De unge spør . . .

Hvordan kan jeg takle de utfordringene jeg møter fordi jeg er adoptert?

«Jeg vet egentlig ikke noe om de biologiske foreldrene mine, og det plager meg veldig.» — Barbara, 16 år.

«Jeg har ikke peiling på hvor jeg egentlig ble født, eller hvem foreldrene mine var. Noen ganger tenker jeg på det om natten.» — Matt, 9 år.

«Når jeg begynner å krangle med foreldrene mine, tenker jeg at de ’ordentlige’ foreldrene mine ville ha forstått meg bedre. Det er forferdelig av meg å tenke slik, og jeg har aldri sagt noe om at jeg gjør det.» — Quintana, 16 år.

ADOPTIVBARNS tilværelse kan uten tvil by på utfordringer. Ikke så rent få sliter med slike følelser som dem som er beskrevet ovenfor. Mange lurer på om de burde finne ut hvem de biologiske foreldrene deres er, eller om de hadde vært lykkeligere sammen med dem. Og dette er bare noen av de utfordringene de møter.

I den forrige artikkelen om dette emnet drøftet vi noen negative oppfatninger som noen barn og unge som er adoptert, kan ha av seg selv. * De må bekjempe slike nedslående tanker for å finne glede i livet. Men hvilke andre utfordringer kan oppstå, og hvilke praktiske skritt kan du ta for å takle dem?

Er de mine «ordentlige» foreldre?

Den 13 år gamle Jake sier at han pleide å tenke mye på den biologiske moren sin. Det førte til at han fikk problemer med adoptivforeldrene sine. Han sier: «Når jeg ble sint, sa jeg ofte: ’Du er ikke den ordentlige moren min — du kan ikke straffe meg på denne måten!’»

 Som du forstår, var det viktig for Jake å få rede på hvem den «ordentlige» moren hans var. Hvis du er adoptert, sliter du kanskje med noe av det samme, særlig hvis du lurer på om de biologiske foreldrene dine ville ha behandlet deg bedre enn adoptivforeldrene dine gjør. Men er spørsmålet om hvem som er de «ordentlige» foreldrene, bare et spørsmål om biologi?

Jakes adoptivmor tenkte ikke slik. Jake sier: «Mor ville ha sagt: ’Ja, jeg er den ordentlige moren din. Selv om det var en annen som fødte deg, er det jeg som er den ordentlige moren din nå.’» Når noen tar til seg et barn og påtar seg ansvaret for å gi det mat og et sted å bo og for å oppdra det og dekke dets behov, blir de absolutt barnets «ordentlige» foreldre. (1. Timoteus 5: 8) Myndighetene i det landet hvor du bor, betrakter dem sannsynligvis også slik. Hvordan betrakter Gud dem?

Tenk på hvem som trolig er historiens mest kjente adoptivbarn — Jesus Kristus. Jesus var ikke tømmermannen Josefs biologiske sønn, men Josef adopterte ham som sin egen sønn. (Matteus 1: 24, 25) Protesterte Jesus mot Josefs myndighet i oppveksten? Nei, han forstod tvert imot at det var Guds vilje at han skulle være lydig mot sin adoptivfar. Jesus kjente godt til en lov som Jehova hadde gitt barna i Israel. Hvilken lov var det?

Ær din far og din mor

Bibelen sier til de unge: «Ær din far og din mor.» (5. Mosebok 5: 16) Ordet «ære» blir i Bibelen ofte brukt for å betegne respekt, aktelse og omtanke. Du kan vise adoptivforeldrene dine slik ære ved å være snill mot dem, ha respekt for dem, høre på dem og være villig til å gjøre det de med rimelighet ber deg om.

Men hva med de gangene da du synes at adoptivforeldrene dine er urimelige? Det forekommer sikkert. Alle foreldre er ufullkomne, om de er adoptivforeldre eller ikke. Deres feil og mangler kan gjøre det til en sann utfordring å være lydig. Og i slike tilfeller er det ikke overraskende om du har lett for å fokusere på at du er adoptert, og begynner å lure på om nettopp det på en eller annen måte gjør deg mindre forpliktet til å være lydig. Men gjør det egentlig det?

Det kan være til hjelp for deg å tenke på Jesu situasjon. Husk at han var fullkommen, noe verken adoptivfaren eller den biologiske moren hans var. (Hebreerne 4: 15; 1. Peter 2: 22) Det oppstod derfor sikkert situasjoner da Jesus forstod at foreldrene hans tok feil. Protesterte han mot Josefs ufullkomne lederskap eller Marias mangelfulle rettledning? Nei. Bibelen sier at Jesus i oppveksten «fortsatte å underordne seg» under foreldrene sine. — Lukas 2: 51.

Når du og adoptivforeldrene dine har forskjellig oppfatning av noe, kan det nok være at du er overbevist om at de tar feil. Men du er jo også ufullkommen, og det vil derfor alltid være en mulighet for at det er du som tar feil. Er det ikke i alle tilfeller best å følge Jesu eksempel? (1. Peter 2: 21) Det vil hjelpe deg til å være lydig. Det finnes imidlertid en enda viktigere grunn til at du bør være lydig mot foreldrene dine.

Bibelen sier: «Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i alt, for dette er velbehagelig i Herren.» (Kolosserne 3: 20) Ja, din himmelske Far blir glad når du er lydig. (Ordspråkene 27: 11) Og han vil at du skal lære å vise lydighet fordi han ønsker at du også skal være glad. Bibelen oppfordrer de unge til å være lydige, ’for at det kan gå dem godt og de kan leve i lang tid på jorden’. — Efeserne 6: 3.

Styrk båndene til adoptivforeldrene dine

Å ha et godt forhold til adoptivforeldrene sine innebærer mye mer enn å vise dem respekt og være lydig mot dem. Du ønsker sannsynligvis at atmosfæren hjemme skal være varm og kjærlig. Adoptivforeldrene dine har ansvaret for å skape en slik atmosfære. Men du kan også bidra med noe. Hvordan?

Du kan for det første være på utkikk etter muligheter til å få et nærere forhold til foreldrene dine. Få dem til å fortelle om seg selv, om livet sitt, om interessene sine. Søk råd hos dem når du har et problem som tynger deg, og velg et tidspunkt når de er avslappet og innstilt på å høre på deg. (Ordspråkene 20: 5) For det andre kan du være på utkikk etter ting som du kan  gjøre for at familien skal fungere bedre sammen. Du kan for eksempel hjelpe til med husarbeidet og andre gjøremål uten at noen må be deg om det.

Hva så med de biologiske foreldrene dine? Vil det at du bestemmer deg for å oppsøke dem, eller at de bestemmer seg for å oppsøke deg, nødvendigvis true ditt forhold til adoptivforeldrene dine? Tidligere ville ofte ikke adopsjonskontorene gi opplysninger som kunne hjelpe biologiske foreldre til å finne barn som de hadde adoptert bort, eller omvendt. I dag har man en mer åpen holdning, og mange adoptivbarn har fått treffe sine biologiske foreldre, som de gjerne ikke husker i det hele tatt. Adopsjonspolitikken kan naturligvis variere fra land til land. *

Om du skal oppsøke de biologiske foreldrene dine eller ikke, er imidlertid en personlig avgjørelse, en avgjørelse som det kanskje ikke er så lett å ta. Adopterte ungdommer har blandede følelser i forbindelse med dette spørsmålet. Mens noen lengter etter å finne de biologiske foreldrene sine, er det andre som har bestemt seg for at de ikke vil gjøre det. Men uansett skal du vite at mange adopterte ungdommer har fått kontakt med de biologiske foreldrene sine uten å miste det stabile forholdet de har hatt til adoptivforeldrene sine.

Søk råd hos adoptivforeldrene dine og kanskje også hos voksne venner i den kristne menighet. (Ordspråkene 15: 22) Vurder alternativene nøye, og ta deg tid til å tenke grundig igjennom saken før du foretar deg noe. Ordspråkene 14: 15 sier: «Den kloke gir akt på sine skritt.»

Hvis du bestemmer deg for å prøve å opprette kontakt med de biologiske foreldrene dine, bør du gå inn for å forsikre adoptivforeldrene dine om at du fortsatt er glad i dem og fortsatt har respekt for dem. Da vil du, etter hvert som du blir kjent med dem som var årsak til at du ble født, og for lenge siden adopterte deg bort, også kunne bevare det stabile båndet til de foreldrene som har oppdratt deg.

Styrk ditt forhold til din himmelske Far

Mange adopterte ungdommer kjemper med frykten for å bli forlatt. De er redd for at de skal miste sin adoptivfamilie, slik de en gang mistet sin biologiske familie. Det er forståelig at noen er redd for dette. Men husk på disse ordene: «Det er ingen frykt i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut.» (1. Johannes 4: 18) La ikke en sykelig frykt for å miste dem du er glad i, ta overhånd hos deg. Framelsk isteden kjærlighet til andre, også til dem du bor sammen med. Men du bør framfor alt framelske kjærlighet til din himmelske Far, Jehova Gud. Ham kan du stole fullt og helt på, for han forlater aldri sine trofaste barn. Han kan hjelpe deg med den frykten du måtte ha. — Filipperne 4: 6, 7.

Catrina, som ble adoptert som liten, sier at det å lese i Bibelen har hjulpet henne til å få et nærere forhold til Gud og til å leve et lykkelig og meningsfylt liv. Hun sier at det er så viktig med et nært forhold til Jehova «fordi vår himmelske Far vet hvordan vi føler det». Catrinas yndlingsskriftsted er Salme 27: 10, hvor det står: «Hvis min egen far og min egen mor forlot meg, ja, da ville Jehova selv ta meg opp.»

[Fotnoter]

[Bilde på side 20]

Vær på utkikk etter muligheter til å få et nærere forhold til adoptivforeldrene dine