Kartago — byen som nesten felte Roma

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I FRANKRIKE

PÅ AFRIKAS nordkyst, i utkanten av Tunisias hovedstad, Tunis, ligger ruinene av oldtidsbyen Kartago. Turisten er unnskyldt om han ikke får dem med seg, for de er ikke særlig iøynefallende. Ikke desto mindre inneholder dette funnstedet restene av en av oldtidens største byer — en by som bare var en hårsbredd fra å beseire det mektige Roma. Ifølge den romerske historieskriveren Livius «holdt denne striden mellom verdens to mest velstående byer konger og folk på pinebenken», for det som stod på spill, var intet mindre enn verdensherredømmet.

Byens grunnleggelse

I det andre årtusen f.v.t. var fønikernes område begrenset til en tynn landstripe langs middelhavskysten og strakte seg nord og sør for vår tids Libanon. Som dyktige sjøfarere vendte fønikerne oppmerksomheten mot vest i sin søken etter gull, sølv, jern, tinn og bly. De byttet til seg disse metallene mot trær (for eksempel de berømte sedertrærne fra Libanon), purpurrødfarget tøy, parfyme, vin, krydder og andre produkter. *

Etter hvert som fønikerne reiste vestover, opprettet de bosetninger langs kysten av Afrika, Sicilia, Sardinia og det sørlige Spania — muligens Bibelens Tarsis. (1. Kongebok 10: 22; Esekiel 27: 2, 12) Ifølge tradisjonen ble Kartago grunnlagt i 814 f.v.t., omkring 60 år før byens rival, Roma, ble grunnlagt. Serge Lancel, som er ekspert på oldtidens Nord-Afrika, sier: «Grunnleggelsen av Kartago ved slutten av det niende år hundre før vår tidsregning var i flere hundre år en avgjørende faktor for det vestlige Middelhavets politiske og kulturelle skjebne.»

En stormakt tar form

Som historikeren François Decret omtaler det, var det på en halvøy som var formet som «et stort anker kastet ut i sjøen», at Kartago begynte å utvikle seg til en stormakt. Fønikerne bygde videre på den grunnen som deres forfedre hadde lagt, og Kartago utviklet sitt kommersielle nettverk — som hovedsakelig dreide seg om import av metaller — til å bli et gigantisk kartell som håndhevet sitt monopol ved hjelp av sterke flåtestyrker og leietropper.

Kartagerne var aldri tilfreds med å hvile på sine laurbær og var stadig på utkikk etter nye markeder. Omkring 480 f.v.t. antar man at sjøfareren Himilco nådde land i det tinnrike Cornwall i Britannia. Omkring 30 år senere skal Hanno, som tilhørte en av Kartagos mer framstående familier, ha ledet en ekspedisjon som bestod av 60 skip med til sammen 30 000 menn og kvinner om bord, med tanke på å opprette nye kolonier. Hanno seilte gjennom Gibraltarstredet og ned langs den afrikanske kysten og kan ha nådd Guineabukta og til og med kysten av Kamerun.

Som en følge av denne foretaksomhet og skarpe forretningssans sies det at Kartago ble den mest velstående byen i oldtidens verden. ’Ved begynnelsen av det tredje århundre [f.v.t.] gjorde byens tekniske ekspertise, dens flåtestyrke og dens handelsvirksomhet at den fikk en fremtredende plass,’ sier boken Carthage. Angående kartagerne sa den greske historieskriveren Appianos følgende: «Med hensyn til makt lignet de grekerne; med hensyn til rikdom, perserne.»

Under innflytelse av Ba’al

Til tross for at fønikerne var spredt ut over hele det vestlige middelhavsområdet, var de forent når det gjaldt religiøse trosoppfatninger. Kartagerne hadde arvet sin kanaaneiske religion fra sine fønikiske forfedre. Hvert år i flere hundre år sendte Kartago en delegasjon til Tyrus for å ofre ved templet for guden Melkart. Hovedguddommene i Kartago var gudeparet Ba’al-Hammon, som betyr «røkelsesalterets Herre», og Tanit, som svarer til Astarte.

Det mest beryktede trekket ved den kartagiske religionen var barneofring. Diodorus Siculus skriver at under et angrep på Kartago i 310 f.v.t. ofret kartagerne over 200 barn av fornem byrd for å tilfredsstille Ba’al-Hammon. Et religionsleksikon sier: «Det at et uskyldig barn ble ofret på vegne av andre, var sannsynligvis ment å garantere både familiens og samfunnets velferd.» — The Encyclopedia of Religion.

I 1921 oppdaget arkeologer det som senere fikk navnet Tofeten, etter det bibelske uttrykket som blir brukt i 2. Kongebok 23: 10 og Jeremia 7: 31. Utgravninger avdekket atskillige lag med urner som inneholdt forkullede levninger av små barn og dyr (ofret som en erstatning for  barn), og som var gravlagt under steler med minneinnskrifter. Det blir anslått at Tofeten inneholder levningene av over 20 000 barn som ble ofret i løpet av en periode på bare 200 år. Noen av vår tids kritikere hevder at Tofeten ikke var annet enn en gravplass for dødfødte barn eller barn som var for unge til å bli gravlagt sammen med de voksne. Serge Lancel, som er sitert tidligere, sier imidlertid: «At menneskeofringer virkelig har funnet sted i Kartago, kan simpelthen ikke bestrides.»

Kamp om herredømme

Da det begynte å gå nedover med Tyrus i det sjette århundre f.v.t., tok Kartago opp kampen om å bli de vestlige fønikernes ledende by. Men Kartagos framstående posisjon ble ikke oppnådd uten motstand. Til å begynne med forsøkte puniske og greske handelsfolk å få kontroll over havområdene, og omkring 550 f.v.t. brøt det ut krig. I 535 f.v.t. fikk kartagerne hjelp av sine etruskiske allierte og drev grekerne bort fra øya Corsica og tok kontroll over Sardinia. * Dette gjorde at striden mellom Kartago og Hellas om å få kontroll over Sicilia — en strategisk viktig øy — ble enda bitrere.

Samtidig begynte Roma å vise sine muskler. Traktater mellom Kartago og Roma sikret Kartago handelsrettighetene og holdt romerne borte fra Sicilia. Men da Roma underla seg den italienske halvøy, ble Kartagos økende innflytelse så nær Italia sett på som en trussel. I det andre århundre f.v.t. bemerket den greske historieskriveren Polyb: «Romerne så . . . at kartagerne ikke bare hadde lagt Afrika under sitt styre, * men også store deler av Spania, og at de hadde herredømme på alle øyene i de tyrrenske og sardinske havområdene. Hvis kartagerne tok kontrollen over Sicilia, ville de bli de mest plagsomme og farligste naboene, ettersom de kom til å omringe Italia fra alle kanter og true alle deler av landet.» Motivert av kommersielle hensyn presset visse partier i det romerske senatet fram en intervensjon på Sicilia.

De puniske kriger

På Sicilia oppstod det i 264 f.v.t. en krise som gav romerne et påskudd til å gripe inn i forholdene. I strid med en traktat sendte Roma en troppeavdeling til øya og gav dermed støtet til  det som blir kalt den første puniske krig. Denne konflikten, som ble kjennetegnet av noen av oldtidens største sjøslag, varte i over 20 år. Til slutt, i 241 f.v.t., ble kartagerne beseiret og tvunget til å forlate Sicilia. Roma tok også Corsica og Sardinia fra kartagernes besittelse.

For å bøte på disse tapene satte den kartagiske generalen Hamilkar Barkas seg fore å gjenopprette Kartagos makt ved å bygge opp et imperium i Spania. Et «nytt Kartago» — Cartagena — ble grunnlagt på sørøstkysten av Spania, og i løpet av bare noen år hadde mineralrikdommene der gjort at Kartago igjen var blitt velstående. Det var ikke til å unngå at denne ekspansjonen i Spania førte til konflikt med Roma, og i 218 f.v.t. brøt det på nytt ut krig.

Den som stod i spissen for den kartagiske hæren, var en av Hamilkars sønner, Hannibal — et navn som betyr «begunstiget av Ba’al». I mai 218 f.v.t. forlot han Cartagena og la ut på en historisk marsj gjennom Spania og Gallia, og med sin hær av afrikanere og spaniere og nærmere 40 elefanter krysset han alpene. Romerne, som ble overrumplet, led flere knusende nederlag. Den 2. august 216 f.v.t., i slaget ved Cannae, knuste Hannibals hær en romersk styrke som var dobbelt så stor som den selv, og drepte nærmere 70 000 av fienden, mens den selv bare mistet 6000 mann. Dette slaget er blitt beskrevet som «en av de grusomste katastrofene den romerske hæren noensinne hadde opplevd».

Roma var nesten innen rekkevidde. Men romerne, som nektet å gi seg, laget problemer for Hannibals styrker ved å føre en utmattelseskrig de neste 13 årene. Da Roma sendte en hær til Afrika, ble Kartago forlatt av sine allierte og beseiret i Spania og på Sicilia. Kartago ble dermed tvunget til å kalle Hannibal hjem igjen. Året etter, i 202 f.v.t., tilføyde den romerske feltherren Scipio Africanus Hannibals hær et nederlag ved Zama, sørvest for Kartago. Den puniske byen, som var blitt tvunget til å gi fra seg sin flåtestyrke, ble fratatt sin militære uavhengighet og pålagt å betale en stor krigsskadeerstatning over en periode på 50 år. Hannibal på sin side gikk senere i eksil, og omkring 183 f.v.t. begikk han selvmord.

«Delenda est Carthago!»

Freden brakte Kartago fornyet velstand, i en slik grad at byen tilbød seg å betale ned den pålagte krigsskadeerstatningen i løpet av bare ti år. Kartagos uforsonlige fiender betraktet en slik vitalitet og også politiske reformer som særdeles farlige. I nesten to år, helt fram til sin død, avsluttet den romerske statsmannen Cato den eldre hver eneste av sine taler i senatet med ordene: «Delenda est Carthago!», som betyr «Kartago bør ødelegges!»

Til slutt, i 150 f.v.t., gav et påstått traktatbrudd romerne den unnskyldningen de søkte. Det ble erklært krig — en krig som er blitt omtalt som «en utryddelseskrig». I tre år beleiret romerne  byens 30 kilometer lange festningsverker, som noen steder var tolv meter høye. Til slutt, i 146 f.v.t., klarte romerne å trenge igjennom festningsverkene. Romerske tropper, som rykket fram langs trange gater mens det regnet prosjektiler ned over dem, gikk inn i brutale nærkamper. Som en bekreftelse på denne makabre beretningen fra gammel tid har arkeologene funnet menneskeknokler under de spredte steinblokkene.

Etter seks redselsfulle døgn overgav omkring 50 000 utsultede innbyggere seg i byens borghøyde, Byrsa, hvor de hadde forskanset seg. Andre som nektet å la seg henrette eller bli overgitt som slaver, stengte seg inne i Esmun-templet og satte fyr på det. Romerne stakk i brann det som var igjen av Kartago; byen ble jevnet med jorden og seremonielt forbannet, og det ble forbudt å bosette seg i den.

Før det hadde gått 120 år, hadde Roma altså satt en stopper for Kartagos imperialistiske mål. Historikeren Arnold Toynbee sa: «Det Hannibals krig virkelig dreide seg om, var om den kommende hellenske verdensstat skulle oppstå i form av et kartagisk verdensrike eller et romersk verdensrike.» Oppslagsverket Encyclopædia Universalis sier: «Hadde Hannibal vunnet, ville han helt sikkert ha grunnlagt et verdensrike i likhet med det Aleksander grunnla.» Slik tingene utviklet seg, var det de puniske kriger som markerte begynnelsen på den romerske imperialisme, som omsider førte til at romerne oppnådde verdensherredømme.

Det «afrikanske Roma»

Kartago fikk et tilsynelatende ugjenkallelig endelikt. Men bare hundre år senere bestemte Julius Cæsar seg for å grunnlegge en koloni der. Til ære for ham ble denne kolonien kalt Colonia Julia Carthago. Romerske ingeniører flyttet muligens 100 000 kubikkmeter med jord som ble jevnet ut over borghøyden Byrsa for å danne en stor plattform — og for å fjerne alle spor av fortiden. På denne plattformen ble det oppført templer og utsmykkede offentlige bygninger. Etter hvert som tiden gikk, ble Kartago ’en av de mest velstående byene i den romerske verden’, den nest største byen i Vesten etter Roma. Et teater, et amfiteater, store varme bad, en 132 kilometer lang vannledning og et sirkus som hadde plass til 60 000 tilskuere, ble bygd for å etterkomme kravene til byens 300 000 innbyggere.

Kristendommen kom til Kartago omkring midten av det andre århundre og hadde stor framgang der. Den berømte teologen og apologeten Tertullian ble født i Kartago omkring 155 e.v.t. Som følge av hans skrifter ble latin den vestlige kirkes offisielle språk. Cyprian, biskop av Kartago i det tredje århundre, som utviklet et hierarkisk prestesystem som var inndelt i sju grader, led martyrdøden i denne byen i 258. En annen nordafrikaner, Augustin (354—430), som er blitt kalt den største tenker i den kristne oldtid, bidrog til at kirkens lære ble sammensmeltet med gresk filosofi. Den nordafrikanske kirkes innflytelse var så stor at en geistlig sa: «Det er du, Afrika, som med størst glød fremmer vår tros sak. Det du beslutter, blir godkjent av Roma og fulgt av verdens ledere.»

Men Kartagos dager var talte. Nok en gang var denne byens skjebne uløselig knyttet til Romas skjebne. Da det gikk nedover med Romerriket, gikk det også nedover med Kartago. I 439 ble byen inntatt og plyndret av vandalene. Bysantinernes erobring av byen hundre år senere gjorde at den fikk eksistere en kort periode til. Men den kunne ikke holde stand mot araberne som feide gjennom Nord-Afrika. I 698 ble Kartago inntatt, og etter det ble steiner fra denne byen brukt til å bygge opp byen Tunis. I de etterfølgende århundrene ble den marmor og granitt som en gang hadde prydet den romerske byen, plyndret og ført ut og brukt til å bygge katedralene i Genova og Pisa i Italia og muligens også Canterbury i England. Fra å være en av oldtidens mest velstående og mektige byer og fra å være et rike som nesten oppnådde verdensherredømme, ble Kartago til slutt redusert til en ugjenkjennelig ruinhaug.

[Fotnote]

[Kart på side 14]

(Se den trykte publikasjonen)

ROMA

MIDDELHAVET

KARTAGO (ruiner)

[Bilde på side 14]

Ruinene av de romerske varme badene

[Bilde på side 15]

Fønikiske skipslaster med sedertrær fra Libanon

[Rettigheter]

Musée du Louvre, Paris

[Bilde på side 15]

Anhengssmykker av glass ble båret som lykkebringende amuletter

[Rettigheter]

Musée du Louvre, Paris

[Bilde på side 16]

Kartagerne la begravelsesmasker i gravkamrene for å holde onde ånder borte

[Rettigheter]

Musée du Louvre, Paris

[Bilde på side 16]

Barnemord var en del av den kanaaneiske gudsdyrkelse som kartagerne hadde arvet. Dette er en gravstøtte over et ofret barn

[Bilde på side 17]

Ruiner av den puniske byen som måtte gi tapt for romerne i 146 f.v.t.

[Bilde på side 17]

Hannibal blir betraktet som en av de største militærstrategene som noensinne har levd

[Rettigheter]

Alinari/Art Resource, NY