Trass i prøvelser har jeg holdt håpet levende

FORTALT AV ANDREJ HANÁK

Året var 1943, og den annen verdenskrig raste. Jeg satt i fengsel i Budapest i Ungarn fordi jeg inntok et nøytralt standpunkt. I dette fengselet var det en ortodoks prest som tilbød meg bibelen sin i bytte mot min rasjon av brød for tre dager. Selv om jeg sultet, er jeg overbevist om at jeg gjorde et godt bytte.

DET var en utfordring å bevare en ren kristen samvittighet da nazistene tok kontrollen over landet under den annen verdenskrig. Også senere, i de mer enn 40 årene med kommunistisk styre, var det en kamp å tjene Skaperen, Jehova Gud, uten å gå på akkord med Bibelens prinsipper.

Før jeg beskriver hva det innebar å bevare sin ulastelighet overfor Gud den gangen, skal jeg fortelle deg litt om min bakgrunn. Du vil uten tvil finne det interessant å få vite hva Jehovas vitner ble utsatt for i disse årene. La meg først fortelle om en situasjon på det religiøse område som fikk meg til å undres over de største trossamfunnene der vi bodde.

Et forvirrende religiøst spørsmål

Jeg er født den 3. desember 1922 i den ungarske landsbyen Pácin, nær den slovakiske grensen. Slovakia utgjorde på den tiden den østlige delen av Tsjekkoslovakia. Da et stort område i Tsjekkoslovakia ble innlemmet i Sovjetunionen etter den annen verdenskrig, ble grensen mot Ukraina flyttet slik at Pácin ble liggende mindre enn 30 kilometer fra grensen.

Jeg ble født som nummer to i en søskenflokk på fem. Foreldrene mine var ivrige medlemmer av den romersk-katolske kirke. Da jeg var 13 år, skjedde det noe som  fikk meg til å tenke mer alvorlig over religion. Jeg var med mor på en åtte mil lang pilegrimsferd til landsbyen Máriapócs i Ungarn. Vi gikk dit fordi vi trodde at vi da ville oppnå større velsignelser. Denne pilegrimsferden ble foretatt av både medlemmer av den romerskkatolske kirke og medlemmer av den greskkatolske kirke. Tidligere hadde jeg trodd at disse to kirkesamfunnene utgjorde en slags forent katolsk religion. Men jeg fikk snart erfare noe annet.

Det traff seg slik at den gresk-katolske messe skulle feires først. Så jeg bestemte meg for å være til stede ved den. Senere, da mor fant ut at jeg hadde gått dit, ble hun svært oppbrakt. Jeg spurte forvirret: «Spiller det noen rolle hvilken messe vi går til? Har vi ikke alle del i Kristi ene legeme?»

Mor, som ikke kunne svare på det, sa bare: «Det er en synd å stille slike spørsmål, gutten min.» Ikke desto mindre fortsatte jeg å tenke på disse spørsmålene.

Jeg får svar på spørsmålene mine

Da jeg var 17 år — like etter at den annen verdenskrig begynte i 1939 — flyttet jeg noen kilometer av gårde, til Streda nad Bodrogom, en liten by som nå ligger i det østlige Slovakia. Jeg drog dit for å gå i lære hos en grovsmed. Hjemme hos ham lærte jeg imidlertid noe mer verdifullt enn å smi hestesko og å forme andre gjenstander av glødende metall.

Mária Pankovics, smedens kone, var et av Jehovas vitner. Jeg lærte altså smedhåndverket av mannen hennes om dagen, men om kvelden studerte jeg Bibelen og gikk på møter hos Jehovas vitner der på stedet. Som smedlærling fikk jeg en bedre forståelse av ordene i Salme 12: 6: «Jehovas ord er rene ord, som sølv renset i en jordsmelteovn, lutret sju ganger.» Hvor hyggelige var ikke disse kveldene da jeg undersøkte Jehovas ord og fikk svar på de bibelske spørsmålene mine!

Jeg hadde ingen anelse om at min nyfunne tro meget snart skulle bli satt på prøve, i forbindelse med at den annen verdenskrig tiltok i styrke.

Fengslet på grunn av min tro

Ikke lenge etter at jeg hadde begynt i smedlære, ble unge menn i Ungarn pålagt å gjennomgå militær opplæring. Men jeg bestemte meg for å følge det bibelske prinsippet i Jesaja 2: 4, hvor det står at vi ’ikke mer skal lære å føre krig’. Som følge av det ble jeg dømt til ti dagers fengsel. Etter at jeg var blitt løslatt, fortsatte jeg å studere Bibelen. Så, den 15. juli 1941, ble jeg døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova.

På det tidspunktet hadde Nazi-Tyskland invadert Sovjetunionen, og Øst-Europa var blitt styrtet ut i krig. Krigspropagandaen ble mer intens, og de nasjonalistiske følelsene flammet opp. Men i samsvar med sin bibelske overbevisning holdt Jehovas vitner seg nøytrale.

I august 1942 ble det iverksatt et ondskapsfullt angrep på oss. Myndighetene gjorde klar ti oppsamlingssteder hvor Jehovas vitner, unge og gamle om hverandre, ble samlet. Til og med de som ennå ikke var døpt, men som var kjent for å ha kontakt med oss, ble tatt med til disse oppsamlingsstedene. Jeg var blant dem som ble ført til et fengsel i Sárospatak, en by cirka to mil fra hjemstedet mitt, Pácin.

Den yngste i fengselet var bare tre måneder gammel. Han var blitt sperret inne sammen med moren, som var et av Jehovas vitner.  Da vi spurte om å få noe mat, i hvert fall til barnet, svarte vakten: «La ham gråte. Det vil hjelpe ham til å bli et ivrig Jehovas vitne når han blir stor.» Vi syntes synd på den lille, men det gjorde oss også bedrøvet at den unge vaktens hjerte kunne bli så forherdet av nasjonalistisk propaganda.

Under rettssaken ble jeg dømt til to års fengsel. Deretter ble jeg overført til fengselet i Margit körút 85 i Budapest. Mellom 50 og 60 personer var stuet sammen i cellene, som målte omkring fire ganger seks meter. Vi bodde der i åtte måneder uten å ha tilgang til bad eller toalett. Så vi kunne verken vaske oss eller dusje og heller ikke vaske klærne våre. Vi var fulle av lus alle sammen, og om natten kravlet det småkryp over oss.

Vi måtte stå opp klokken fire om morgenen. Frokosten bestod av bare en liten kopp kaffe. Ved middagstid fikk vi en lignende mengde suppe og omtrent 150 gram brød og litt velling. Vi fikk ingenting å spise til kvelds. Selv om jeg var 20 år og hadde god helse, ble jeg etter hvert så svak at jeg ikke klarte å gå. Noen fanger døde av sult og infeksjoner.

På den tiden kom det en ny fange til cellen vår. Det var den ortodokse presten jeg nevnte til å begynne med. Han hadde fått lov til å beholde bibelen sin. Å, så sterkt jeg ønsket å lese i den! Men da jeg spurte om han ville la meg gjøre det, sa han nei. En tid senere kom han bort til meg og sa: «Hei, gutt, du kan få denne bibelen. Jeg vil selge den til deg.»

«Selge den? For hva da?» spurte jeg. «Jeg har ingen penger på meg.»

Det var da han tilbød meg bibelen sin i bytte mot min rasjon av brød for tre dager. For en velsignelse det byttet viste seg å være! Til tross for at jeg sultet fysisk sett, fikk jeg åndelig mat som holdt både meg og andre oppe under de prøvelsene vi møtte i denne vanskelige tiden. Jeg har den bibelen fremdeles. — Matteus 4: 4.

Vår nøytralitet blir prøvd

I juni 1943 ble unge mannlige Jehovas vitner fra hele Ungarn — vi var cirka 160 stykker — ført til Jászberény, en by ikke langt fra Budapest. Da vi nektet å ta på oss militærluer og å feste et trefarget bånd rundt armene, ble vi plassert i godsvogner og kjørt til jernbanestasjonen Budapest-Kőbánya. Der ble vi kalt ut av vognene av militære offiserer som ropte opp navnene våre, ett om gangen, og gav oss ordre om å melde oss som soldater.

Vi fikk befaling om å si «Heil Hitler». Da vitnene nektet å gjøre det, ble de brutalt slått. Til slutt ble de som mishandlet dem, slitne, så en av dem sa: «Vi skal banke opp én til, men han kommer ikke til å overleve det.»

Tibor Haffner, en eldre mann som hadde vært et av Jehovas vitner i mange år, hadde fått tak i en liste med navnene på de vitnene som var om bord. Han hvisket til meg: «Bror, du er nestemann. Vær modig! Stol på Jehova.» Så ble jeg ropt opp. Jeg stilte meg i døråpningen i godsvognen og fikk beskjed om å komme ned. «Han har jo ikke mer kjøtt igjen på kroppen som vi kan slå,» sa en av soldatene. Så sa han til meg: «Hvis du melder deg slik du har fått beskjed om, skal vi sørge for at du blir satt til å  lage mat på kjøkkenet. Ellers kommer du til å dø.»

«Jeg vil ikke melde meg til militærtjeneste,» svarte jeg. «Jeg vil gå tilbake til godsvognene hvor mine brødre er.»

En soldat som syntes synd på meg, tok tak i meg og kastet meg inn i vognen igjen. Jeg veide mindre enn 40 kilo, så det var ikke noe problem for ham. Bror Haffner kom og la armen sin rundt skuldrene mine, strøk meg over kinnet og siterte Salme 20: 1 for meg: «Måtte Jehova svare deg på trengselens dag. Måtte Jakobs Guds navn beskytte deg.»

I en arbeidsleir

Etter dette ble vi satt på en båt og fraktet på Donau til Jugoslavia. I juli 1943 kom vi til en arbeidsleir i nærheten av byen Bor, hvor en av de største kobbergruvene i Europa lå. Tallet på dem som befant seg i leiren, kom med tiden opp i omkring 60 000. Det var folk av mange nasjonaliteter der, deriblant cirka 6000 jøder og omkring 160 Jehovas vitner.

Jehovas vitner ble plassert i én stor brakke. Midt i brakken stod det bord og benker, og to ganger i uken holdt vi møtene våre der. Vi studerte numre av bladet Vakttårnet som ble smuglet inn i leiren, og vi leste i den bibelen som jeg hadde byttet til meg for brødrasjonen min. Vi sang også sanger og bad sammen.

Vi forsøkte å stå på god fot med de andre fangene i leiren, og det viste seg å være nyttig. En av brødrene hadde sterke magesmerter, og vaktene var ikke villige til å skaffe hjelp. Da tilstanden hans forverret seg, sa en av de jødisk fangene, som var lege, at han var villig til å operere. Han gav broren et primitivt bedøvelsesmiddel og utførte operasjonen med et kvesset skjeskaft. Broren kom seg og reiste hjem etter krigen.

Arbeidet i gruvene var utmattende, og det var knapt med mat. To brødre døde i arbeidsulykker, og en døde av sykdom. I september 1944, da den russiske hæren nærmet seg, ble det bestemt at leiren skulle tømmes. Jeg ville hatt vanskelig for å tro det som skjedde etterpå, hadde det ikke vært for at jeg så det med mine egne øyne.

En grusom marsj

Etter en ukelang, slitsom marsj kom vi sammen med mange jødiske fanger til Beograd. Deretter fortsatte vi i flere dager og kom så til landsbyen Cservenka.

Da vi kom til Cservenka, fikk Jehovas vitner ordre om å stille opp i rekker, med fem mann i hver rekke. Så ble ett vitne fra annenhver rekke tatt ut. Med tårer i øynene så vi på dem som ble ført bort, for vi trodde at de kom til å bli henrettet. Men etter en stund var de tilbake. Hva hadde skjedd? De tyske soldatene hadde villet at de skulle grave graver, men en ungarsk kommandant sa at de ikke hadde spist på en uke, og at de var for svake til å arbeide.

Den kvelden ble alle vi Jehovas vitner ført til et loftsrom i en bygning som ble brukt til å  tørke murstein. En tysk offiser sa til oss: «Vær stille og bli her. Det kommer til å bli en forferdelig natt.» Så lukket han døren. Etter noen minutter hørte vi soldatene rope: «Kom igjen! Kom igjen!» Deretter hørte vi lyden av skuddsalver, fulgt av en skremmende stillhet. Igjen hørte vi: «Kom igjen! Kom igjen!» Og deretter mer skyting.

Gjennom taket kunne vi se hva som skjedde. Soldatene førte grupper av flere titall jødiske fanger med seg, stilte dem langs kanten av en grav og skjøt dem. Etterpå kastet soldatene håndgranater på haugene med lik. Før det lysnet av dag, var alle unntatt åtte av de jødiske fangene døde, og de tyske soldatene hadde stukket av. Vi var mentalt og fysisk utmattet. János Török og Ján Bali, som fremdeles lever, var blant de vitnene som var til stede ved denne henrettelsen.

Bevart i live

Bevoktet av ungarske soldater fortsatte vi vår marsj mot vest og mot nord. Vi ble gjentatte ganger bedt om å delta i militær virksomhet, men vi klarte å bevare vår nøytralitet og likevel overleve.

I april 1945 befant vi oss mellom de tyske og de russiske styrkene ved byen Szombathely, i nærheten av Ungarns grense mot Østerrike. Da det ble meldt om et flyangrep, spurte en ungarsk kaptein som holdt vakt over oss: «Kan jeg gå med dere og finne ly? Jeg kan se at Gud er med dere.» Etter at bombingen var over, forlot vi byen. På veien gikk vi forbi døde menneske- og dyrekropper.

Den samme kapteinen, som forstod at krigen snart var over, samlet oss og sa: «Takk for at dere respekterte meg. Her har jeg litt te og sukker til hver enkelt. Det er i hvert fall noe.» Vi takket ham for at han hadde behandlet oss så hensynsfullt som han hadde gjort.

Noen dager senere kom russerne, og i små grupper begynte vi på hjemveien. Men problemene våre var på ingen måte over. Da vi kom til Budapest, ble vi arrestert av russerne og pålagt å gjøre militærtjeneste på nytt — denne gangen i den sovjetiske hær.

Han som hadde ansvaret for å utskrive soldater, var lege og en høytstående russisk tjenestemann. Da vi kom inn i rommet, kjente vi ham ikke igjen, men han kjente igjen oss. Han hadde vært sammen med oss i arbeidsleiren i Bor, og han var en av de få jødene som hadde overlevd nazistenes folkemord. Da han så oss, befalte han vaktene: «La disse åtte mennene dra hjem.» Vi takket ham, men framfor alt takket vi Jehova for hans beskyttelse.

Mitt håp er fremdeles levende

Den 30. april 1945 kom jeg endelig hjem til Pácin. Kort tid senere drog jeg tilbake til smeden i Streda nad Bodrogom for å fullføre læretiden min. Familien Pankovics hadde gitt meg mye — de hadde ikke bare skaffet meg et  yrke, slik at jeg kunne tjene til livets opphold, men enda viktigere, de hadde lært meg Bibelens sannhet, som forandret livet mitt. Nå gav de meg noe mer. Den 23. september 1946 ble den sjarmerende datteren i familien, Jolana, min kone.

Jolana og jeg fortsatte med våre vanlige rutiner for studium av Bibelen og forkynnelse. Så, i 1948, fikk vi en ytterligere velsignelse da vi ble foreldre til sønnen vår, Andrej. Den gleden vi følte over å ha religiøs frihet, varte imidlertid ikke lenge. Snart tok kommunistene kontrollen over landet vårt, og en ny bølge av forfølgelse begynte. Jeg ble innkalt til militærtjeneste i 1951, denne gangen av det tsjekkoslovakiske kommunistregimet. Scenariet gjentok seg: en rettssak, fengselsstraff, innesperring, slavearbeid og utsulting. Men med Guds hjelp overlevde jeg enda en gang. Som følge av et amnesti ble jeg løslatt i 1952 og ble gjenforent med familien min i Ladmovce i Slovakia.

Trass i forbudet mot vår kristne forkynnergjerning, et forbud som varte i omkring 40 år, fortsatte vi i vår hellige tjeneste. Fra 1954 til 1988 hadde jeg det privilegium å tjene som reisende tilsynsmann. Jeg besøkte Jehovas vitners menigheter i helgene og oppmuntret brødrene og søstrene til å bevare sin ulastelighet. Resten av uken var jeg sammen med familien min, og jeg utførte verdslig arbeid for å forsørge oss. Hele denne tiden følte vi Jehovas kjærlige ledelse. Jeg har erfart sannheten i salmistens ord: «Hadde ikke Jehova vist seg å være for oss da mennesker reiste seg mot oss, så ville de ha slukt oss levende da deres vrede flammet mot oss.» — Salme 124: 2, 3.

Jolana og jeg var glad for å se Andrej gifte seg og med tiden bli en moden kristen tilsynsmann. Hans kone, Eliška, og de to sønnene deres, Radim og Daniel, ble også aktive kristne forkynnere. I 1998 led jeg et stort tap da min kjære Jolana døde. Av alle de prøvelsene jeg har gjennomgått, er denne den verste. Jeg savner henne hver dag, men jeg finner trøst i det dyrebare håpet om en oppstandelse. — Johannes 5: 28, 29.

Nå, i en alder av 79 år, tjener jeg som eldste i landsbyen Slovenské Nové Mesto i Slovakia. Her finner jeg stor glede i å snakke med andre om det dyrebare håp Bibelen har gitt meg. Når jeg tenker tilbake på det som har vært, og på de mer enn 60 årene jeg har tjent Jehova, er jeg overbevist om at vi med Jehovas hjelp kan utholde alle vanskeligheter og prøvelser. Mitt ønske og mitt håp er i samsvar med det som står i Salme 86: 12: «Jeg priser deg, Jehova, min Gud, av hele mitt hjerte, og jeg vil ære ditt navn til uavgrenset tid.»

[Bilde på side 20]

Den bibelen jeg fikk i bytte mot brødrasjonen min

[Bilde på side 21]

Tibor Haffner oppmuntret meg i mine prøvelser

[Bilde på side 22]

Jehovas vitner i Bor arbeidsleir

[Bilde på side 22]

Begravelse holdt av Jehovas vitner ved Bor arbeidsleir med tyske soldater til stede

[Bilde på side 23]

Jolana ble min kone i september 1946

[Bilder på side 23]

János Török og Ján Bali (innfelt), som også var til stede under massakren

[Bilde på side 24]

Sammen med min sønn, hans kone og mine barnebarn