Den store hungersnøden i Irland — en sørgelig historie om død og utvandring

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I IRLAND

I SKYGGEN av Irlands «hellige» fjell, Croagh Patrick, * står det et høyst uvanlig skip. Det ligner et lite seilskip fra 1800-tallet med forstavnen pekende vestover mot Atlanterhavet. Men dette skipet kommer aldri til å sette seil. Det står støtt på et betongfundament. Innimellom mastene kan man se iøynefallende figurer som forestiller menneskeskjeletter.

Dette skipet, som er en stor metallskulptur, ble offisielt avduket i 1997 til minne om en av de største tragedier i Irlands historie — den store hungersnøden. Skjelettene og skipet er symboler på de dødsfall og den masseutvandring som kjennetegnet de tragiske årene fra 1845 til 1850.

 Det var naturligvis ikke bare i Irland folk opplevde hungersnød. Folk har lidd hungersnød i mange andre land også. Men den store hungersnøden i Irland var på mange måter spesielt tragisk. I 1845 hadde Irland en befolkning på rundt åtte millioner. I 1850 var halvannen million døde som følge av hungersnøden! I sin søken etter et bedre liv hadde én million utvandret, hovedsakelig til Storbritannia eller USA. En stor hungersnød? Ja, det skal være visst!

Hva var årsaken til denne store hungersnøden? Hvilken hjelp fikk ofrene? Hva kan vi lære av denne tragedien? For å finne ut av det skal vi først se litt på hvordan livet var i Irland i årene før hungersnøden.

Før den store hungersnøden

I begynnelsen av 1800-tallet hadde Storbritannia fått herredømme over store deler av verden — også over Irland. Mye av jorden i Irland var i hendene på engelske godseiere, og mange av dem bodde i England. De krevde høy leie av de irske forpakterne sine og gav arbeiderne dårlig betaling.

Mange tusen småbønder levde i den ytterste fattigdom. Siden folk ikke hadde råd til å kjøpe kjøtt og andre dyre matvarer, dyrket de det billigste, enkleste og mest næringsrike de kunne under slike omstendigheter — poteter.

Potetens betydning

Poteten ble brakt til Irland rundt 1590. Det var svært vellykket, for poteter kunne dyrkes i karrig jord, og det fuktige og milde klimaet i Irland gav potetplanten gode vekstforhold. Poteten ble brukt til mat for både mennesker og dyr. I midten av 1800-tallet ble nesten en tredjedel av all dyrkbar jord brukt til dyrking av poteter. Nesten to tredjedeler av dem gikk til menneskeføde. En vanlig mann i Irland spiste poteter hver dag — og nesten ikke noe annet!

Det at så mange var totalt avhengige av poteten for å få mat, la grunnlaget for en katastrofe. Hva ville skje om potethøsten slo feil?

Den første feilslåtte potethøsten

Potethøsten hadde fra tid til annen slått feil tidligere. Dette var blitt løst ved kortsiktige hjelpetiltak, og hvis den neste avlingen ble god, hadde den feilslåtte potethøsten skapt minimale problemer. Så da potethøsten slo feil i 1845, kunne ikke myndighetene se at det var noen særlig grunn til bekymring.

Men denne gangen var situasjonen alvorligere. Vi vet nå at det var soppsykdommen tørr-råte (forårsaket av soppen Phytophthora infestans) som førte til den feilslåtte potethøsten i 1845. Soppen føres gjennom luften og sprer seg raskt fra én potetåker til en annen. De angrepne potetene råtnet bokstavelig talt i jorden, og de lagrede potetene «gikk i oppløsning,» ble det sagt. Ettersom man bare hadde satt én type poteter, ble avlingene i hele landet angrepet. Og siden det etterfølgende årets settepoteter kom fra dette årets avling, hadde soppen en ødeleggende virkning på framtidige avlinger også.

 Den andre feilslåtte potethøsten

De dårlige settepotetene som ble reddet, ble satt året etter, i 1846, men tørråten ødela denne avlingen også. Siden det ikke fantes noe igjen som var verdt å høste, mistet mange gårdsarbeidere jobbene sine. Godseierne hadde rett og slett ikke råd til å lønne dem.

Myndighetene satte i verk forskjellige hjelpetiltak, og de ansatte mange av disse fattige menneskene — i første rekke med tanke på veibygging — for at de skulle kunne forsørge familiene sine.

Noen fikk bare arbeid i fattighusene. Disse institusjonene ansatte nødstilte mennesker. Til gjengjeld for det arbeidet de utførte, fikk de kost og losji. Arbeidet var hardt. Maten var ofte råtten og innkvarteringen svært primitiv, så noen av arbeiderne døde.

Disse tiltakene bedret forholdene noe. Men det var verre ting i vente. Vinteren 1846/47 var ekstremt kald, og det førte til at det var begrenset hvor mye arbeid som kunne gjøres utendørs. Forskjellige offentlige organer delte ut gratis mat. Men etter to år begynte de offentlige midlene å ta slutt, og den hjelpen som ble gitt, strakk ikke på langt nær til for å dekke behovene til den stadig økende flommen av fysisk svekkede mennesker. Så ble Irland rammet av enda et knusende slag.

Mange av godseierne som ikke bodde på gårdene sine, hadde stor gjeld og fortsatte å kreve inn leie. Mange av forpakterne kunne ikke betale, og mange tusen av dem måtte forlate gårdene. Noen forlot rett og slett den gården de forpaktet, og drog til byen i håp om å få et bedre liv. Men hvor skulle de dra uten mat, penger og noe sted å bo? For stadig flere ble utvandring eneste utvei.

Masseutvandring

Utvandring var ikke noe nytt. Siden begynnelsen av 1700-tallet hadde det gått en jevn strøm av utvandrere fra Irland til Storbritannia og USA. Etter vinteren 1845 ble strømmen til en flom! I 1850 var 26 prosent av New Yorks innbyggere irer — det var flere irskfødte innbyggere der enn i Irlands hovedstad, Dublin.

I de seks årene hungersnøden varte, hadde 5000 skip lagt ut på den risikofylte, 5000 kilometer lange reisen over Atlanterhavet. Mange av skipene var gamle, og noen hadde tidligere vært brukt som slaveskip. De var bare i bruk på grunn av den akutte situasjonen. Det var lite som var blitt gjort for å bedre forholdene om bord. Sanitære bekvemmeligheter fantes ikke, og passasjerene måtte overleve på nødrasjoner.

Tusenvis av passasjerer, som fra før var svake etter hungersnøden, ble syke. Mange døde underveis. I 1847 ble skip med kurs for Canada kalt seilende likkister. Av de rundt 100 000 utvandrerne som ble fraktet med disse skipene, var det 16 000 som døde, enten underveis eller like etter at de var kommet fram. Venner og familie i Irland fikk høre om disse elendige forholdene i brev som de mottok — men det var fortsatt horder av mennesker som drog.

Noen godseiere hjalp sine tidligere forpaktere. Én av dem leide for eksempel tre skip og bidrog til at 1000 av hans forpaktere fikk dra. De fleste utvandrerne måtte imidlertid streve hardt for å skaffe seg billett selv. Som oftest var det bare én eller to i en stor familie  som hadde råd til å reise. Tenk deg hvilke hjerteskjærende scener som må ha utspilt seg på havnen når mange tusen familiemedlemmer sa farvel til hverandre, vel vitende at de sannsynligvis aldri kom til å se hverandre igjen!

Sykdom og den tredje feilslåtte potethøsten

Etter at potethøsten hadde slått feil to år på rad og mange var blitt fordrevet fra hjemmene sine, ble den reduserte befolkningen rammet av enda et hardt slag. Sykdom! Tyfus, dysenteri og skjørbuk tok livet av enda flere. Mange av dem som overlevde, må ha tenkt at situasjonen umulig kunne bli verre. Men der tok de feil.

Ansporet av en vellykket potethøst i 1847 satte bøndene tre ganger så mye poteter i 1848. Så skjedde det katastrofale! Den sommeren ble svært fuktig, og tørråten slo til igjen. Avlingen gikk tapt for tredje gang på fire år. De offentlige organene og veldedighetsorganisasjonene var presset til bristepunktet. Men det verste var ennå ikke over. I 1849 tok en koleraepidemi livet av ytterligere 36 000 mennesker.

Ettervirkningene

Denne epidemien utgjorde imidlertid et vendepunkt. Den neste potethøsten var vellykket. Etter hvert gikk tingene litt bedre. Myndighetene vedtok lover som slettet all gjeld som var en følge av hungersnøden. Befolkningen begynte å vokse igjen. I årene som fulgte, ble noen avlinger angrepet av tørråte, men man kom aldri i nærheten av den fryktelige situasjonen som førte til at over en fjerdedel av Irlands befolkning gikk tapt i disse tragiske årene med hungersnød.

I dag kan man se rester etter gamle hus og steingjerder over hele Irland, og de står som en sterk påminnelse om de harde tidene som førte til at irene ble spredt vidt omkring. Bare i USA er det over 40 millioner som kan si at de er av irsk avstamning. Både president John F. Kennedy og Henry Ford, som konstruerte bilen Ford, var direkte etterkommere av utvandrere som drog fra Irland på grunn av den store hungersnøden.

Det at potethøsten slo feil gjentatte ganger, var naturligvis en viktig faktor i denne sørgelige historien om død og utvandring. En annen viktig faktor var at ’menneske hersket over menneske til skade for ham,’ slik en av bibelskribentene i fortiden sa. (Forkynneren 8: 9) I Guds Ord, Bibelen, blir vi heldigvis forsikret om at Han som har skapt jorden og alt som vokser og gror, skal gjøre hele jorden til et paradis, hvor alle vil oppnå varig fred og velstand. (2. Peter 3: 13) Salmisten i gammel tid forutsa dessuten: «Det skal bli rikelig med korn på jorden; på fjellenes topp skal det være en overflod.» — Salme 72: 16.

[Fotnote]

[Bilde på side 14]

Et monument til minne om den store hungersnøden

[Bilde på side 15]

På leting etter poteter. Tegning i «Illustrated London News», 22. desember 1849

[Bilde på side 16]

Utdeling av klær til nødlidende familier

[Rettigheter]

og side 15: Fra avisen The Illustrated London News, 22. desember 1849

[Bilde på sidene 16 og 17]

«The Emigrant Ship» (Maleri av Charles J. Staniland, ca. 1880)

[Rettigheter]

Bradford Art Galleries and Museums, West Yorkshire, UK/Bridgeman Art Library

[Bilde på side 17]

Slike hus i ruiner er en sterk påminnelse om de harde tidene etter årene med hungersnød

[Bilderettigheter på side 14]

Tegning øverst på siden: Gjengitt med tillatelse av «Views of the Famine», http://vassun.vassar.edu/-sttaylor/FAMINE