Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Fra egg til struts — en forunderlig prosess

Fra egg til struts — en forunderlig prosess

Fra egg til struts — en forunderlig prosess

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I SØR-AFRIKA

STRUTSEEGGET — der det ligger urørlig i rugemaskinen — røper ikke noe som helst om hva som foregår inni det, eller den dramatikken som snart skal utspille seg. Her på strutsefarmen vil vi likevel få mulighet til å lære om strutsens forbløffende utvikling helt fra eggene blir lagt.

Egg som krever skånsom behandling

Strutsehunnen legger sine elfenbensfargede egg, som hver veier opptil halvannet kilo, i et primitivt reir i sanden. * Røktere flytter deretter hver dag nylagte egg over i farmens rugemaskiner, hvor eggene blir oppbevart i omkring seks uker.

Rugeeggene må behandles med spesiell varsomhet. De oppbevares lunt og godt ved omkring 37 grader celsius — en ideell temperatur for at de nye strutseungene skal kunne utvikle seg inni eggene. For å hindre at plommen, eller embryoet, i egget bunnfelles og setter seg fast i skallhinnen, har bonden eggene på spesielle brett hvor de automatisk blir snudd, eller han sørger selv for at eggene snus for hånd hver dag. Dette etterligner strutseforeldrenes regelmessige vending av eggene i sandreiret på savannen.

Et gløtt av innsiden

Men hvordan kan vi vite hva som foregår inni egget? Bonden løfter forsiktig opp et egg og plasserer det i en åpning på toppen av en boks med en sterk lyspære inni. Denne metoden, som kalles gjennomlysning, gir bonden et skyggeaktig glimt av den enestående prosessen inni egget. Med jevne mellomrom gjennomlyser han eggene for å kontrollere utviklingen. Hvis noen gjennomlysninger av et egg viser at kjernen i det fortsatt er flytende, er det sannsynligvis ubefruktet, og da blir det ikke lagt tilbake i rugemaskinen.

I løpet av de 39 dagene som strutseegget er i rugemaskinen, finner det sted en enestående utvikling på innsiden av det porselensaktige skallet. Samtidig dannes det en luftlomme, som med tiden kommer til å fylle omkring en tredjedel av den tilgjengelige plassen inni egget. * Den uklekte strutseungen får det ganske trangt på innsiden av skallet og plasserer seg selv slik at den er klar til snart å bryte ut av det. Men først må en viktig prosess finne sted — ungen må begynne å oppta plommesekken gjennom navlestrengen og navlen og inn i den vesle buken. Dette er viktig, for plommesekken inneholder de næringsstoffene og den energien som ungen snart vil trenge når den skal begynne å bryte seg ut av skallet og bli en del av den verden som venter utenfor.

De bryter seg ut av skallet

Endelig er den store dagen kommet, og vi er her for å oppleve den. Først må de små ungene bryte seg gjennom hinnen og inn til luftlommen før de kan nå fram til selve skallet. Strutseungen har ikke som mange andre fugleunger en eggtann som den kan bruke til å bryte seg gjennom skallet med. Men fordi tuppen av det myke nebbet har et beskyttende belegg, kan ungen blant annet bruke det. Den plasserer dette beskyttede nebbet mot innsiden av skallet og presser nakken mot den hinnen som skiller den fra den tilstøtende luftlommen. Etter mye puffing og gnissing revner til slutt denne hinnen. Det gjør at hele plassen inni egget blir tilgjengelig for ungen. — Se illustrasjon A.

Endelig kan ungen ta sine første åndedrag! De små lungene fungerer nå. Men med alle de anstrengelsene som ungen har gjort seg, blir det for lite luft for den i den avgrensede plassen inni egget. Så den kan ikke gi opp nå — den må fortsette å kjempe og selv bryte seg gjennom skallet. Med all sin kraft kaster den hodet gjentatte ganger bakover og støter tuppen av nebbet mot innsiden av skallet. Plutselig begynner skallet å sprekke, og den utmattede, lille ungen kan skimte et lysglimt — og kjenne frisk luft. — Se illustrasjon B.

Etter en sårt tiltrengt hvil har strutseungen gjenvunnet nok krefter til å fortsette å bryte seg gjennom det sprukne skallet ved å gjøre god bruk av den høyre foten og det lille beskyttede nebbet. Den opptrer nærmest som en Goliat i miniatyr der den så river de sprukne delene av skallet fra hverandre og myser mot verden på utsiden med den grad av overlegenhet og selvsikkerhet som en nyklekt, ustø strutseunge kan oppby. — Se illustrasjon C.

Hvorfor hjelper ikke bonden den lille ungen ut av det sprukne skallet sitt? Det er av hensyn til ungen selv. Det tar litt tid før eggeplommen er blitt fullstendig opptatt gjennom strutseungens navle, som så vil snøre seg sammen og lukke seg. Et forsøk på å framskynde prosessen vil være misforstått hjelp og kan skade den lille, skjøre skapningen, eller det kan føre til at den pådrar seg alvorlige infeksjoner.

De små krabatene her på farmen har nå i hvert fall endelig kommet seg ut av skallet. For oss som tilskuere er det å se strutseungene dukke opp blant en haug med knuste skall — utmattede, men triumferende — en sjarmerende opplevelse.

Møtet med fosterforeldrene

Etter en stund har den varme luften fra rugemaskinene tørket ungenes fløyelsmyke dundrakt, og de er blitt noen riktige sjarmtroll. De blir så plassert i en liten innhegning ute i solen. Det ser virkelig ut til at de liker det. Endelig kan de gi sine små, skjelvende ben den mosjon de har higet etter.

Den neste dagen er av stor betydning for de dunkledde, små fuglene. De skal introduseres for sine fosterforeldre — voksne strutser som vil passe på dem de neste tre månedene. Fram til nå har ikke de små strutseungene vært sultne, for eggeplommen har tilført dem nok næring. Noen dager etter at de er blitt klekt ut, begynner de ikke desto mindre å bli litt sultne. Men hva kan de spise? Til vår forbauselse begynner de å spise ferske ekskrementer fra sine fosterforeldre! Det kan, forklarer bonden, bidra til å styrke deres immunsystem, som ennå ikke er fullt utviklet.

Småtassene forsøker panisk å holde tritt med fosterforeldrenes gigantiske skritt. Det krever virkelig store anstrengelser. Men strutseungene vokser enormt fort — forbløffende 30 centimeter i måneden. Så innen bare en måned er de utrolig nok i stand til å holde tritt med de voksne strutsene, til tross for at disse er mye større enn dem.

Når strutsene er blitt seks måneder gamle, er de fullvoksne og har nådd en høyde på nesten to og en halv meter. Det er vanskelig å forestille seg at disse hengslete skapningene — med lange ben og lang hals — for litt over sju måneder siden bare lå som noen urørlige egg i en rugemaskin.

[Fotnoter]

^ avsn. 5 Du kan finne flere opplysninger om strutsen i artikkelen «Fascinerende fugl som ikke kan fly, men som er en dyktig sprinter — strutsen» i Våkn opp! for 22. juli 1999, sidene 16—18.

^ avsn. 9 Strutseegget «er besatt med porer som gjør det mulig for gasser å trenge inn i egget. I den butte enden av det dannes det en luftlomme mellom den indre og den ytre skallhinnen på grunn av fordamping etter at egget er blitt lagt». — Ostrich Farming in the Little Karoo.

[Illustrasjon på side 23]

(Se den trykte publikasjonen)

UTKLEKKINGEN

A

B

C

[Rettigheter]

Kilde til skissene: Dr. D.C. Deeming

[Bilde på side 23]

Den store dagen — ungene bryter ut av skallet!

[Bilderettigheter på side 25]

John Dominis/Index Stock Photography