Et behov vi alle har

VI TRENGER MAT. Vi trenger vann. Vi trenger luft. Vi trenger husvære for å være beskyttet mot vær og vind. Dette er behov som ikke bare alle mennesker har, men også milliarder av andre levende skapninger på jorden. Likevel er det et behov som er unikt for menneskene. Hva er det?

Den kanadiske sosiologen Reginald W. Bibby skrev: «Menneskene har behov som bare religion kan dekke.» Og tidsskriftet American Sociological Review skrev følgende i nummeret for februar 2000: «Åndelige interesser vil sannsynligvis alltid være en del av menneskers syn på tilværelsen.»

 Ja, opp gjennom historien har mennesker hatt en trang til å tilbe. I flere hundre år har de fleste vendt seg til organisert religion for å få tilfredsstilt denne trangen. Men ting forandrer seg. I mange industriland — som landene i Nord-Amerika og Nord-Europa — er det stadig flere som forlater sine kirkesamfunn. Betyr denne utviklingen slutten for religionen? Nei, det er på ingen måte tilfellet.

«Ryktet om religionens død er betydelig overdrevet,» skriver avisen Svenska Dagbladet. Hva erstatter de tradisjonelle kirkesamfunnene? Avisen fortsetter: «Det nye er at vi ikke lenger tilhører noe kirkesamfunn. Vi kan i stedet velge og vrake i det globale religiøse marked og lage vår egen favorittblanding. . . . Det kan romme alt fra helbredende krystaller til buddhistmunkens kappe. Når du blir lei av det du har valgt, kan du enkelt og greit skifte til noe annet.»

Religionssosiologer omtaler denne trenden som «privatreligion» eller «usynlig religion». Sosiologen Bibby, som er sitert tidligere, lanserte uttrykket «religion à la carte». Andre omtaler en slik religion som «skreddersydd» eller «etter smak og behag». I noen tradisjonelt kristne land utgjør nå de som har sin egen personlige religion, den største religiøse gruppen.

Tenk over resultatene av en undersøkelse som ble foretatt i Sverige, et av verdens mest sekulariserte land. Undersøkelsen viste at to av tre betraktet seg selv som kristen «på sin egen måte». Noen sa: «Jeg har mitt eget syn på kristendommen», «jeg føler meg ikke hjemme i kirken», «jeg liker ikke å gå i kirken og høre på prester», eller «jeg kan være en like god kristen om jeg går inn i mitt lønnkammer og ber for meg selv». Mange foretrakk å tro på reinkarnasjon eller på skjebnen. De fleste sa at de trodde at det eksisterte en slags overmenneskelig kraft eller makt, men at de ikke kunne definere den.

En annen undersøkelse viste at mange mennesker bare nærer religiøse følelser når de er ute og nyter naturen. En ung kvinnelig gårdbruker sa: «Det er når man er ute i skog og mark, at man er nærmest Gud, tror jeg.» En annen av de spurte, som ikke regnet seg som religiøs, fortalte: «Når jeg går ut i skogen, kan jeg føle det som om jeg befinner meg i et stort tempel. . . . Og hvem som rår der, vet jeg ikke, men jeg kan føle at det er noen.» Enkelte omtalte naturen som hellig, guddommelig og ærefryktinngytende og sa at det å være ute i den gav dem ny styrke, fred og indre ro. En intervjuer sa som en konklusjon på sin rapport: «Gud har flyttet ut i skogen.»

Denne trenden gjør seg gjeldende i mange deler av verden i dag. Thomas Luckmann, en amerikansk religionssosiolog, sa at i de industrialiserte samfunnene er den kirkeorienterte religion blitt skjøvet til side og erstattet av en «sosial form for religion». Den enkelte danner seg i virkeligheten et livssyn ved å plukke ut noen oppfatninger om åndelige spørsmål og gjøre disse til sin egen private religion.

Du spør kanskje: «Er de etablerte religionene og kirkesamfunnene virkelig i ferd med å miste sin betydning i samfunnet? Hvorfor er de i så fall det?» Disse spørsmålene blir tatt opp i den neste artikkelen.

[Bilde på side 3]

En forsker sa følgende om det at stadig flere søker åndelige opplevelser ute i naturen: «Gud har flyttet ut i skogen»