guds messianske rike er vårt eneste realistiske håp om at miljøet skal bli ivaretatt på en god måte.»

[Ramme/bilde på side 9]

Hun kjempet for reformer

Sara (navnet er forandret) ble født i et land i Asia midt på 1960-tallet. Hun var tenåring da en revolusjon i landet førte til at et nytt styre kom til makten, et som lovte politiske og sosiale reformer. I begynnelsen var befolkningen glad for forandringen, men før det hadde gått et år, begynte det nye styret å forfølge opposisjonen, akkurat som det gamle styret hadde gjort. Mange ble desillusjonert, og Sara engasjerte seg i organisert motstand mot den nye regjeringen. Hun forteller:

«Motstandsgruppen vår holdt møter, og vi protesterte offentlig. Jeg holdt på med å klistre opp plakater og dele ut flygeblad på gatene i hovedstaden da militsen arresterte meg. De lot meg til slutt gå. Andre i gruppen vår var ikke like heldige. To av venninnene mine ble arrestert og drept. Livet mitt var i fare, så faren min overtalte meg til å forlate landet.»

Da Sara kom til Europa, begynte hun å studere Bibelen og ble døpt som et av Jehovas vitner. I dag er hun heltidsforkynner. Sara sier:

«Det jeg lengtet etter, var rettferdighet og en løsning på våre sosiale problemer. Jeg så at det nye styret i landet hadde nettopp de målene, men at det ble så ytterliggående at det mistet målene av syne og isteden begynte å undertrykke befolkningen. Jeg skjønte også at den motstandsgruppen jeg tilhørte, ikke ville klare å løse problemene i landet. (Salme 146: 3, 4) Nå forstår jeg at løsningen på alle de problemene menneskene har, er Guds messianske rike.»

[Bilde på side 7]

Berlinmuren falt i 1989

[Bilde på side 8]

Har religiøse reformer fått flere til å tjene Gud?

[Bilderettigheter på side 5]

Øverst til høyre: U.S. Information Agency photo

[Bilderettigheter på side 7]

Kofi Annan: UN/DPI photo by Evan Schneider (Feb97); bakgrunn: WHO/OXFAM