Et sjeldent møte med en stillfarende jeger

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I CANADA

«SE! DER ute på engen,» hvisket jeg begeistret. Min kone og jeg padlet i kano langs den majestetiske Nechako-elven i den sentrale delen av Britisk Columbia og gledet oss over det vi så og hørte i denne villmarken. Plutselig dukket det opp en skapning som prøvde å kaste seg over en uforsiktig hare, men med en lynrask bevegelse pilte byttet i sikkerhet. Da rovdyret oppdaget oss, ble det stående bom stille. Det kastet et iskaldt blikk på oss og freste som for å si: «Takk for at dere ødela frokosten min.» Så forsvant dyret stille inn i mørket mellom buskene. «Hva var det?» spurte min kone. «En gaupe,» svarte jeg. Akkurat da hørte vi igjen gaupas skremmende fresing, som gav gjenlyd i den kjølige morgenluften, denne gangen lengre og høyere.

Et sjeldent syn

Dette var virkelig et sjeldent møte. Før streifet gaupa omkring i skogene og fjellene på hele den nordlige halvkule, men i dag finnes den bare i enkelte områder av verden. Det er gjort bekreftede observasjoner av den i avsidesliggende fjellområder i Eurasia og så langt sør som i fjellene i Spania. Men de fleste holder til i Sibir og i de tette, sammenhengende skogene i NordCanada og Alaska. Et oppslagsverk om villkatter sier: «For å trives trenger gaupa to forskjellige typer skogsområder i sitt naturlige miljø: Områder med tett, fullvoksen skog i ulendt terreng, hvor den kan søke ly og føde unger, og områder med frodige enger og ung skog, hvor den kan jakte på harer.»

Noen fullvoksne gauper er omkring seks ganger så store som en stor huskatt og når omtrent opp til lårene på et voksent menneske. En nordamerikansk hann kan veie fra  10 til 15 kilo, og en hunn kan veie fra 5 til 10 kilo. De er omkring halvparten så store som sine europeiske slektninger. Noen av disse europeiske villkattene kan bli én meter lange.

Et av gaupas karakteristiske kjennetegn er det iøynefallende kinnskjegget, noe som merkbart skiller den ut fra de fleste andre kattedyrene. Ansiktet, som er bredere og kortere enn på de fleste andre katter, kan gi det feilaktige inntrykk at den er sky og ganske godlynt. Om vinteren får den nordamerikanske gaupa en tykk og myk pels med hår som er omkring ti centimeter lange. Gaupa er da vanligvis lysegrå med mørkere grå markeringer i ansiktet. Den eurasiske gaupa kan være lysebrun med mørkebrune markeringer. Gaupa har også en karakteristisk kort og tykk hale, som er omkring ti centimeter lang og har svart tupp. Noe annet du legger merke til, er de store trekantformede ørene med svarte dusker. Disse fungerer som antenner som hjelper gaupa til å lokalisere lyder fra små byttedyr.

Gaupas presise og snikende jaktmetoder hjelper den vanligvis ensomme jegeren til å fange byttet sitt. På grunn av dens store trugelignende, polstrede poter med klør som kan trekkes tilbake, kan den uten problemer ta seg  fram over snøskavler. Det at gaupa har svært lange og kraftige bakben, gjør at den på et øyeblikk kan øke hastigheten og kaste seg fram og tilbakelegge to—tre meter i ett sprang. Den kan også snu seg i luften som en akrobat for å skifte retning under en forfølgelse. Men jakten er vanligvis ikke langvarig. Gaupa gir opp hvis den ikke tar igjen byttet etter omkring fem sprang. Den må faktisk ofte jage mellom tre og ti harer før den greier å fange én. Et mislykket jaktforsøk betyr derfor tom mage. Når gaupa fanger et byttedyr, bruker den sin kraftige, korte kjeve — som er utstyrt med 28 tenner, hvorav fire er hoggtenner som fungerer som dolker — til å drepe byttedyret med et bitt i nakken.

Gaupa jakter hovedsakelig tidlig om morgenen, like før daggry, og i skumringen. I likhet med de fleste andre katter kan gaupa se i svakt lys. For å se om natten trenger den faktisk ikke mer enn en sjettedel av den lysmengden menneskene trenger for å se. Katteøyne har en spesiell membran bak hver netthinne som fungerer som speil som kaster lyset tilbake gjennom netthinnen og stimulerer synscellene enda en gang. Dette får gaupas øyne til å lyse som glasskuler i mørket når den ser rett på deg. En bok om verdens villkatter skriver: «Gaupa er avhengig av sitt syn for å se byttedyr på lange avstander. Det sies at den kan se en mus som er 75 meter unna, og en snøskohare som er 300 meter unna; det er omtrent lengden på tre fotballbaner.»

Kanadagaupa foretrekker snøskoharen som føde, og den dreper gjennomsnittlig to stykker hver tredje dag. En velnært gaupe kan bli opptil 15 år gammel. Den er en tilpasningsdyktig jeger og spiser også mus, markmus, ryper, ender, bevere og ekorn. Rapporter har dokumentert at noen gauper til og med har drept hjortedyr, noe som har gitt den det rykte at den er en voldsom og aggressiv jeger.

Hvordan forstå og bevare gaupa

Når en hunngaupe er brunstig, signaliserer hun dette ved sine duftspor og sin jamring. Etter at hun har paret seg, får hun et kull på omkring fire eller, i sjeldne tilfeller, opptil sju unger hvis det er rikelig med mat. Hvis det er knapt med mat, er kullene mindre.

Siden gaupa stort sett er unnvikende av natur, unngår den steder hvor det har vært menneskelig aktivitet. Vernetiltak har bidratt til at den trives i mange områder av Britisk Columbia. Moderne metoder for selektiv tømmerhogst kan også være til hjelp for gaupa fordi små åpninger i skogen fører til at det oppstår enger, hvor harene finner mat. Når harebestanden øker, øker også gaupebestanden.

Denne spennende skapningen er en viktig del av et komplisert økosystem. I likhet med andre rovdyr er gaupa avhengig av sitt bytte. Som en naturfagbok konkluderte: «Den er også avhengig av gresset og kvistene som dens byttedyr spiser. Og den er avhengig av organismene på skogbunnen, som gir liv til de plantene som dens byttedyr lever av.» Når vi ser hvor komplisert naturen er, skjønner vi virkelig hvor viktig det er at vi lever i harmoni med den, og at vi beskytter det naturlige miljøet for en slik skapning som gaupa.