En rettstegners utfordringer

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I STORBRITANNIA

HAR du noen gang prøvd å tegne et ansikt? Det er ikke lett. Men hva om du skulle tegne et portrett av en person som du bare hadde sett én gang og bare i noen få minutter? Og ikke nok med det — du kunne bare tegne det du hadde merket deg mens du så på vedkommende. Tegningen, som du måtte lage med pastellkritt etter hukommelsen, skulle dessuten leveres til et ventende fjernsynsselskap før det hadde gått 30 minutter!

For de fleste av oss ville det være umulig å påta seg en slik oppgave. Men i Storbritannia finnes det en håndfull menn og kvinner som har spesialisert seg på dette arbeidet. Hvem er disse kunstnerne? De kalles rettstegnere.

Juridiske begrensninger

Publikum blir raskt interessert i rettssaker som pågår, og i mange land er det vanlig at slike saker får billeddekning og blir sendt i fjernsynet. Men i Storbritannia er det annerledes. Det er strengt forbudt «i ethvert rettslokale å prøve å lage portretter eller skisser av noen» — og det omfatter dommere, jurymedlemmer eller vitner og dessuten saksøkte personer eller fanger. * Det er her rettstegnernes ferdigheter kommer inn i bildet. De blir brukt av mediene når disse skal gjengi hva som har foregått i rettssalen.

For å lære mer om dette fascinerende arbeidet oppsøkte jeg en kunst- og designutstilling som ble arrangert i London. Ved en populær stand traff jeg Beth, som er én av disse spesielle kunstnerne. «Hvor lenge får du lov til å se en saksøkt i rettslokalet?» var mitt første spørsmål.

Tid og hensikt

«Når de innledende forhandlingene i retten begynner og den saksøkte sitter på tiltalebenken, sitter han der vanligvis ikke stort lenger enn to minutter, men det er nok,» forsikret Beth meg. «Det gir meg tid til å få med meg kjennetegn ved hodet og frisyren og formen på nesen, øynene, leppene og munnen. Jeg må også merke meg ansiktsbredden, pannelengden og størrelsen på øreflippene og andre karakteristiske trekk, for eksempel skjegg eller briller. Det er først etter å ha fått med meg slike detaljer at jeg kan lage en nøyaktig tegning.

Noen ganger er arbeidet mitt vanskeligere. I en sak vi hadde nylig, satt det tolv menn på tiltalebenken! De satt der riktignok i 15 minutter, men det krever stor konsentrasjon å få med seg tolv ansikter på én tegning. Jeg har det man kaller visuelt minne, men det er en evne jeg har måttet oppøve i årenes løp. Når jeg forlater rettslokalet og lukker øynene, må jeg kunne se klart for meg de ansiktene jeg har sett.»

«Hvor mye tid bruker du på å innhente opplysninger om de personene du kommer til å se i retten?» spurte jeg videre. Beths svar overrasket meg.

«I motsetning til en reporter gjør jeg ingen forundersøkelser i det hele tatt. Jeg kommer inn i  rettslokalet med et åpent sinn og går bevisst inn for ikke å gi noen fortolkning av saken gjennom arbeidet mitt. Jeg prøver å gjengi de forskjellige personene under rettsforhandlingene, og ansiktsuttrykkene deres kan variere fra dag til dag. Jeg må tenke på at juryen kan se tegningene mine, enten på fjernsyn eller i en riksavis, og jeg ønsker ikke å påvirke noen av dem til å si: ’Han ser skyldbetynget ut.’ På den måten er rettstegning helt forskjellig fra portrettegning.»

«Det rette øyeblikk»

Da jeg spurte Beth hva som var hemmeligheten ved hennes suksess, svarte hun: «Jeg ser etter ’det rette øyeblikk’ — det som fanger inn atmosfæren under forhørene. En gang holdt for eksempel en tiltalt hendene for ansiktet, noe som tydelig viste at saken ikke gikk i hans favør. En kvinne ble en gang spurt om hun var en god mor, og ansiktsuttrykket hennes sa mer enn svaret hun gav. Et lommetørkle som tørker bort en tåre, kan på samme måte røpe en persons innerste følelser.

Rettstegnerne må også fange inn atmosfæren i rettslokalet, noe som betyr at de også må tegne dommeren, advokatene, rettsbetjentene og dessuten bøkene, belysningen og møblene. Dette er noe de færreste noen gang får se, så det vekker interesse hos de fleste. Hvor jeg tegner? Noen ganger i rettens presserom, men jeg sitter for det meste bortgjemt i en trapp eller noe sånt. Men når det blir kalt inn et nytt vitne, eller når forsvarsadvokaten henvender seg til retten, må jeg løpe tilbake for å få med meg flere ansikter til tegningen min.» Beth tilføyde smilende: «Å ja, jeg er klar over at mange av tegningene mine nå henger på advokatkontorer rundt omkring.»

Jeg så interessert på de tegningene som hun stilte ut. De framkalte tydelige minner om rettssaker som jeg hadde lest om i de senere årene, hvor både berømte og beryktede personer hadde vært innblandet. Etter at det hadde gått omkring ti minutter og jeg skulle til å gå, var Beth så snill å gi meg en pastelltegning. Den var av meg!

[Fotnote]

[Bilder på sidene 14 og 15]

En tegning fra en rettssal og slik den ble gjengitt i en avis (til venstre)

[Rettigheter]

© The Guardian