Privatlivets fred et paradoks

«DEN FATTIGSTE MANN KAN I SIN HYTTE TROSSE HELE KRONENS MAKT.» — WILLIAM PITT, BRITISK POLITIKER, 1759—1806.

DEN ovenstående uttalelsen av William Pitt rommer tanken om at alle har rett til et visst privatliv, å bygge et hegn rundt en del av sitt liv som en beskyttelse mot uønsket overvåking.

Privatliv kan bety forskjellige ting for folk fra forskjellige kulturer. På Samoa-øyene i Stillehavet bor for eksempel de fleste familiene i hus som ikke har vegger, så det meste av det de foretar seg inne i huset, kan lett ses utenfra. Likevel regnes det også der som uhøflig å gå inn i et hus uten å være invitert.

 Folk har lenge følt behov for å ha et visst privatliv. Flere tusen år før William Pitt kom med sin uttalelse, framhevet Bibelen at man bør respektere privatlivets fred. Kong Salomo skrev: «Sett sjelden din fot i din nestes hus, så han ikke får nok av deg og kommer til å hate deg.» (Ordspråkene 25: 17) Apostelen Paulus formante: ’Sett dere som mål å passe deres egne saker.’ — 1. Tessaloniker 4: 11.

Retten til privatliv har så stor betydning at bladet The UNESCO Courier kaller det «borgerrettighetenes hjørnestein». I tråd med det sa en toneangivende latinamerikansk politiker: «Alle menneskerettigheter er i en viss forstand forskjellige sider av retten til privatliv.»

Likevel har den økende kriminaliteten og terrorismen i dagens verden fått regjeringer og politietater til å mene at de er nødt til å trenge inn på privatlivets domene for å beskytte borgerne. Hvorfor det? Fordi kriminelle elementer i samfunnet bruker retten til privatliv som et skalkeskjul for onde handlinger. Det er derfor ikke så lett å finne balansen mellom myndighetenes ansvar for å beskytte borgerne og den enkeltes rett til privatliv.

Privatliv kontra sikkerhet

De rystende terrorangrepene 11. september 2001 fikk mange til å se med nye øyne på myndighetenes rett til å invadere visse sider av folks privatliv. «Ellevte september førte med seg forandringer,» sa en forhenværende amerikansk handelskommissær til bladet BusinessWeek. Han uttalte: «Terroristene opererer i et samfunn som gir dem anledning til å verne om sitt privatliv. Hvis det i noen grad er nødvendig å krenke privatlivets fred for å avsløre dem, vil de fleste mennesker si: ’OK, sett i gang.’» Bladet melder: «Meningsmålinger som er blitt foretatt etter 11. september, viser at 86 prosent av amerikanerne er tilhengere av mer omfattende bruk av systemer for ansiktsgjenkjenning; 81 prosent vil ha grundigere overvåking av bank- og kredittkorttransaksjoner; 68 prosent er for å innføre et nasjonalt identitetskort.»

Den typen identitetskort som noen vestlige regjeringer vurderer å innføre, vil kunne lagre eierens fingeravtrykk og netthinnemønster og opplyse om et eventuelt kriminelt rulleblad og om økonomiske disposisjoner. Det er teknisk mulig å knytte opplysninger i et identitetskort til opplysninger i et kredittkort og til overvåkingskameraer som kan gjenkjenne ansikter. Med et slikt system kunne man arrestere kriminelle etter at de har kjøpt utstyr som er tenkt brukt til kriminelle formål.

Hvis forbrytere prøver å unngå å bli oppdaget ved å gjemme bomber, skytevåpen eller kniver under klærne eller bak massive husvegger, kan det likevel være mulig å avsløre dem. Noen politietater er i besittelse av utstyr som kan vise bilder av hva som helst som du har under klærne. Nyutviklet radarutstyr gjør det mulig for politiet å oppdage personer som beveger seg eller ganske enkelt puster i rommet ved siden av. Men fører økte muligheter for overvåking nødvendigvis til lavere kriminalitet?

Er kameraer egnet til å avskrekke kriminelle?

Da tallet på forbrytelser steg raskt i Bourke, en liten by i det indre av Australia, ble det satt opp fire overvåkingskameraer. Resultatet var en oppsiktsvekkende nedgang i kriminaliteten. Men det er ikke alltid slike tiltak er en suksess. I et forsøk på å redusere kriminaliteten i Glasgow i Skottland ble det satt opp 32 overvåkingskameraer der i 1994. En undersøkelse som ble foretatt av Scottish Office Central Research Unit, påviste en nedgang i visse typer  forbrytelser året etter at kameraene ble installert. Rapporten sa imidlertid: «Sedelighetsforbrytelser, deriblant prostitusjon, økte med 120, bedragerisaker økte med 2185, og diverse forseelser (deriblant narkotikasaker) økte med 464.»

Selv om overvåking fører til redusert kriminalitet i ett område, oppnår man ikke nødvendigvis noen nedgang i den totale kriminaliteten. Avisen The Sydney Morning Herald omtalte et fenomen som politifolk og kriminologer kaller «forflytning». Avisen sa: «Når de kriminelle ser at de kan bli avslørt av et kamera eller av politifolk som patruljerer et bestemt område, forflytter de seg til et annet sted for å begå et lovbrudd.» Kanskje dette får deg til å tenke på noe Bibelen sa for lenge siden: «Den som praktiserer onde ting, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli irettesatt.» — Johannes 3: 20.

Den utfordringen som politiet og andre myndighetsorganer står overfor,  er at selv det mest avanserte radar- eller røntgenovervåkingssystem ikke kan avdekke hva som bor i en persons sinn og hjerte. Men det er der kampen for å redusere kriminalitet, hat og vold i virkeligheten må utkjempes.

På den annen side pågår det allerede nå en form for overvåking som er langt mer virkningsfull enn noen teknologi som menneskene har oppfunnet. Den neste artikkelen tar for seg denne formen for overvåking og den positive innvirkningen den kan ha på menneskers oppførsel.

[Uthevet tekst på side 6]

«Terroristene opererer i et samfunn som gir dem anledning til å verne om sitt privatliv»

[Ramme på side 7]

Hvor private er pasientjournaler?

Mange tror kanskje at pasientjournaler — systematiske opptegnelser om sykdomstilfeller — er utilgjengelige for uvedkommende. Men Privacy Rights Clearinghouse, en organisasjon som arbeider for å beskytte privatlivets fred, sier: «Det kan være at du har en falsk følelse av trygghet.» I en bok om mangel på privatliv i dataalderen sier Simson Garfinkel om forholdene i USA: «I dag spiller pasientjournaler en utvidet rolle . . . Arbeidsgivere og forsikringsselskaper bruker dem for å avgjøre hvem de bør ansette og forsikre. Sykehus og religiøse organisasjoner bruker dem for å anmode om pengebidrag. Til og med markedsførere kjøper opp pasientjournaler for å få opplysninger om potensielle kunder.» — Database Nation—The Death of Privacy in the 21st Century.

Garfinkel sier også: «Det som gjør det vanskeligere å holde opplysningene konfidensielle, er at mellom 50 og 75 personer må ha tilgang til en pasientjournal i løpet av et vanlig sykehusopphold.» I noen land gir pasientene uforvarende avkall på retten til å motsette seg utlevering av journalen eller opplysninger i den ved å underskrive generelle fullmaktsdokumenter når de blir innlagt på et sykehus. Ved å underskrive disse dokumentene «gir du helsepersonell lov til å formidle medisinske opplysninger om deg til forsikringsselskaper, myndighetsorganer og andre,» sier Privacy Rights Clearinghouse.

[Ramme/bilde på side 7]

Privatlivets fred kontra kommersielle interesser

Folk som bruker Internett, er særlig sårbare for uønsket overvåking. Privacy Rights Clearinghouse sier: «Det finnes praktisk talt ingen aktiviteter eller tjenester på nettet som er fullstendig skjermet mot innsyn. . . . Internett-brukere kan hente fram informasjon eller dokumenter fra nettsteder . . . , eller de kan rett og slett ta en titt på disse tjenestene uten å foreta seg noe annet i den forbindelse. Mange brukere regner med at slike aktiviteter foregår anonymt. Det gjør de ikke. Det er mulig å føre registre over mange aktiviteter på nettet, blant annet hvilke nyhetsgrupper eller filer en abonnent har fått tilgang til, og hvilke websider han har besøkt. . . . Registre over abonnenters ’surfemønstre’ . . . er en potensiell inntektskilde . . . Denne informasjonen er nyttig for dem som driver med direkte markedsføring, for den gjør det mulig å lage høyst målrettede lister over nettbrukere med samme slags smak og atferdsmønster.»

På hvilke andre måter kan navnet ditt havne i adresselister som blir brukt i direkte markedsføring? Navnet ditt kan bli ført opp når du gjør noe av det følgende:

▪ Fyller ut garantikort eller produktregistreringskort.

▪ Melder deg inn i foreninger eller veldedige organisasjoner eller donerer penger til dem.

▪ Abonnerer på tidsskrifter eller melder deg inn i bokklubber eller musikklubber.

▪ Lar navnet ditt og adressen din stå oppført i telefonkatalogen.

▪ Deltar i lotterier eller andre konkurranser.

Når du bruker et debetkort, betalingskort eller kredittkort for å betale for dagligvarer, kan det dessuten være mulig for dagligvareforretningen å knytte navnet ditt og adressen din til en liste over de kolonialvarene du kjøper, ettersom disse varene blir registrert av strekkodeleseren. Det lar seg dermed gjøre å opprette en detaljert database over dine handlevaner, og den kan siden bli brukt til markedsføringsformål. *

[Fotnote]

[Bilder på sidene 6 og 7]

Fører overvåking til nedgang i kriminaliteten?