Et tolerant rike i en intolerant tidsalder

«HVER ENKELT KAN VELGE DEN RELIGION HAN FORETREKKER, HELT UTEN TVANG, OG KAN FRITT STØTTE FORKYNNERE AV SIN EGEN TRO.»

HVIS du skulle gjette når disse ordene ble skrevet, hva ville du da ha sagt? Mange ville nok anta at de står i en av vår tids grunnlover eller rettighetserklæringer.

Du blir kanskje overrasket over å få vite at dette ble sagt for mer enn 400 år siden — og i et land som på en måte var lik en øy av toleranse, midt i et hav av intoleranse. Hvilket land var det? La oss først se på noe av bakgrunnen til denne erklæringen.

Intoleranse var normen

Gjennom hele middelalderen var det stor religiøs intoleranse, og denne intoleransen ble mer intens på 1500-tallet. Religionen pustet til ilden i redselsfulle, blodige kriger i slike land som England, Frankrike, Nederlandene og Tyskland. I årene mellom 1520 og cirka 1565 ble omkring 3000 personer henrettet som kjettere i den vestlige kristenhet. Nesten alle kritiske spørsmål om verdinormer og begreper — spesielt når det gjaldt religion — ble høyst sannsynlig møtt med en intolerant reaksjon.

Én katolsk læresetning som det lenge hadde vært strid om, var treenighetslæren — troen på at Gud består av tre personer. Historikeren Earl Morse Wilbur forklarer faktisk at denne læren «var gjenstand for mye debatt i middelalderen blant katolske teologer, innbefattet pavene selv». Men menigmann fikk sjelden høre om slike debatter. Det ble forventet at han i tro bare skulle godta slike doktriner som «guddommelige mysterier».

Men det var noen på 1500-tallet som valgte å gå imot tradisjonen og å undersøke Skriftene i et forsøk på å få klarhet i slike mysterier. Deres motto var sola Scriptura (Skriften alene). De som forkastet treenighetslæren — noen av dem ble senere kalt unitariere, som en kontrast til trinitariere — ble ofte intenst forfulgt av både katolikker og protestanter. De skrev sine bøker, som ble lest i vide kretser, under pseudonymer og holdt seg i skjul for å unngå forfølgelsen. Antitrinitarierne var også forkjempere i kampen for toleranse. Noen av dem, som Michel Servet, betalte til og med med sitt eget liv for sin overbevisning. *

Forent ved toleranse

Det var ett land som valgte å gjøre noe helt annet enn å utkjempe religionskriger og forfølge dissentere. Dette landet var Transilvania. Den gangen var Transilvania et uavhengig fyrstedømme; nå er området en del av Romania. Den ungarske historikeren Katalin Péter forklarer at Transilvanias enkedronning Isabella «søkte å stå utenfor alle religiøse konflikter ved å påta seg rollen som alle trosretningers  beskytter». Mellom 1544 og 1574 vedtok det transilvanske parlamentet, riksdagen, 22 lover som innvilget religionsfrihet.

Etter riksdagen i Torda i 1557 forordnet dronningen, sammen med sin sønn, at «hver enkelt [kan] praktisere hvilken religiøs tro han enn ønsker, med gamle eller nye ritualer; Vi lar det være opp til den enkelte å gjøre som han ønsker når det gjelder tro, så lenge det ikke medfører noen skade på noen som helst». Denne loven er blitt omtalt som «den første lov i noe land som garanterte religionsfrihet». Den religiøse toleransen i Transilvania var på sitt største under Isabellas sønn János II Sigismund, som overtok det direkte styre i 1559.

Offentlig debatt

En annen nøkkelfigur i den antitrinitariske bevegelsen i Transilvania var en italiensk lege som het Giorgio Biandrata, og som hadde praktisert i Polen. Hans tvil når det gjaldt treenigheten, ble antageligvis forsterket den tiden han var i Italia og Sveits, hvor mange antitrinitariske flyktninger hadde funnet tilflukt. Etter at han hadde flyttet til Polen igjen, gjorde han mye for å fremme Den lille reformerte kirke, senere kjent som Polske brødre. * I 1563 ble han utnevnt til lege og rådgiver for Sigismund og flyttet til Transilvania.

En annen utdannet person i Transilvania som satte spørsmålstegn ved treenigheten, var Ferenc Dávid, forstander i den reformerte kirke og hoffpredikant. Han skrev om de kompliserte læresetningene som var knyttet til treenigheten: «Hvis disse er nødvendige for frelsen, er det sikkert at ingen fattig kristen bonde blir frelst, for han ville aldri i hele sitt liv kunne forstå dem.» Dávid og Biandrata gav sammen ut en bok som inneholdt noen av Servets skrifter; boken ble tilegnet Sigismund.

 Striden om treenigheten økte, og med det kom kravet om en offentlig debatt om emnet. I tråd med prinsippet sola Scriptura anmodet Biandrata om at man ved slike debatter bare skulle bruke Skriftens språk, ikke filosofiens. Etter en resultatløs debatt i 1566 gav Sigismund antitrinitarierne en trykkpresse, slik at de kunne spre sine oppfatninger.

Biandrata og Dávid gikk energisk i gang med sin oppgave. De framstilte boken De falsa et vera unius Dei Patris, Filii, et Spiritus Sancti cognitione (Falsk og sann kunnskap om Gud Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds enhet). Boken inneholdt en historisk vurdering av dem som hadde nektet å tro på treenigheten. Ett kapittel inneholdt bilder som tydeligvis var ment å skulle latterliggjøre den måten treenigheten ble framstilt på i kunsten i forskjellige kirker. Motstanderne deres ble sjokkert og sa at framstillingene var skammelige, og de forsøkte å ødelegge alle eksemplarene av boken. Denne kontroversielle boken førte til at det ble enda flere diskusjoner. Som en reaksjon på dette planla Sigismund en debatt til.

Seier for unitarismen

Debatten startet klokken fem om morgenen den 3. mars 1568. Den ble holdt på latin og varte i ti dager. Den trinitariske siden ble ledet av Peter Melius, lederen av den transilvanske reformerte kirke. Han og de andre som argumenterte for treenigheten, viste til trosbekjennelsene, kirkefedrene, ortodoks teologi og Bibelen. Dávid, derimot, som tilhørte den andre siden, viste kun til Bibelen. Han identifiserte Faderen som Gud, Sønnen som underlagt Faderen og ånden som Guds kraft. Sigismund, som var sterkt interessert i religiøse spørsmål, deltok, for han mente at den beste måten å få fram sannheten på var å diskutere. Det at han var til stede, sikret at det ble en fri og ærlig, om enn noe opphetet, diskusjon.

Debatten ble sett på som en seier for antitrinitarierne. Dávid ble hyllet som en helt i sin hjemby Kolozsvár (nå Cluj-Napoca i Romania). Ifølge tradisjonen stod han ved sin hjemkomst på en steinblokk på et gatehjørne og snakket så overbevisende om sine trosoppfatninger at han fikk overtalt alle til å godta det han lærte dem.

Sigismunds konvertering og død

Tidligere debatter var blitt holdt på latin, et språk som bare de utdannede forstod. Men Dávid ønsket å bringe sitt budskap ut til folket. Så med Sigismunds godkjennelse ble den neste debatten holdt på ungarsk i Nagyvárad (nå Oradea i Romania) den 20. oktober 1569. Igjen opptrådte Sigismund som megler mellom de to sidene.

Den trinitariske lederen Peter Melius erklærte at i et syn den foregående natten hadde Herren åpenbart seg for ham i sin sanne natur. Kongen svarte: «Pastor Peter, hvis det var sist natt du lærte hvem som er Guds Sønn, spør jeg: Hva er det da du har forkynt før? Da er det klart at du helt til nå har villedet folket!» Da Melius gikk til verbalt angrep på Dávid, irettesatte Sigismund ham og minnet trinitarieren om at «tro er en gave fra Gud», og at «samvittigheten ikke kan tvinges». I en tale som avsluttet debatten, sa kongen: «Vi krever at det i vårt rike skal være samvittighetsfrihet.»

 Etter debatten ble Sigismund og de fleste ved hans hoff overbevist av den unitariske siden. I 1571 ble det utstedt et kongelig edikt som innvilget juridisk anerkjennelse av den unitariske kirke. Transilvania var den eneste staten hvor unitarierne hadde samme status som katolikker, lutheranere og kalvinister, og Sigismund er kjent som den eneste kongen som noen gang har tatt imot den antitrinitariske tro. Men kort tid etter ble den 30-årige kongen skadet da han var på jakt sammen med Dávid og Biandrata, og han døde noen få måneder senere.

Hans etterfølger, den katolske Stefan Batory, bekreftet det dekretet som beskyttet anerkjente religioner, men gav uttrykk for at han ikke ville tolerere ytterligere forandringer. I begynnelsen sa Stefan at han var herre over folket, ikke over deres samvittighet. Men snart la han restriksjoner på trykkingen av bøker, et av de fremste midler til å spre trosoppfatninger. Dávid mistet sin stilling, og andre unitariere ble fjernet fra hoffet og offentlige stillinger.

Da Dávid begynte å framholde at Kristus ikke skulle tilbes, ble det utstedt en ordre som forbød ham å forkynne. Til tross for forbudet holdt han to prekener den følgende søndagen. Han ble arrestert, anklaget for religiøs «forandring» og dømt til fengsel på livstid. Han døde i den kongelige fangekjelleren i 1579. Før han døde, skrev han på celleveggen: «Verken pavers sverd . . . eller dødens trussel vil sette en stopper for sannhetens framgang. . . . Jeg er overbevist om at etter min død vil de falske profeters lære rase sammen.»

Hva vi kan lære av kong Sigismund

Kong János Sigismund fremmet utdannelse, musikk og kunst. Men hans liv var kort, og han var ofte syk. Selve hans styre var hjemsøkt av trusler innenfra — det ble dannet minst ni komplotter i den hensikt å drepe ham — og utenfra, fordi fremmede makter oppmuntret til opprør. Denne tolerante kongen er ofte blitt strengt dømt på grunn av sine religiøse synspunkter. En motstander sa senere at kongen «uten tvil kom til helvete».

Men historikeren Wilbur hjelper oss til å se ting i det rette perspektiv: «I det året kong János [Sigismund] utstedte sitt siste frihetsbrev, som garanterte full religionsfrihet for selv den reformerte sekten som var blitt aller mest motarbeidet, lovpriste protestantiske teologer fortsatt Calvin for at han hadde brent Servet levende, inkvisisjonen utøste protestantisk blod i Nederlandene, . . . og det skulle gå mer enn 40 år før man sluttet å brenne personer på bålet i England fordi de hadde feil religiøs oppfatning.»

Det er virkelig slik som en kommentator sier det: «Ut fra nesten en hvilken som helst norm — og absolutt ut fra normen på hans egen tid — var kong János Sigismund en bemerkelsesverdig hersker. . . . Han gjorde toleranse til kjennetegnet på sitt styre.» Fordi han innså at religiøs fred var det beste for staten, ble han en iherdig forsvarer av samvittighets- og religionsfriheten.

I vår tid, da det fortsatt rår religiøs intoleranse, kan kanskje det som skjedde i det lille landet Transilvania for så lenge siden, gi oss noe å tenke på. I en kort tidsperiode var dette virkelig et tolerant rike i en intolerant tidsalder.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 14]

’Samvittigheten kan ikke tvinges. Vi krever at det i vårt rike skal være samvittighetsfrihet.’ — Kong János II Sigismund

[Bilde på sidene 12 og 13]

Giorgio Biandrata

Sider fra den boken som ble laget av Biandrata og Dávid, med to av de bildene som sjokkerte trinitarierne

Ferenc Dávid foran riksdagsforsamlingen i Torda

[Rettigheter]

To strektegninger av treenigheten: © Cliché Bibliothèque nationale de France, Paris; alle de andre bildene: Országos Széchényi Könyvtár

[Bilderettigheter på side 14]

Sidene 2 og 14: Országos Széchényi Könyvtár