Leiv Eiriksson — oppdaget han Amerika?

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I DANMARK

HVEM oppdaget Amerika? Det vet ingen med sikkerhet. Svaret avhenger for en stor del av hvordan man definerer «oppdage» og «Amerika». Dette vidstrakte landet var tross alt befolket mange hundre år før europeerne overhodet visste at det fantes. Tidlig i 1493 vendte Christofer Columbus tilbake til Europa med øyenvitneberetninger fra sin første sjøreise til Amerika. I virkeligheten gikk han i land i Vestindia. Men han var ikke den første europeer som kom til denne fantastiske nye verden. Etter alt å dømme hadde en flokk lyshårete menn fra Norden nådd fram til det nordamerikanske fastland 500 år tidligere.

 For tusen år siden var det nordlige Atlanterhavet sannsynligvis like kaldt og uberegnelig som det er i dag. En sjømann kan nok mene at han kjenner havets omskiftelige vinder og strømmer, men tåke og uvær kan gjøre at han i ukevis ikke klarer å orientere seg. Ifølge en av de nordiske sagaene var det nettopp det som en sommer skjedde med Bjarne Herjolfsson, en dyktig, ung sjømann og eventyrer fra Island. Han drev ut av kurs — men fant kanskje et helt kontinent!

Dette var i vikingtiden, den gang nordboerne utvidet sitt herredømme tvers over havene og ned gjennom Europa. De slanke, sjødyktige skipene deres dukket opp overalt, fra norskekysten til kysten av Nord-Afrika og opp langs elvene i Europa.

Ifølge Grǿnlendinga saga la Bjarne ut på en lang ferd til Norge. Da vinteren i år 986 nærmet seg, vendte han tilbake til Island med fullastede skip. Men til sin overraskelse oppdaget han at faren hadde dratt fra Island med en flåte av skip under ledelse av Eirik Raude. De hadde dratt av gårde for å slå seg ned i et stort land som Eirik hadde oppdaget vest for Island og gitt navnet Grønland for at det skulle virke mer attraktivt. Uten å nøle satte Bjarne kursen mot Grønland. Men så slo vinden om. «De fikk nordavind og tåke og visste ikke lenger hvor de var,» heter det i sagaen. «Slik gikk flere dager.»

Da sjømennene endelig så land, svarte det ikke til beskrivelsen av Grønland. Det de så, var en frodig, bakket og skogkledd kyst. De seilte nordover og med kysten på venstre side. Da de andre gang nærmet seg land, lignet det fortsatt ikke på Grønland. Noen dager senere hadde imidlertid landskapet forandret seg — nå hadde det fjell og isbreer. Da dreide Bjarne og besetningen hans østover, og etter at de hadde seilt over åpent hav, fant de endelig Grønland og den norrøne kolonien som Eirik Raude hadde opprettet.

Leiv Eiriksson drar ut

Bjarne og hans menn satte ikke sin fot i det nye landet. Men de ble kanskje de første europeerne som så det kontinentet som senere ble kjent som Nord-Amerika. Beretningen om det de hadde sett, vakte stor interesse hos deres nordiske frender på Grønland. Det vokste ikke så mange trær i det kalde landet deres; for å kunne bygge og reparere skip og hus var de avhengig av drivved eller av å hente tømmer fra fremmede land, noe som medførte store kostnader. Men rett over havet mot vest var det åpenbart et land med enorme skogområder!

Den unge Leiv Eiriksson, sønn av Eirik Raude, viste særlig stor interesse for dette nye landet. Leiv blir beskrevet som «en stor, sterk mann, iøynefallende av utseende og klok». Omkring år 1000 kjøpte han Bjarnes skip, og med en besetning på 35 mann drog han av sted for å finne de kystene Bjarne hadde sett.

Tre nye land

Hvis sagaene er nøyaktige, fant Leiv først et land hvor det ikke vokste gress, og hvor store isbreer dekket høylandet. Fordi landet lignet en eneste stor steinhelle, gav Leiv det navnet Helluland. Dette kan ha vært det øyeblikk da europeere for første gang satte sin fot på nordamerikansk jord. Historikere mener i dag at Helluland var Baffinøya i det nordøstlige Canada.

De nordiske oppdagelsesreisende fortsatte sin ferd mot sør. De kom til et annet land, som var flatt og skogkledd og hadde hvite sandstrender. Leiv kalte det Markland, som betyr «skoglandet». I dag blir det som regel identifisert med Labrador. Snart oppdaget de et tredje land, som virket enda mer lovende.

Sagaen fortsetter: «De seilte ut på havet og tilbrakte to døgn på sjøen med en nordøstlig vind før de så land.» De likte dette nye landet så godt at de bestemte seg for å bygge hus og overvintre der. «Det ble ikke  frost, og gresset minket ikke stort om vinteren.» Senere fant en av mennene druer og vinranker; Leiv Eiriksson kalte derfor landet for Vinland. Våren etter seilte mennene tilbake til Grønland med båtene fullastet med gode ting fra Vinland.

Forskere i vår tid har ikke, hvor gjerne de enn ville, klart å fastslå med sikkerhet hvor dette Vinland, med grønne enger og vinranker, lå. Noen forskere har oppdaget at de topografiske forholdene på øya Newfoundland passer med beskrivelsene i de gamle sagaene. En boplass som er gravd ut på Newfoundland, viser at det virkelig har vært nordboere på denne øya. Andre mener imidlertid at Vinland må ha ligget lenger sør, og at nordboerne brukte denne boplassen på Newfoundland som en mellomstasjon eller en innfallsport til et Vinland lenger sør. *

Hvilke vitnesbyrd finnes det?

De udetaljerte og kryptiske opplysningene i sagaene har lenge opptatt historikerne, men det er ingen som med sikkerhet kan få dem til å passe med geografiske lokaliteter i dag. Det mest håndgripelige vitnesbyrd om at det har vært nordboere i Amerika  før Columbus’ tid, er det stedet som i 1960- og 1970-årene ble gravd ut i nærheten av landsbyen L’Anse aux Meadows på Newfoundland. Her fant man ruinene av hus som utvilsomt er bygd av nordboere, foruten en smelteovn i jern og andre gjenstander som er datert til Leiv Eirikssons tid. På det sørlige Newfoundland har dessuten en dansk oppdagelsesreisende nylig funnet et omhyggelig tilhogd steinlodd, som sannsynligvis har vært brukt i et vikingskip.

Nordboernes reiser til nye land i vest ble ikke holdt hemmelig. Leiv Eiriksson reiste til Norge for å fortelle den norske kongen hva han hadde sett. Da Adam av Bremen, en tysk historieskriver og lærer ved en katedralskole, reiste til Danmark omkring 1070 for å lære om landene i nord, fortalte danskekongen, Svend, ham om Vinland, landet med den utsøkte vinen. Disse opplysningene kom med i Adam av Bremens krønike. På den måten fikk mange av de lærde i Europa høre om de landene i vest som nordboerne hadde besøkt. Ifølge islandske opptegnelser fra 1100- og 1300-tallet var det også noen senere nordboere som reiste til Markland og Vinland, vest for Grønland.

Det kan godt være at også Christofer Columbus visste om reisene til Vinland, som hadde funnet sted omkring 500 år før hans tid. Ifølge en bok om Vinland drog Columbus til og med til Island for å studere de opptegnelsene som fantes der, før han la ut på sin berømte reise i 1492/93.

Hvor ble det av nordboerne?

Det finnes ingen beretninger om noen permanent bosetning av nordboere i Amerika. De kan ha gjort et kortvarig, mislykket forsøk på å bosette seg der, men forholdene var tøffe, og de amerikanske innfødte — som vikingene kalte skrælinger — var fiendtlige og overtallige. På Grønland hadde etterkommerne av Eirik Raude og hans sønn Leiv Eiriksson det vanskelig. Klimaet forverret seg, og det ble dårlig med mat. Etter fire—fem århundrer var nordboerne trolig fullstendig forsvunnet fra Grønland. Den siste skriftlige beretning som nevner dem, forteller om en vielse som fant sted i en grønlandsk kirke i 1408. Over hundre år senere fant mannskapet på et tysk handelsskip kolonien på Grønland helt forlatt, bortsett fra at de fant det ubegravde liket av en mann som ennå lå med kniven ved siden av seg. Etter det hørte man ingenting om nordboere på Grønland. Det var først på 1700-tallet at det kom noen nordmenn og dansker og opprettet en permanent koloni der.

Men det var fra Grønland de drog ut, disse djerve nordboerne som ville utforske en ny verden. Vi kan se for oss hvordan disse fryktløse sjømennene førte sine skip med firkantete seil over ukjent hav til de fulle av undring fikk øye på en fremmed kyst i horisonten — uten å forestille seg at en Christofer Columbus 500 år senere ville få æren for å ha oppdaget denne nye verden.

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 20]

HVORDAN NAVIGERTE VIKINGENE?

Vikingene hadde ikke kompass. Hvordan kunne de da være så dyktige sjøfolk? Bortsett fra når de seilte på åpent hav, seilte de med en kyst innenfor synsvidde. Når de skulle krysse et strede, gjorde de det et sted hvor kysten på begge sider var synlig. Dessuten visste de hvordan de skulle følge solen og stjernene. For eksempel brukte de et enkelt system med en skive som hadde en markering for hver av årets uker, og en pinne som de målte middagssolens høyde over horisonten med, for å bestemme breddegraden. Fordi de ikke hadde noe system for å fastslå lengdegraden, foretrakk de å seile rett øst eller rett vest etter en bestemt breddegrad når de var ute på åpent hav.

Hvis de for eksempel ville seile fra Grønland til et sted ved kysten av Vinland, kunne de seile mot sør fra Grønland inntil de fant den rette breddegraden; deretter seilte de rett vest til de fant den havnen de ønsket. På åpent hav kunne et mannskap av vikinger også ha nytte av å iaktta fuglene. De var eksperter i å forstå ut fra fuglenes flukt hvor det var land, og hvilket land det var. Noen ganger tok de med seg ravner om bord; når fuglene ble sluppet fri, fløy de til værs og satte kursen mot land. Vikingene visste da hvor de ville finne nærmeste kyst.

Noe annet som hjalp dem til å navigere, var å lodde havdybden. Til det brukte de en line med et blylodd. Dette tjente to formål. For det første kunne de måle vannets dybde. Når loddet hadde nådd bunnen, drog sjømannen inn linen og målte lengden på den med sine utstrakte armer. Den dag i dag måler sjømenn dybden i «favner». En favn regnes for å være lik seks fot, eller cirka 1,8 meter. Ordet er avledet fra et gammelt norrønt ord som nettopp betyr «utstrakte armer». Men blyloddet hadde også en annen funksjon. Ofte hadde det et hulrom som var fylt med talg. Når man drog loddet opp, fulgte noe av materialet fra havbunnen med. Sjømennene kunne da se hvordan bunnen var, og sammenligne det med sjøkartene sine, som inneholdt beskrivelser av hvordan havbunnen så ut i de forskjellige områdene. Selv om redskapene var enkle, gjorde de vikingene til fremragende navigatører.

[Rettigheter]

Foto: Stofnun Arna Magnússonar, Island

[Kart på side 18]

(Se den trykte publikasjonen)

NOVA SCOTIA

Bjarne Herjolfsson drog fra Island omkring år 986 e.v.t.

GRØNLAND

BAFFINØYA

LABRADOR

NEWFOUNDLAND

Leiv Eiriksson drog fra Grønland omkring år 1000 e.v.t.

NEWFOUNDLAND

LABRADOR

BAFFINØYA

GRØNLAND

[Rettigheter]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilde på side 18]

Til venstre: Rekonstruksjon av Eirik Raudes gård på Grønland

[Bilde på side 18]

Leiv Eirikssons reise gjentas i en tro kopi av hans vikingskip

[Rettigheter]

Vikingskipene på side 2 og side 18: Foto: Narsaq Foto, Grønland

[Bilde på side 21]

Statue av Leiv Eiriksson på Island

[Bilde på side 21]

L’Anse aux Meadows på Newfoundland

[Rettigheter]

Parks Canada

[Bilderettigheter på side 20]

Kulturgjenstand utstilt på Historiska museet i Stockholm