Hva spedbarn trenger og ønsker

DEN nyfødte trenger kjærlig omsorg, deriblant ømme klapp og hudkontakt. Noen leger mener at de tolv første timene etter fødselen er svært viktige. De sier at «det mor og barn mest har behov for og ønsker» rett etter fødselen, «ikke er søvn eller mat, men å klappe og kjæle for og å se på og å lytte til hverandre». * — Vårt første miljø — om livet i mors liv.

Rent instinktivt strekker foreldrene armene ut etter barnet sitt for å holde det, omfavne det, klappe det og kose med det. Barnet på sin side føler seg trygt, viser at det liker oppmerksomheten og knytter seg til foreldrene. Det båndet som knyttes mellom dem, er så sterkt at foreldrene er villige til å ofre mye for å ta seg av den lille både tidlig og sent.

Hvis det på den annen side ikke er et slikt kjærlig bånd mellom foreldrene og barnet, kan det være at barnet sykner hen og dør. Noen leger mener derfor at det er viktig at moren får ha barnet hos seg så snart det er født. De anbefaler at mor og barn får minst 30 til 60 minutter sammen rett etter fødselen.

Selv om noen legger stor vekt på at det må bli en binding mellom  mor og barn, kan det på noen sykehus være vanskelig, om ikke umulig, å få til en nær kontakt mellom dem på et tidlig tidspunkt. Mange steder blir de nyfødte skilt fra moren for at de ikke skal bli utsatt for smittefare. Men det finnes undersøkelser som tyder på at risikoen for at nyfødte skal få en livsfarlig infeksjon, faktisk blir mindre når de får bli hos moren. Flere og flere sykehus gjør det derfor mulig for mor og barn å være lenger sammen på et tidlig tidspunkt.

Usikkerhet omkring bindingen

Noen mødre blir ikke følelsesmessig knyttet til barnet sitt første gang de ser det. Det gjør at de lurer på om de vil få problemer med bindingen til barnet. Men selv om det ikke skulle være kjærlighet ved første blikk, trenger man ikke å bekymre seg.

Skulle ikke morskjærligheten dukke opp med én gang, kan den utvikle seg fullt ut senere. «Det er ingen omstendigheter omkring fødselen som er avgjørende for om du skal eller ikke skal få et nært forhold til barnet ditt,» sier en erfaren mor. Men hvis du er gravid og er urolig for dette, ønsker du kanskje å snakke med lederen for fødeavdelingen på forhånd. Gi tydelig uttrykk for når og hvor lenge du ønsker å være sammen med din nyfødte.

«Snakk med meg!»

Det ser ut til at det er bestemte tidsperioder da små barn er spesielt følsomme overfor en bestemt type stimulering. Disse tidsperiodene tar slutt etter en viss tid. Hjernen til et barn kan for eksempel mestre et språk med letthet — til og med mer enn ett språk. Men det ser ut til at den perioden da barnet er mest mottagelig for å lære et språk, begynner å ta slutt i femårsalderen.

Etter tolv—fjortenårsalderen kan det bli en enorm utfordring å lære et språk. Ifølge Peter Huttenlocher, som er pediatrisk nevrolog, er det i den alderen «tettheten av og tallet på synapser [kontaktområder mellom hjerneceller] i språkområdene i hjernen minker». Det er tydelig at de første leveårene er viktige for språkferdighetene!

Hvordan klarer et lite barn å lære å snakke? Det er jo litt av en bragd, samtidig som det er så viktig for resten av deres kognitive utvikling (som har med fornuft, oppfatning og tenkning å gjøre). Barnet lærer dette først og fremst ved verbalt samspill med foreldrene. Små barn reagerer spesielt positivt på stimuli fra mennesker. «En baby . . . etterligner morens stemme,» sier Barry Arons ved Massachusetts Institute of Technology. Men det er interessant å merke seg at spedbarn ikke hermer etter alle lyder. Babyen «etterligner ikke knirkingen fra vuggen, som den har hørt samtidig med at moren har snakket».

Foreldre i helt forskjellige kulturer snakker på omtrent samme måte når de snakker til spedbarna sine; de bruker en rytme og et toneleie som de ikke bruker når de snakker med større barn eller voksne. Når foreldrene snakker på en slik kjærlig måte, øker barnets hjerterytme. Man antar at dette bidrar til at barnet fortere lærer seg å forbinde ordene med de rette gjenstandene. Uten å si et ord er det som om barnet roper ut: «Snakk med meg!»

«Se på meg!»

Det er blitt fastslått at barnet i løpet av det første leveåret eller deromkring knytter et følelsesmessig bånd til en voksen omsorgsperson, vanligvis moren. Når barnet føler en slik trygg  tilknytning, har det lettere for å forholde seg til andre mennesker enn barn som ikke har denne tryggheten. Man mener at det er nødvendig at en slik binding til moren har oppstått innen barnet er tre år.

Hvordan kan det gå hvis et barn blir forsømt i denne avgjørende perioden da dets sinn er svært mottagelig for påvirkning utenfra? Martha Farrell Erickson, som har fulgt 267 mødre og deres barn i over 20 år, gir uttrykk for denne oppfatningen: «Mangel på omsorg bryter sakte, men sikkert ned barnet følelsesmessig sett til det har fått liten lyst til å knytte seg til andre eller utforske verden.»

Dr. Bruce Perry ved Texas barnesykehus ser så alvorlig på konsekvensene av følelsesmessig forsømmelse at han illustrerer det på denne måten: «Hvis du bad meg om å ta et barn på seks måneder og velge mellom å brekke alle bena i kroppen på det og å ignorere det følelsesmessig i to måneder, ville jeg si at det ville være bedre for barnet om jeg valgte å brekke alle bena i kroppen.» Hvorfor? Perry ser det slik at «ben kan leges, men hvis et spedbarn går glipp av to måneder med avgjørende hjernestimulering, vil det bli ugreie i hjernen for all framtid». Det er ikke alle som er enig i at en slik skade er uopprettelig. Vitenskapelige undersøkelser tyder uansett på at et følelsesmessig utviklende miljø er svært viktig for et barnesinn.

«Kort sagt er [spedbarn] innstilt på å elske og bli elsket,» sier boken Infants. Når et spedbarn gråter, er det ofte for å bønnfalle foreldrene: «Se på meg!» Det er viktig at foreldrene reagerer med å vise det omsorg. Et slikt samspill gjør at barnet skjønner at det kan gjøre sine behov kjent for andre. Det lærer å knytte sosiale bånd til andre.

«Blir ikke barnet bortskjemt?»

Du lurer kanskje på om du kan komme til å skjemme bort barnet hvis du tar hensyn til barnet hver gang det gråter. Det kan være. Det er delte meninger om dette. Siden alle barn er forskjellige, må foreldrene vanligvis finne ut hva som er best å gjøre. Men forskning som har vært gjort i den senere tid, tyder på at når en nyfødt er sulten eller urolig eller føler ubehag, utløser kroppen en stressrespons som frigjør stresshormoner. Barnet gir uttrykk for sitt ubehag ved å gråte. Det sies at når en far eller mor reagerer og dekker barnets behov, begynner barnets hjerne å skape de nettverk av hjerneceller som hjelper barnet til å lære å berolige seg selv. Dr.med. Megan Gunnar sier dessuten at et spedbarn som har fått respons når det gråter, produserer mindre av stresshormonet kortisol. Og når det så blir urolig, stanser det stressreaksjonen raskere.

Martha Farrell Erickson sier: «Det er faktisk slik at babyer som alltid har fått rask respons, særlig i de første seks til åtte månedene, gråter mindre enn babyer som man bare har latt fortsette å gråte.» Det er også viktig at du ikke reagerer på samme måte hver gang. Hvis du gjør  det samme hver gang, for eksempel mater barnet eller tar det opp og holder det, kan det være at det blir bortskjemt. Noen ganger kan det være tilstrekkelig at du bare sier noe til det for å vise at du er klar over at det gråter. Eller kanskje det hjelper om du går bort til barnet og snakker forsiktig inn i øret på det. Eller kanskje det som trengs, er at du stryker det på ryggen eller magen.

«Jobben til en baby er å gråte.» Slik lyder et ordtak i Østen. For et spedbarn er det først og fremst ved å gråte at det kan fortelle hva det ønsker. Hvordan ville du føle det hvis du ble ignorert hver gang du bad om noe? Så hvordan tror du at det lille barnet ditt, som er hjelpeløst uten en omsorgsperson, ville føle det hvis det ble oversett hver gang det ønsket seg oppmerksomhet? Hvem er det så som bør ta seg av det når det gråter?

Hvem tar seg av barnet?

En folketelling som ble foretatt i USA for ikke så lenge siden, viste at 54 prosent av alle barn i gruppen fra nyfødte til tredjeklassinger regelmessig blir passet av andre enn foreldrene. Mange familier trenger to inntekter for å få endene til å møtes. Og mange mødre tar svangerskapspermisjon hvis det er mulig, for å ta seg av barnet i noen uker eller måneder. Men hvem skal ta seg av barnet etter det?

Det finnes naturligvis ingen faste regler for slike avgjørelser. Men det er bra å huske at barnet er sårbart i denne avgjørende perioden i livet. Foreldrene bør vurdere dette spørsmålet grundig i fellesskap. Når de bestemmer seg for hva de skal gjøre, må de nøye veie de forskjellige mulighetene opp mot hverandre.

«Det blir stadig tydeligere at ikke engang de beste tilsynsordninger for barn kan erstatte den tiden barna trenger å ha sammen med mor og far,» sier lege Joseph Zanga ved American Academy of Pediatrics. Noen eksperter har gitt uttrykk for bekymring for at små barn i barnehager ikke får så mye nær kontakt med omsorgspersonen som de trenger.

Noen utearbeidende mødre som er klar over de viktige behovene barnet deres har, har bestemt seg for at de heller vil være hjemme enn å la andre overta oppdragelsen av barnet deres. En kvinne sa: «Jeg er blitt belønnet med en tilfredshet som jeg ærlig talt ikke tror noen annen jobb kunne ha gitt meg.» Det er naturligvis ikke alle mødre som har økonomi til å treffe et slikt valg. Mange foreldre har ikke noe annet valg enn å bruke barnehage eller dagmamma, så de anstrenger seg ekstra for å vise barnet sitt oppmerksomhet og kjærlighet når de er sammen. Også mange utearbeidende aleneforeldre har få valgmuligheter i denne forbindelse og gjør en flott innsats i oppdragelsen av sine barn — med godt resultat.

Foreldrerollen kan være spennende og gi mange gleder. Men den innebærer utfordrende, krevende arbeid. Hvordan kan du klare oppgaven?

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 6]

Tause babyer

Noen leger i Japan sier at det er blitt flere spedbarn som verken gråter eller smiler. Barnelege Satoshi Yanagisawa kaller dem tause babyer. Hvorfor slutter barna å gi uttrykk for hva de føler? Noen leger mener at grunnen er at de har for lite kontakt med foreldrene. Én teori går ut på at når behovet for kommunikasjon hele tiden blir ignorert eller feiltolket, gir barna etter hvert opp å forsøke.

Hvis et spedbarn ikke får riktig stimulering til riktig tid, kan det være at den delen av hjernen som har med evnen til å vise empati å gjøre, ikke utvikler seg, mener dr. Bruce Perry, lederen for psykiatrisk avdeling ved Texas barnesykehus. I tilfeller av ekstrem følelsesmessig forsømmelse kan det være at barnet for godt mister evnen til å føle empati. Dr. Perry mener at stoffmisbruk og ungdomskriminalitet i noen tilfeller kan ha sammenheng med en slik mangel på omsorg tidlig i livet.

[Bilde på side 7]

Båndet mellom foreldre og barn blir sterkere når de kommuniserer med hverandre