Hvorfor så kontroversielt?

I HENDENE på en dyktig keramiker kan en klump myk leire formes til nesten hva som helst. Embryonale stamceller er levende motstykker til denne fuktige leirklumpen; de kan gi opphav til praktisk talt alle de over 200 celletypene som utgjør menneskekroppen. Hvordan foregår dette? Tenk over det som skjer med en eggcelle som nettopp er blitt befruktet.

Straks etter befruktningen begynner eggcellen å dele seg. Hos mennesker har celledelingen etter fem dager resultert i en ørliten celleklump som kalles en blastocyst, eller en kimblære. Det dreier seg om et væskefylt hulrom som består av en skjellignende ytre vegg kalt trofoblasten og en gruppe på omkring 30 bittesmå celler kalt den indre cellemassen, som er festet til innsiden av trofoblasten. Trofoblasten blir til morkaken og fosterhinnen, og den indre cellemassen blir til menneskeembryoet.

På blastocyststadiet har cellene i den indre cellemassen ennå ikke begynt å spesialisere seg og bli til for eksempel nerveceller, nyreceller eller muskelceller. De kalles stamceller fordi dette er en grunnleggende celletype, som gir opphav til praktisk talt alle kroppens forskjellige celletyper. For bedre å forstå hvorfor stamcelleforskningen vekker både framtidshåp og heftig debatt, skal vi nå se på hva forskerne hittil har utrettet, og hvilke mål de har. Vi begynner med å se nærmere på embryonale stamceller.

Embryonale stamceller

I en avhandling om bruk av stamceller — Stem Cells and the Future of Regenerative Medicine — sies det: «I løpet av de tre siste årene er det blitt mulig å fjerne disse [humane embryonale] stamcellene fra blastocysten og bevare dem i en udifferensiert tilstand i cellelinjer som er dyrket  fram i laboratoriet.» * For å si det enkelt kan embryonale stamceller dyrkes, slik at de frambringer et ubegrenset antall identiske kopier av seg selv. Etter at forskerne i 1981 begynte å dyrke embryonale stamceller ekstrahert fra mus, har de fått fram milliarder av like celler!

Fordi alle disse stamcellene forblir udifferensierte, håper forskerne at man ved hjelp av de rette biokjemiske stimuli kan få cellene til å utvikle seg til praktisk talt enhver celletype det kan bli behov for når man ønsker å erstatte ødelagt vev. Enkelt sagt betraktes stamceller som en potensiell kilde til diverse «reservedeler».

I to dyreforsøk har det lyktes forskerne å få embryonale stamceller til å bli insulinproduserende celler, som så er blitt overført til mus som hadde diabetes. I det ene forsøket ble symptomene på diabetes slått tilbake, men i det andre forsøket klarte ikke de nye cellene å produsere nok insulin. I lignende forsøk lyktes det delvis å gjenopprette nervefunksjonen ved ryggmargsskader og å redusere symptomer på Parkinsons sykdom. «Disse forsøkene er lovende,» sier National Academy of Sciences, «men de utgjør ikke tilstrekkelig dokumentasjon for at lignende behandlingsmetoder ville være virkningsfulle på mennesker.» Men hvorfor er forskning på humane embryonale stamceller så kontroversielt?

Hvorfor har noen betenkeligheter?

Det viktigste ankepunktet er at ekstraheringen av embryonale stamceller i virkeligheten ødelegger embryoet. National Academy of Sciences forklarer at dette «berøver menneskeembryoet enhver ytterligere mulighet til å utvikle seg til et fullstendig menneske. For dem som mener at et menneskeliv begynner i unnfangelsesøyeblikket, er forskningen på ESC [embryonale stamceller] en krenkelse av prinsippene om at menneskeliv ikke må tilintetgjøres og ikke må brukes i en annen hensikt, uansett hvor edel denne hensikten måtte være».

Hvor får laboratoriene tak i de embryoene som stamcellene ekstraheres fra? Vanligvis på klinikker hvor man driver med kunstig befruktning, og hvor kvinner har donert egg med tanke på prøverørsbefruktning. Embryoer som er til overs, blir vanligvis enten frosset ned eller kastet. En klinikk i India kaster over 1000 embryoer hvert år.

Mens forskningen på embryonale stamceller fortsetter, er det noen forskere som konsentrerer seg om stamceller av et slag som er langt mindre kontroversielt, nemlig adulte stamceller, det vil si stamceller som finnes hos levende vesener etter fødselen.

Adulte stamceller

Det medisinske forskningsrådet National Institutes of Health i USA sier: «Den adulte stamcellen er en udifferensiert (uspesialisert) celle som finnes i differensiert (spesialisert) vev», for eksempel i benmargen, blodet, blodkarene, huden, ryggmargen, leveren, fordøyelseskanalen og bukspyttkjertelen. De første forskningsresultatene tydet på at adulte stamceller hadde mange flere begrensninger enn embryonale stamceller. Men resultatene av senere dyreforsøk tyder på at visse typer adulte stamceller er i stand til å differensiere seg til en annen vevstype enn den de kom fra.

Adulte stamceller som er isolert fra blod og benmarg, nærmere bestemt bloddannende  stamceller, har evnen til «å fornye seg selv kontinuerlig i margen og å differensiere seg til alle celletyper som finnes i blod,» sier National Academy of Sciences. Denne typen stamceller er allerede blitt brukt i behandlingen av leukemi og flere andre blodsykdommer. * Nå mener noen forskere at bloddannende stamceller også kan gi opphav til leverceller og til celler som ligner nevroner og andre celletyper som finnes i hjernen.

Forskere i USA som har benyttet en annen type stamceller utvunnet fra benmargen hos mus, har øyensynlig gjort en annen bemerkelsesverdig oppdagelse. Forskningsresultatene deres, som ble offentliggjort i bladet Nature, tyder på at disse cellene er «like anvendelige som embryonale stamceller,» ifølge en artikkel i avisen The New York Times. Der sies det videre at disse adulte stamcellene «i prinsippet kunne gjøre alt man ventet av embryonale stamceller». De som forsker på adulte stamceller, står imidlertid fortsatt overfor betydelige utfordringer. Disse cellene er sjeldne og er vanskelige å finne. På den annen side vil de medisinske godene som kanskje kan oppnås ved bruk av dem, ikke innebære ødeleggelse av menneskeembryoer.

Helserisikoer og regenerative behandlingsformer

Uansett hvilken slags stamceller som benyttes, vil medisinsk bruk av dem innebære alvorlige ulemper — selv hvis forskerne mestrer de prosessene som må til for å frambringe vev som kan transplanteres. Et av de store problemene består i at transplantasjon av fremmed vev fører til en immunologisk avstøtningsreaksjon hos pasienten. Den nåværende løsningen går ut på å gi immunsuppressiv behandling i form av sterke medikamenter, som imidlertid har alvorlige bivirkninger. Dette problemet kan kanskje unngås ved hjelp av genteknologi, dersom det er mulig å modifisere stamceller slik at vev som er dyrket fram på grunnlag av dem, ikke oppfattes som fremmed av mottakeren.

En annen mulighet kan være å benytte stamceller fra pasientens egne vev. I kliniske prøveprosjekter er bloddannende stamceller allerede blitt benyttet på denne måten i behandlingen av lupus. Lignende behandlingsformer kan være en mulighet ved diabetes, forutsatt at det nye vevet ikke utsettes for det samme autoimmune angrepet som kan ha forårsaket sykdommen. Også ved visse hjertesykdommer kan det kanskje oppnås bedring ved en eller annen form for stamcelleterapi. Ett forslag går ut på at pasienter i risikogruppen donerer sine egne stamceller på forhånd, slik at disse kan dyrkes og senere brukes til å erstatte sykt hjertevev.

Noen forskere som forsøker å løse problemet med immunologiske avstøtningsreaksjoner, har til og med foreslått å klone pasienter, men stoppe utviklingen av klonene på blastocyststadiet, hvor man kan høste embryonale stamceller.  (Se rammen «Framstilling av en klon».) Vev som er dyrket på grunnlag av disse stamcellene, ville være genetisk identisk med mottakeren, som jo også er donatoren, og ville derfor ikke forårsake en reaksjon i immunsystemet. Men kloning er i manges øyne etisk forkastelig og kan dessuten være forgjeves hvis hensikten er å helbrede en sykdom som er genetisk betinget. National Academy of Sciences har sammenfattet problemet med immunsystemet slik: «Innsikt i hvordan man hindrer avstøting av transplanterte celler, er en forutsetning for at slike regenerative behandlingsformer skal bli en suksess, og er en av de største utfordringene for forskningen på dette området.»

Transplantasjon av embryonale stamceller innebærer også risiko for dannelse av kreftsvulster, særlig av en svulst som kalles teratom, som betyr «monstersvulst». Denne svulsten kan inneholde en rekke forskjellige vevsarter, for eksempel hud, hår, muskelvev, bruskvev og benvev. Ved normal vekst foregår celledelingen og spesialiseringen av cellene etter et strengt genetisk program. Men disse prosessene kan løpe løpsk når stamceller blir skilt ut fra blastocysten, dyrket in vitro (utenfor den organismen de tas fra) og senere injisert i en levende skapning. Å skaffe seg innsikt i hvordan disse enormt kompliserte prosessene kan styres, utgjør enda en betydelig utfordring for forskerne.

Ingen vidunderkurer i sikte

I avhandlingen Stem Cells and the Future of Regenerative Medicine sies det: «På grunn av misoppfatninger om kunnskapsnivået kan det dessverre ha blitt skapt inntrykk av at det med sikkerhet og i nær framtid vil bli gjort omfattende bruk av nye behandlingsformer. I virkeligheten har stamcelleforskningen bare så vidt begynt, og store hull i forskernes kunnskaper hindrer innføringen av nye behandlingsformer basert på adulte eller embryonale stamceller.» Det er tydelig at det finnes flere spørsmål enn svar. Og noen forskere «stålsetter seg med tanke på de negative reaksjonene som kan komme hvis forsøkene på å utvikle nye behandlingsmetoder slår feil,» sies det i en artikkel i The New York Times.

Uansett hva man måtte mene om stamcelleforskning, er det hevet over tvil at de senere tiårene har brakt mange medisinske nyvinninger. Men som vi har sett, fører utviklingen på noen områder til at det oppstår kompliserte moralske og etiske spørsmål. Hvor kan vi vende oss for å få fornuftig veiledning i slike spørsmål? Og hva med den økonomiske siden av saken?  Etter hvert som forskningen blir mer avansert og kostbar, gjenspeiles dette ofte i prisen på behandlingsopplegg og medikamenter. Noen forskere har anslått at stamcelleterapi vil komme til å koste flere hundre tusen dollar pr. pasient. Men allerede nå erfarer mange at medisinsk behandling og helseforsikring stadig blir dyrere, og for millioner av mennesker er slike goder utenfor rekkevidde. Så hvem er det egentlig som vil få nyte godt av stamcellerevolusjonen når og hvis den blir en realitet på vanlige sykehus? Det vil tiden vise.

Det vi imidlertid kan være sikker på, er at ingen behandlingsmetode utviklet av mennesker vil kunne fjerne sykdom og død. (Salme 146: 3, 4) Dette er det bare vår Skaper som har makt til å gjøre. Men vil han gjøre det? Den neste artikkelen viser hva Bibelen sier om dette. Den drøfter også hvordan Bibelen kan være en veileder i den stadig mer kompliserte labyrinten av moralske og etiske spørsmål som oppstår i vår tid, deriblant spørsmål av medisinsk art.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 6]

Stamceller av enda et slag

Foruten adulte og embryonale stamceller har man isolert embryonale germinalceller, eller embryonale kjønnsceller. De utvinnes fra cellene i gonadeanlegget til et embryo eller foster — de cellene som gir opphav til egg eller sæd. (Gonadeanlegget blir til eggstokker eller testikler.) Selv om embryonale kjønnsceller på mange måter er annerledes enn embryonale stamceller, er celler av begge disse slagene i stand til å gi opphav til praktisk talt alle celletyper. Dette gjør dem svært interessante når det gjelder utvikling av nye medisinske behandlingsmetoder. Men entusiasmen for disse dempes av motforestillingene mot kilden til de aktuelle cellene. De utvinnes enten fra aborterte fostre eller fra embryoer. Tilgangen på slike celler innebærer altså at fostre og embryoer ødelegges.

[Ramme/bilder på sidene 8 og 9]

Framstilling av en klon

De senere årene har forskerne klonet fram en rekke forskjellige dyr. I 2001 forsøkte et laboratorium i USA til og med å klone fram et menneske — riktignok uten å klare det. En av de metodene forskerne benytter ved kloning, er cellekjerneoverføring .

Først ekstraherer de en ubefruktet eggcelle fra et hunndyr (1) og fjerner cellekjernen (2), som inneholder DNA. Fra kroppen til det dyret som skal klones, skaffer de en passende celle, for eksempel en hudcelle (3), hvis kjerne inneholder eierens genetiske «arbeidstegning». De fører denne cellen (eller bare dens kjerne) inn i den eggcellen der kjernen er fjernet,  og sender elektrisk strøm gjennom den (4). Dermed skjer det en sammensmelting av cellen og eggcytoplasmaet (5). Eggcellen med den nye kjernen deler seg nå akkurat som om den var blitt befruktet (6), og det begynner å utvikle seg en klon av det dyret som kroppscellen skrev seg fra. *

Embryoet kan så implanteres i livmoren til en surrogatmor (7), og her fortsetter fosterutviklingen fram til fødselen — i det sjeldne tilfellet at alt går bra. Alternativt kan embryoet beholdes bare til det er mulig å utvinne embryonale stamceller fra den indre cellemassen og dyrke disse i et laboratorium. Forskerne tror at den framgangsmåten som er skissert her, også vil fungere når det gjelder mennesker. Det ovennevnte forsøket på å klone fram et menneske ble faktisk utført for å skaffe embryonale stamceller. Kloning i denne hensikt kalles terapeutisk kloning.

[Fotnote]

[Illustrasjon]

(Se den trykte publkasjonen)

1 → 2 → 3 → 4 → 5 → 6 → 7

[Illustrasjon på side 7]

(Se den trykte publikasjonen)

Embryonale stamceller (Forenklet)

Befruktet egg (dag 1)

↓

Fire celler (dag 3)

↓

Blastocyst med indre stamcellemasse (dag 5)

↓

Dyrkede stamceller

↓

Over 200 forskjellige celletyper i menneskekroppen

→ Skjoldbruskkjertelceller

→ Bukspyttkjertelcelle (kunne brukes i behandlingen av diabetes)

→ Pigmentceller

→ Røde blodceller

→ Nyreceller

→ Skjelettmuskulaturceller

→ Hjertemuskulaturceller (kunne reparere et skadet hjerte)

→ Lungecelle

→ Nervecelle (kunne brukes til å behandle Alzheimers sykdom, Parkinsons sykdom og ryggmargsskader)

→ Hudceller

[Rettigheter]

Blastocyst og dyrkede stamceller: University of Wisconsin Communications; øvrige bilder: © 2001 Terese Winslow, i samarbeid med Lydia Kibiuk og Caitlin Duckwall

[Illustrasjon på side 8]

(Se den trykte publikasjonen)

Adulte stamceller (Forenklet)

Stamceller som finnes i benmargen

→ Lymfocytter

→ Eosinofil granulocytt

→ Røde blodceller

→ Blodplater

→ Monocytt

→ Basofil granulocytt

→ Muligens mange andre celletyper

→ Nervecelle

[Rettigheter]

© 2001 Terese Winslow, i samarbeid med Lydia Kibiuk og Caitlin Duckwall