Noe som ikke kan skylles bort av uvær

AV VÅKN OPP!-SKRIBENTER I TYSKLAND, ØSTERRIKE, MEXICO OG SØR-KOREA

I LØPET av 2002 oppstod det alvorlige værforandringer mange steder i verden. Europa ble rammet av en rekke katastrofale flommer, Mexico ble rammet av en ødeleggende orkan og Sør-Korea av en tyfon. Men selv om disse hendelsene var tragiske, bidrog de til å styrke kjærlighetens bånd mellom de sanne kristne.

Etter flommene i Europa i 2002 ble den tidligere tyske forbundskansleren Helmut Schmidt spurt om hva slags hjelp ofrene trengte. Han svarte: «Folk trenger mat og et sted å bo, de trenger kontanter, og de trenger åndelig omsorg.» Jehovas vitner spilte en viktig rolle med hensyn til å gi flomofrene både fysisk og åndelig hjelp. La oss se litt på det hjelpearbeidet som de utførte i Tyskland, Østerrike, Mexico og Sør-Korea.

Frivillige hjelpere i Tyskland

Da det ble kjent at det var fare for en flomkatastrofe, var det mange Jehovas vitner i Tyskland som sammen med folk flest hjalp til med å demme opp flomvannet. Den 19 år gamle Kathleen, som bor i byen Dresden, sier: «Jeg kunne ikke bare sitte med hendene i fanget. Da jeg fikk høre at noen stod i fare for å miste alt de eide, måtte jeg bare hjelpe til.»

Tyske vitner begynte å organisere seg for å kunne gi rask og effektiv hjelp. Som kristne følte de at de hadde et spesielt ansvar for å hjelpe sine åndelige brødre og søstre. Men de viste også kjærlighet mot andre. (Markus 12: 31) Over 2000 frivillige ble derfor inndelt i grupper på mellom åtte og tolv, og hver gruppe fikk en spesiell oppgave i katastrofeområdet. Ved Jehovas vitners avdelingskontor i Selters i Tyskland ble 13 telefonlinjer forbeholdt de mange tusen telefonoppringningene fra folk som hadde spørsmål om katastrofen, eller som tilbød sin hjelp.

Ronnie og Dina er heltidstjenere blant Jehovas vitner, noe som innebærer at de bruker mye tid på å hjelpe venner og andre til å lære om Bibelens sannheter. Da de fikk høre om flommen  som var i vente, drog de først inn til sentrum av Dresden for å bistå dem som desperat forsøkte å bevare byens historiske bygninger. Så snart flomvannet begynte å synke, hjalp Ronnie og Dina andre Jehovas vitner med å rengjøre Rikets sal i byen Freital, ettersom den var blitt oversvømt av sølevann. Deretter begynte gruppen å hjelpe folk i nabolaget. Eieren av en restaurant som ligger rett overfor Rikets sal, pustet lettet ut da vitnene fjernet grus og slam fra husets kjeller og førsteetasje.

Siegfried og Hannelore bor i Colmnitz, en landsby som ligger omkring 40 kilometer sørvest for Dresden. Elven som ellers renner stille og rolig gjennom landsbyen, ble forvandlet til en stri strøm som oversvømte både huset og hagen deres. Så snart vannet hadde trukket seg tilbake, kom det til naboenes store forbauselse omkring 30 vitner, som alle var fremmede på stedet, for å hjelpe Siegfried og Hannelore med å gjøre huset deres rent. Deretter begynte gruppen å rydde i hagene i nabolaget. Flere landsbyboere spurte hva det var som fikk dem til å reise ti mil for å hjelpe folk de aldri hadde sett før. På den måten fikk vitnene anledning til å gi flomofrene i Colmnitz åndelig oppmuntring.

Også flere bydeler i utkanten av byen Wittenberg ble rammet av flommen. I mange dager før flommen kom, var Frank og Elfriede, et ektepar som er Jehovas vitner, ute sammen med naboene sine og fylte og stablet sandsekker som skulle forsterke elvebreddene. Da vannet  sank, oppsøkte ekteparet flomofre for å gi dem mat og trøst. Frank forteller: «En dame vi besøkte, syntes det var vanskelig å forstå at vi, som fremmede, kom med mat til henne uten å ta betaling for det. Hun fortalte at det ikke var noen fra hennes kirke som hadde besøkt henne, og den organisasjonen som hadde kommet med mat til henne, hadde tatt betalt for det hver gang. Folk ble overrasket da Jehovas vitner kom med et varmt måltid i stedet for bibelsk litteratur.»

Rask reaksjon på katastrofen i Østerrike

Flomvannet forårsaket også store ødeleggelser i nabolandet Østerrike. Det ble nedsatt tre utvalg som skulle føre tilsyn med hjelpearbeidet. Arbeidet med å reparere tre Rikets saler som hadde fått store skader, ble prioritert. Rundt 100 familier blant Jehovas vitner var også berørt av flommen, og 50 hus var blitt satt under vann. Noen mistet alt bortsett fra det de stod og gikk i. Avdelingskontoret i Østerrike informerte de lokale menighetene om situasjonen, og det ble opprettet et hjelpefond. I september var det kommet inn et beløp som tilsvarer over 250 000 kroner.

En mor skrev: «Den åtte år gamle sønnen min er veldig flink til å spare, og han hadde spart rundt tolv euro [omkring 100 kroner] da han fikk høre at noen av brødrene hadde mistet alt de eide. Han gav alle sparepengene sine til hjelpefondet.»

Under ledelse av regionale byggeutvalg, som vanligvis fører tilsyn med byggingen av Jehovas vitners Rikets saler, ble det organisert hjelpemannskaper som skulle reparere hus som var blitt skadet i flommen. «Avisene burde ha skrevet om det dere gjør her,» utbrøt en iakttaker. Noen forandret til og med syn på Jehovas vitner. En søster sier: «Til dags dato har barna mine, som ikke er Jehovas vitner, alltid vist meg en kald skulder når jeg har forsøkt å fortelle dem om min tro. Men nå lytter de for første gang!»

Mange som ikke er Jehovas vitner, fikk også hjelp. Det gjorde for eksempel dypt inntrykk på en kvinne at et av Jehovas vitner kom på døren hennes klokken halv sju om morgenen  og spurte om hun trengte hjelp. Hun måtte evakueres, for vannet hadde allerede begynt å komme inn i huset hennes. Og da hun vendte tilbake, fant hun en lapp fra vitnene på hageporten. På den stod det: «Si ifra med én gang hvis du trenger hjelp!» Vitnene hjalp henne med å få bort mudder og steiner både fra huset og fra eiendommen hennes.

Et hjelpemannskap som bestod av 100 Jehovas vitner, drog for å hjelpe andre vitner og deres naboer i Au. De som tok ledelsen, gikk fra dør til dør og spurte beboerne om de trengte hjelp. Folk var forundret over at vitnene hadde med seg rengjøringsutstyr og utstyr som de kunne bruke til å fjerne vann med, for eksempel vannpumper, feiekoster og skovler. På noen timer utførte de et arbeid som huseierne normalt ville ha brukt en uke på. Folk så på med tårer i øynene.

Rundt 400 Jehovas vitner var med på hjelpearbeidet — og de arbeidet ofte døgnet rundt. For tilskuere var dette et sterkt vitnesbyrd om hvilken drivkraft den sanne kristendom er.

Isidore rammer Mexico

Orkanen Isidore oppstod først nord for Venezuela. Da den rammet Yucatán-halvøya i Mexico den 22. september 2002, var den blitt en kategori 3-orkan, ifølge en orkanstyrkeskala som går fra 1 til 5. Sammen med kraftig regnvær og med en vindstyrke på 190 kilometer i timen var den årsak til historiens største ødeleggelser i de meksikanske statene Yucatán og Campeche. Det var også en del ødeleggelser i staten Quintana Roo. Bare i Yucatán ble omkring 95 000 hus påført store skader, noe som berørte omkring 500 000 mennesker.

Jehovas vitner hadde spilt en så viktig rolle i hjelpearbeidet i Yucatán, at det stod i en avisoverskrift i det nordlige Mexico: «Jehovas vitner kommer til unnsetning.» Før uværet brøt løs, ble det nedsatt et nødhjelpsutvalg. Det ble truffet tiltak for å innlosjere de mange hundre vitnene på stedet. Menigheter i nærheten opprettet krisefond. Klær, medisiner og over 22 tonn matvarer ble delt ut til dem som hadde overlevd orkanen, innbefattet mange som ikke er Jehovas vitner. Eldste på stedet ble satt til å besøke og oppmuntre slike som var blitt offer for Isidore.

Etter orkanens herjinger ble det nedsatt lokale nødhjelpsutvalg som skulle hjelpe til med å lete etter savnede Jehovas vitner. Mange ble funnet etter å ha vært isolert i skogen og andre områder i inntil tre dager uten mat og rent  vann. Noen steder hadde vannet steget så mye at det dekket lyktestolpene! Man skaffet derfor motorbåter som ble brukt til å lete etter flomofre, gi dem mat og transportere dem til tryggere områder.

Myndighetene på stedet lånte ut båter og annet utstyr til brødrene, som tilbød seg å hjelpe folk i områder hvor de færreste våget å ta seg inn. Til å begynne med var det en militær tjenestemann som nektet å la brødrene få utføre en slik farlig gjennomsøking. Men da han så hvor uredde de var, sa han: «Jeg er sikker på at dere om nødvendig ville ha gått inn med helikoptre for å redde folkene deres. Dere kan bruke lastebilene våre og frakte folkene deres hvor dere vil.»

En butikkeier lurte på hvorfor noen Jehovas vitner kjøpte så mange flasker med vann. De sa at det var for å gi dem til deres åndelige brødre og til andre som trengte det. Mannen bestemte seg for å gi dem alle flaskene med vann som han hadde — gratis. Dagen etter gav han dem enda mer vann — i store mengder. I en annen butikk var det en kunde som lurte på hvorfor vitnene kjøpte så mye mat. Da han fikk vite at det var til flomofrene, gav han dem penger til å kjøpe mer.

Selv om nesten 3500 familier blant Jehovas vitner led materielle tap som følge av Isidore, viste det seg at ingen av dem var savnet eller hadde mistet livet. Men ettersom det var 331 hus som hadde fått skader eller var blitt ødelagt, var det behov for et gjenoppbyggingsprogram. Brødre som hadde erfaring innen byggebransjen, oppsøkte alle disse husene og flere Rikets saler for å vurdere skadene. Hittil er 258 boliger blitt reparert, og det er blitt bygd 172 nye hus. Dessuten holder man på med å gjenoppbygge 19 Rikets saler som enten ble skadet eller ødelagt.

En eldste i en menighet i staten Yucatán sa: «Selv om jeg har lest i bladene våre om det hjelpearbeidet som er blitt utført i andre land, er det noe helt annet å oppleve det selv. Min tro og mange av brødrenes tro er blitt styrket av å se hvor hurtig og omsorgsfullt Jehovas organisasjon og våre kjære brødre har kommet oss til unnsetning.»

En kvinne sa: «Jeg skulle ønske at min kirke hadde gitt den samme hjelpen som dere Jehovas vitner har gitt.» En annen kvinne, som ble reddet av Jehovas vitner, sa: «Takket være Jehovas vitner er vi fortsatt i live. De viste oss kjærlighet og satte livet på spill for å redde oss da huset vårt stod under vann.»

En tyfon rammer Sør-Korea

Den 31. august og den 1. september 2002 feide tyfonen Rusa over store deler av Sør-Korea. Song-pil Cho, en bror som er eldste i en av menighetene der, sa: «Det føltes som om jeg stod under dusjen. Og det bare fortsatte å regne og regne og regne.» Det kom 870 millimeter nedbør på mindre enn 24 timer — den største nedbørmengde som har falt i løpet av et døgn der i landet.

Ifølge avisen The Korea Herald ble 28 100 hus og 850 kvadratkilometer dyrkbar mark satt under vann. Omkring 70 000 mennesker måtte evakuere. Tyfonen drepte 301 000 husdyr, senket 126 skip og felte flere hundre kraftledningsstolper. Over 180 mennesker ble meldt døde eller savnet. Blant dem var to av Jehovas vitner.

Som i Europa og Mexico reagerte Jehovas vitner også her raskt. Det strømmet inn bidrag fra brødre over hele landet. Det innbefattet klær, tepper og andre nødvendige ting. Men noen av menighetens medlemmer bodde i områder som var blitt avskåret og isolert. Veier og broer var blitt ødelagt. Strømmen og telefonforbindelsen var borte. Det ble derfor opprettet hjelpemannskaper som skulle gå inn i disse områdene for å gi nødvendig hjelp. Song-pil Cho, som samarbeidet med et av disse hjelpemannskapene, sier om et av de områdene hvor de hjalp til: «Sju broer og store deler av veien var blitt skylt vekk. Da vi endelig nådde byen, var det skadede og ødelagte hus overalt. Vi kjente en fryktelig stank; det lå døde dyr overalt. Men hvor glade ble vi ikke da vi traff seks av våre kristne brødre og søstre! De hadde mistet alle sine materielle eiendeler, men de var i live, og det stod bra til med dem.»

 Jehovas vitner var faktisk godt forberedt forut for denne katastrofen. Det er ikke uvanlig at det er flom i monsuntiden, og det regionale byggeutvalget i Seoul-området hadde derfor allerede begynt å forberede seg på å kunne utføre framtidig nødhjelpsarbeid. I 1997 begynte det å arrangere årlige treningsøkter, slik at frivillige kunne stå klar til å gi hjelp hvis det skulle oppstå en nødssituasjon.

Den 2. september kom det nødhjelpsarbeidere fra byggeutvalget til byen Kangnung på østkysten, og det ble opprettet en nødhjelpssentral i Jehovas vitners stevnehall i byen. Hva var det de prioriterte først? Å få tak i rent vann til de overlevende. Når det oppstår store oversvømmelser, blir vannrørene vanligvis påført skader, og flomvann er sterkt forurenset. Byggeutvalget sørget for at det ble sendt store tankbiler med vann inn i de flomrammede områdene.

Når flomvannet har trukket seg tilbake, er alt dekket av en illeluktende tykk gjørme. Man har ikke desto mindre funnet fram til en effektiv rengjøringsmåte. Nesten alle husene i dette området er støpt i betong, og man kan derfor rengjøre dem ved å fjerne tapet og linoleum i alle rom og spyle rommene med en høytrykksspyler.

Flom gjør at de fleste elektriske innretninger blir ubrukelige. Men slikt utstyr som kjøleskap og dampkjeler vil i de fleste tilfeller fortsatt fungere hvis de i løpet av noen dager blir demontert av kvalifiserte elektrikere, grundig rengjort, tørket og så satt sammen igjen. Det regionale byggeutvalget kan utføre slikt arbeid. De dampkjelene som man slipper å skifte ut, kan brukes til å tørke ut husene. Denne prosessen tar mellom to og tre uker.

For at man fortsatt skal kunne bruke klær og tepper som er blitt skadet i flom, må de vaskes grundig innen noen få dager. Frivillige fra en av Jehovas vitners menigheter på stedet hjalp til med å vaske bort gjørme fra sine kristne brødres eiendeler. Den var svært vanskelig å vaske bort, og det måtte gjøres for hånd i en bekk hvor vannet var iskaldt. Da en journalist fra lokalavisen fikk høre om denne kjærlige innsatsen, sørget han for at det kom et stort bilde i avisen av dem som utførte arbeidet.

De katastrofale flommene i Europa, Nord-Amerika og Asia skylte bort hus, eiendommer og utallige uskyldige mennesker. Selv om slike hendelser er tragiske, er de vanlige i «de siste dager» av denne verdensordning, som kjennetegnes av «kritiske tider . . . som vil være vanskelige å mestre». (2. Timoteus 3: 1) Slike katastrofer kan også tjene som en viktig påminnelse om at de sanne kristne viser hverandre og sine medmennesker kjærlighet. En slik uselvisk kjærlighet er noe som ikke kan skylles bort av uvær.

[Bilde på side 10]

TYSKLAND Et hus som ble ødelagt av uværet

[Bilder på side 11]

TYSKLAND Over 2000 frivillige kom raskt til unnsetning

[Bilde på side 12]

ØSTERRIKE Brødrene i Ottensheim reparerer sin Rikets sal

[Bilde på side 12]

Til venstre: En gruppe frivillige kommer tilbake fra Au, hvor de har hjulpet de lokale vitnene og deres naboer

[Bilde på side 13]

MEXICO Til høyre: Et nødhjelpsutvalg kommer med drikkevann til overlevende etter uværet

[Bilde på side 13]

Under: Et nytt hus under bygging

[Bilder på side 15]

SØR-KOREA Fra venstre mot høyre: Oversvømt byområde; rengjøring ved hjelp av høytrykksspyling; klesvask i en bekk i nærheten