Skiftende moter
Skiftende moter
HVER dag må vi bestemme oss for hva vi skal ha på oss. Enten vi er klar over det eller ikke, er den avgjørelsen vi tar, til en viss grad påvirket av moten. For en stor del er det moten som i siste instans er utslagsgivende for hva som er å få kjøpt i butikkene.
Klesplagg som vi i dag ser på som helt ordinære, har også vært siste skrik en gang. Mannens skjorte og slips var for eksempel høyeste mote for over hundre år siden. Og på 1920-tallet ble det moderne med gensere for kvinner.
To grunnleggende ønsker hos oss mennesker holder moteindustrien i gang — ønsket om å skaffe oss noe nytt og annerledes og ønsket om å være som andre. Nesten alle liker å ha på seg noe nytt. Noen ganger kjøper vi derfor klær selv om de gamle plaggene våre ikke er slitt; vi vil rett og slett ha litt forandring. Dessuten har vi ikke lyst til å skille oss ut, så vi kjøper gjerne klær som er noenlunde lik de vår omgangskrets går i. I århundrenes løp har klesbransjen sørget for å oppfylle — og noen ganger utnytte — vårt ønske om å ha noe nytt og om å være som andre.
Et historisk tilbakeblikk
Motedesignerne tar utgangspunkt i noen grunnleggende virkemidler når de skaper en mote, virkemidler som linje, tekstur, form, farge og fall. I årenes løp har designere og skreddere fått svært mye å velge imellom. I det gamle Egypt var det for eksempel lokalt produsert, gjennomsiktig lin som var det stoffet som ble foretrukket, og det egnet seg ypperlig i et varmt klima. Men siden lin ikke var så lett å farge, fantes det stort sett i bare én farge — blekt hvitt. Egyptiske motedesignere plisserte tøyet, slik at klærne fikk fint fall og fin form. Slik ble en av verdens mest varige moter til.
I det første århundre evt. hadde det kommet nye tekstiler og farger. Velstående romere importerte silke fra Kina og India, enda transporten førte til at vevd silke ble like dyrt som gull. Et annet moteriktig stoff var farget ull fra Tyrus. Et kilo av dette stoffet kunne koste 2000 denarer — seks årslønner for en vanlig arbeider. Takket være de nye fargene og stoffene kunne rike romerske kvinner kle seg i en stola — som den gang var betegnelsen på en lang, vid drakt — av blå bomull fra India eller kanskje av gul silke fra Kina.
Med jevne mellomrom dukket det riktignok opp nye moter, men i gammel tid ville et dyrt klesplagg sannsynligvis være moteriktig hele livet. Moteskiftningene gikk langsomt og berørte vanligvis bare samfunnets øvre sjikt. Men en følge av den industrielle revolusjon var at vanlige folk i mye større grad enn før ble berørt av moten.
På 1800-tallet oppstod det industrier som sørget for å lage klær til både rike og fattige. Det ble etter hvert mange mekaniserte bomullsspinnerier og ullspinnerier, og tekstilene ble rimeligere. Med symaskinen ble det billigere å produsere klær, og nye, syntetiske fargestoffer sørget for et mye bredere utvalg av farger.
Samfunnsmessige og teknologiske forandringer spilte en enda større rolle når det gjaldt å forsyne massene med klær. I Vest-Europa og Nord-Amerika hadde folk mer penger enn før. I 1850-årene kom de første damebladene ut, og kort tid etter begynte varehus å tilby ferdigsydde klær i standardstørrelser. Og på 1800-tallet introduserte Charles Frederick Worth moteoppvisninger; han brukte levende modeller, mannekenger, for å vekke interessen hos mulige kjøpere.
På 1900-tallet kom det nye kunstfibrer, for eksempel rayon, nylon og polyester, så produsentene fikk et vidt spekter av tekstiler å velge imellom. Da designerne begynte å ta datamaskinen til hjelp, ble det lettere å skape nye moter. Og på grunn av globaliseringen kunne moten bli tatt i bruk nesten samtidig i Tokyo, New York, Paris og São Paulo. Dessuten har designere og produsenter funnet nye metoder for å markedsføre produktene sine.
I dag har de unge overtatt de velståendes rolle som de ivrigste moteentusiastene. Millioner av dem kjøper nye klær hver måned, og klesindustrien produserer hvert år klær for mange hundre milliarder kroner. * Men er det noen skjulte snarer?
[Fotnote]
^ avsn. 12 I et av de senere årene ble det produsert klær for anslagsvis 2,4 billioner kroner.
[Ramme/bilde på sidene 4 og 5]
Trendsetterne
I mange hundre år var det kongene og adelen som var de toneangivende når det gjaldt moten. På 1600-tallet begynte den franske kongen Ludvig XIII å bruke parykk for å skjule at han var skallet. Snart begynte den europeiske adelen å rake av seg håret og bruke parykk — en mote som holdt seg i over hundre år.
På 1800-tallet ble motene publisert i dameblad, som også tilbød rimelige mønstre, slik at kvinner kunne sy klær selv. Etter hvert som film og TV vant større innpass i løpet av 1900-tallet, ble film- og TV-stjerner internasjonale idoler, og de påvirket moten. Populære musikere kledde seg radikalt, og mange unge var raske til å kopiere stilen. Det er ikke stort annerledes nå. Annonsører gjør effektiv bruk av moteshow, den kulørte presse, plakattavler, utstillingsvinduer og TV-reklame for å skape etterspørsel etter nye klær.
[Bilde]
Kong Ludvig XIII
[Rettigheter]
Fra boken The Historian’s History of the World
[Bilde på side 4]
Dette gamle, egyptiske linplagget er en av de motene som varte lengst
[Rettigheter]
Fotografiet er tatt med tillatelse av British Museum
[Bilde på side 4]
I det gamle Roma bar kvinnene en stola
[Rettigheter]
Fra boken Historia del Traje, 1917
[Bilde på sidene 4 og 5]
Kimonoen har overlevd helt siden rundt 650 evt.
[Rettigheter]
Fra avisen La Ilustración Artística, Volume X, 1891
[Bilde på side 5]
I gammel tid ville et dyrt klesplagg sannsynligvis være moteriktig hele livet
[Rettigheter]
EclectiCollections
[Bilde på side 5]
Den industrielle revolusjon førte til at vanlige folk ble mer motebevisste
[Rettigheter]
EclectiCollections