Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Der dvergpingviner deltar i en parade

Der dvergpingviner deltar i en parade

Der dvergpingviner deltar i en parade

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I AUSTRALIA

FOLKEMENGDEN er stille og forventningsfull. Årvåkne øyne speider etter stjerneartistene. Den flombelyste arenaen våkner til liv da en liten skikkelse dukker opp i vannkanten. Det går et sus av begeistring gjennom folkemengden da én til og så enda en slutter seg til ham. Den nattlige oppvisningen har begynt. Her på Phillip Island deltar dvergpingviner i en parade.

Pingvinene kom fram i rampelyset da de berømte oppdagerne Vasco da Gama og Fernando de Magellan seilte i de sørlige verdenshavene på 1500-tallet. Til å begynne med lurte man på hvordan pingvinen skulle klassifiseres. Den hadde fjær som en fugl, den svømte som en fisk, og den gikk omkring på land som et dyr. Til slutt var det fjærene som avgjorde saken. Det er bare fugler som har fjær — altså måtte dette være en fugl. Denne familien av ikke flygedyktige fugler omfatter 18 arter, fra den statelige keiserpingvinen og adeliepingvinen i Antarktis til galapagospingvinen ved ekvator.

Har du lyst til å besøke en koloni pingviner i deres naturlige miljø? Da kan du bli med til Phillip Island, som ligger bare 140 kilometer sørøst for den moderne byen Melbourne i Australia. Hvert år kommer det omkring 500 000 besøkende til denne øya for å bivåne den spesielle pingvinparaden. Hva er det som gjør dvergpingvinene på Phillip Island så sjarmerende?

«Søte, men svært livlige»

Kledd i sin elegante svarte og hvite fjærdrakt gjør dvergpingvinene umiddelbart et fordelaktig inntrykk. Med en høyde på omkring 33 centimeter og en vekt på bare ett kilo tilhører de den minste av verdens pingvinarter. Men ikke la deg lure! Det de mangler i størrelse, kompenserer de fullt ut med sin målbevissthet og utholdenhet.

«Dvergpingvinene er søte, men svært livlige,» forklarer professor Mike Cullen, som har studert pingvinkolonien på Phillip Island i over 20 år. Denne den minste av pingvinene er også den mest høyrøstete. Om natten gjenlyder kolonien av skrik og skrål mens pingvinene forsvarer reirene sine mot inntrengere, prøver å lokke til seg en make eller deltar i «korøvelser».

Da dvergpingvinen første gang ble beskrevet i 1780, ble den med rette kalt Eudyptula minor, etter et gresk uttrykk som betyr «god liten dykker». Med sin strømlinjeformede kropp, sin glatte, vanntette fjærdrakt og sine luffelignende vinger ser den nærmest ut til å fly gjennom vannet.

En perfekt «flytevest»

På leting etter føde kan disse pingvinene svømme opptil 100 kilometer om dagen og om nødvendig være ute på havet i dager og uker om gangen. Hvordan greier de å sove ute på havet? Svaret ligger i fjærdraktens bemerkelsesverdige utforming. Pingviner har en tykk drakt av dun og av fjær som griper inn i hverandre, en drakt som er tre—fire ganger tettere enn den man finner hos flygedyktige fugler. Luft som blir fanget opp under fjærene, isolerer fuglen og gir den naturlig oppdrift — omtrent som en flytevest. En pingvin har derfor ingen problemer med å sove ute på havet. Den dupper opp og ned som en kork med vingene utstrakt som stabilisatorer og med nebbet hvilende trygt over vannflaten.

Men selv ikke pingvinens tykke fjærdrakt ville ha vært noen beskyttelse hvis fjærene hadde trukket til seg det kalde vannet som pingvinen oppholder seg i når den leter etter føde. Dette er heldigvis ikke noe problem — en spesiell oljekjertel over halen utsondrer flytende voks. Pingvinen bruker nebbet for å spre denne voksen mellom fjærene, slik at de holder seg vanntette, rene og friske. Ingen sportsdykker kunne ha hatt en drakt som egnet seg bedre for et liv i vann.

Skaper mangelen på ferskvann ute på havet vanskeligheter for pingvinen? To unikt konstruerte kjertler, som befinner seg like over øynene, avsalter sjøvannet. Ved å riste på nebbet støter pingvinen det uønskede saltet ut gjennom neseborene.

I tillegg er pingvinens øyne utformet på en slik måte at den ser like godt under vann som over vann. Det er tydelig at denne skapningen er perfekt utrustet for et liv i det våte element. Men heldigvis for oss tilbringer dvergpingvinene ikke all sin tid ute på havet.

Deres tilknytning til land

Phillip Island og det nærliggende fastlandet har en forreven, sandete kystlinje som er dekket av tykt gress og løv. Dette utgjør et ideelt levested for kolonien, som består av 26 000 dvergpingviner. Livet begynner i et reir som foreldrene møysommelig har gravd ut i en sanddyne nær havet. Et nylagt egg kan være kaldt, men levedyktig i flere dager før foreldrene tar fatt på rugingen, som de utfører på skift. Hekkende fugler har en spesiell rugeflekk med mange blodkar på den nederste delen av buken. Når pingvinen ruger på et egg, svulmer denne flekken opp på grunn av tilstrømning av varmt blod, noe som gjør at egget får den varmen det trenger for å utvikle seg. Mellom rugeskiftene svinner flekken inn, slik at fjærene igjen danner et vanntett lag og pingvinen kan legge ut på havet for å finne føde.

Så snart ungen har kommet ut av egget, vokser den utrolig raskt. Etter bare åtte til ti uker er den like stor som en voksen pingvin og klar til å legge ut på havet. «Det er bemerkelsesverdig at unge pingviner legger ut på lange turer til havs bare utrustet med god fysikk . . . og en rekke instinkter som forteller dem hva de skal gjøre for å overleve,» sier en bok om dvergpingvinen. — Little Penguin—Fairy Penguins in Australia.

De neste to—tre årene tilbringer de unge pingvinene mye av tiden ute på havet, der de tilbakelegger tusenvis av kilometer. De som overlever, vender vanligvis tilbake til hjemkolonien for å hekke — mindre enn 500 meter fra der de ble født. Hvordan finner de veien hjem? Noen mener at pingvinene navigerer ved hjelp av solen, og at de bruker en indre biologisk klokke som kompenserer for solens bane på himmelen. Andre tror at pingvinene kjenner igjen bestemte geografiske landemerker. Hvordan det enn forholder seg, er det synet av disse fuglene som går i land etter en lang reise eller etter en anstrengende dag med fiske, som får mange til å besøke Phillip Island.

La paraden begynne!

Da skumringen faller på, inntar hundrevis av opprømte turister sine plasser, klare til å bivåne den nattlige pingvinparaden. Pingvinene har for lengst samlet seg utenfor brenningene i store flokker, som kan bestå av hundrevis av fugler. Stranden blir opplyst av flere lyskastere. Det blåser en lett bris, og små bølger skvulper mot stranden. En følelse av usikkerhet brer seg gjennom tilskuerskaren. Hvor er pingvinene? Kommer de til å gå i land? Akkurat da dukker de første dvergpingvinene opp og tripper nervøst i vannkanten. Plutselig er det noe som skremmer dem, og de forsvinner ut i brenningene. De er klar over at de kan bli tatt av rovdyr og rovfugler, for eksempel ørner, og derfor er de svært vaktsomme. Snart dukker de opp på nytt og samler gradvis større mot. Til slutt går en uforferdet pingvin opp av vannet og vagger energisk over stranden for å finne ly bak sanddynene. De andre i gruppen er raske til å følge etter. Uten å bry seg om lyskasterne og tilskuerne marsjerer de over stranden og gir inntrykk av å delta i en livlig parade.

Da pingvinene når fram til de trygge sanddynene, blir de merkbart roligere og samler seg i større grupper for å pusse fjærene. Flokk etter flokk krysser stranden på denne måten og tar så en pause for å «prate» litt med naboene før de går hjem. Noen av dem må gjennomføre en besværlig klatretur opp en skrånende, 50 meter høy klippe før de kommer fram til reiret sitt.

Dvergpingvinenes framtidsutsikter

I likhet med andre skapninger rundt om på jorden står dvergpingvinene overfor en rekke utfordringer, som i mange tilfeller har med menneskene å gjøre. Blant de truslene de møter, er oljeutslipp fra passerende skip, tap av leveområder på grunn av menneskelig virksomhet og slike innførte rovdyr som rever og selskapsdyr.

Det er blitt gjort en rosverdig innsats for å bøte på disse problemene. I de senere årene har tallet på dvergpingviner i pingvinreservatet på Phillip Island stabilisert seg. «Vi er i ferd med å vinne kampen . . . men det går sakte,» sier professor Cullen. Han tilføyer: «Den største utfordringen vi står overfor nå, er å sørge for at dvergpingvinene har nok tilgang på føde . . . , og dette henger sammen med hvordan det kommer til å gå med havene og menneskeheten som et hele.» Hvilken virkning den globale oppvarmingen og slike klimatiske fenomener som El Niño har på tilgangen på føde i havet, er viktige spørsmål som forskerne nå studerer intensivt.

Resultatene av denne forskningen vil uten tvil øke vår verdsettelse av jordens rike, men sårbare dyreliv. Takket være den store innsatsen som allerede er blitt gjort for å bevare dyrelivet på Phillip Island, kan også du en dag få muligheten til å være blant de tilskuerne som opprømt hvisker: «Der kommer dvergpingvinparaden!»

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

PHILLIP ISLAND

[Bilde på side 16]

Tilskuere, sitteplasser og lyskastere — arenaen er gjort klar til pingvinparaden

[Bilde på side 17]

Fra unge til fullvoksen fugl på bare ti uker

[Bilderettigheter på side 15]

Fotografier: Photography Scancolor Australia

[Bilderettigheter på side 16]

Fotografier på sidene 16 og 17: Photography Scancolor Australia