En afrikansk by der øst og vest møtes

AV EN VÅKN OPP!- SKRIBENT I Sør-afrika

DET er et fargerikt syn som møter en når en spaserer i en gate i byen Durban. Du vil kunne se at mange, spesielt ungdommer, er kledd i en vestlig stil. Men du vil nok også legge merke til de eldre zulukvinnene som har tekkelige, lange kjoler, og som smykker seg med fargerike hodetørklær. Man kan se indiske kvinner som er kledd i sarier eller i panjabikjoler med bukser under. Hvis du går ned til stranden, vil du trolig legge merke til zulumenn i forseggjorte drakter, trekkende på rickshaw-vogner. Durban er virkelig en særegen afrikansk by, en by hvor øst møter vest. Hvilken historie har denne fascinerende byen?

Den sørafrikanske byen Durban har vært bebodd i mindre enn 200 år. Omtrent 40 nybyggere av europeisk herkomst bosatte seg her i 1824. På den tiden lå den sentrale delen av zuluriket, som var underlagt krigerkongen Shaka, nord for det som nå er Durban. Tjue år senere ble Durban og det omkringliggende innlandet annektert av Storbritannia. På 1800-tallet ble det utkjempet flere kriger mellom de nye kolonistene og zuluene.

På denne tiden fant de engelske nybyggerne ut at det var fint å dyrke sukkerrør i dette kystområdet. De sørget for at det kom arbeidere fra India, en annen britisk koloni på den tiden, som skulle jobbe på disse sukkerplantasjene. I tidsrommet 1860 til 1911 kom det over 150 000 indere til Durban. I dag har Durbans storbyområde mer enn tre millioner innbyggere. De kommer fra tre vidt forskjellige deler av verden — i tillegg til den opprinnelige afrikanske befolkningen (zuluer) finner vi her asiater (indere) og folk av vesteuropeisk (blant annet britisk) avstamning.

 Byen har også interessante attraksjoner. Som du kan se på bildet på side 25, blir byens naturlige havn beskyttet mot Indiahavet av et langt nes. Dette attraktive landemerket, som blir kalt the Bluff, er over 90 meter høyt, og det er dekket av vegetasjon. Hver dag seiler store skip inn i denne naturlig skjermede havnen. Boken Discovery Guide to Southern Africa sier at Durban har «den største og travleste havnen i Afrika; den er rangert på niendeplass i verden». Turister blir tiltrukket av Durbans fine strender, og de gleder seg over det varme vannet. Det er ideelle steder for surfing her, og fordi det er satt opp hainett som blir godt vedlikeholdt, kan badegjester føle seg trygge.

De som setter Bibelen høyt, har enda en grunn til å være interessert i byen. Bibelstudentene, som Jehovas vitner før var kjent som, opprettet et avdelingskontor her i 1910. I april 1914 ble så bibelstudentenes første stevne i Afrika holdt i Durban. Det var omtrent 50 til stede, deriblant sørafrikanere som kom langveisfra. På dette historiske stevnet ble det døpt 16 nye tjenere for Jehova. Mange av dem som var til stede, var salvede kristne som viste seg å være trofaste inntil døden, noe som blant annet gjaldt William W. Johnston, som var den første som hadde ansvaret for et av Jehovas vitners avdelingskontorer i Afrika.

Siden 1914 har Jehovas vitner arrangert mange stevner i Durban. I desember 2000 var det 14 848 til stede på de to stevnene med temaet «Ordets gjørere» som ble holdt i byen, og 278 ble døpt. Vi vil nå fortelle om en av de mange indiske familiene som var på dette stevnet. For ti år siden ble faren i familien, Alan, kjent med Bibelens sannhet gjennom sin datter, Somashini. Alan hadde kort tid tidligere sluttet å misbruke alkohol, og han lette etter en mening med livet. Somashini, som bare var tre år gammel, gav faren en bok hun hadde funnet i et nabohus. Bokens tittel, «Virkelig fred og sikkerhet — hvordan?», appellerte straks til Alan. Han likte det han leste, og han begynte å komme sammen med Jehovas vitner. Det han lærte ut fra Bibelen, fikk ham til å legalisere ekteskapet sitt. Snart ble hans kone, Rani, interessert, og også hun begynte å overvære Jehovas vitners møter. På denne tiden bodde de hos Ranis foreldre, som tilhører et av kristenhetens kirkesamfunn. De var imot det unge parets nye religion og gav dem et ultimatum: «Enten slutter dere hos Jehovas vitner, eller så flytter dere ut av huset vårt!»

Alan og Rani bestemte seg for å flytte, selv om det var vanskelig å finne en ny plass å bo. De hadde venner blant Jehovas vitner som hjalp dem å finne et egnet sted. I 1992 ble Alan og Rani døpt som Jehovas vitner. De fortsatte å gjøre framskritt, og i dag tjener Alan som eldste i den kristne menighet.

Det er mer enn 50 menigheter av Jehovas vitner i Durbans storbyområde. De fleste av disse menighetene består av zuluer. Men i noen er det også indere og folk av europeisk herkomst, spesielt i menighetene nær sentrum. Hvis du kommer på et av møtene der, vil du se mye mer enn bare at øst møter vest. Kanskje et pent kledd afrikansk vitne vil lede møtet, men det kan like gjerne være at det er en inder eller en som er av europeisk herkomst, som gjør det. Men én ting er sikkert: I denne forsamlingen vil du se levende beviser for at Bibelen har kraft til å forene mennesker av alle nasjoner i et varmt og varig vennskap.

 [Bilde på side 26]

Alan og Rani og barna

[Bilde på side 26]

Menighetsmøtene fører mennesker av alle raser sammen

[Bilde på side 26]

Rådhuset i Durban

[Bilderettigheter på side 25]

Foto: Gjengitt med tillatelse av Gonsul Pillay