Fengselssystemet i vanskeligheter

«Å bygge flere fengsler for å bekjempe kriminaliteten er som å bygge flere gravlunder for å bekjempe en dødelig sykdom.» — ROBERT GANGI, SOM HAR EN LEDENDE STILLING INNENFOR KRIMINALOMSORGEN I NEW YORK.

VI LEVER i en verden hvor man ofte tyr til omskrivninger når man snakker om mindre hyggelige forhold i samfunnet. I stedet for ordet «fengsel» blir det noen ganger brukt ord som «frihetsstraff» og «frihetsberøvelse», og i mange fengsler er det adgang til «yrkesrettet utdanning» og «sosialtjeneste». Man foretrekker også ordet «innsatt» framfor det nedverdigende ordet «fange». Uansett hvilke betegnelser som blir brukt, er det imidlertid en kjensgjerning at fengselssystemet i vår tid er forbundet med alvorlige problemer rundt omkring i verden. Tenk for eksempel på de skyhøye kostnadene ved å holde lovbrytere innesperret og på den stadig større kløften mellom formålene med frihetsberøvelsen og de faktiske resultatene av den.

Noen tviler på at fengselsstraff er et effektivt reaksjonsmiddel. De har lagt merke til at selv om tallet på dem som er i fengsel, globalt sett har økt til over åtte millioner, har kriminaliteten i mange land ikke gått vesentlig ned. Og mens mange av dem som befinner seg i fengsel, er der på grunn av narkotikaforbrytelser, gir det grunn til alvorlig bekymring at narkotika fortsatt er lett tilgjengelig på gaten.

Mange mener likevel at fengselsstraff er den beste straffemetoden. De føler at når lovbryteren blir satt i fengsel, har rettferdigheten skjedd fyllest. En journalist har kalt den sterke iveren etter å få satt lovbrytere bak lås og slå for «fengslingsfeber».

Det er fire hovedgrunner til at lovbrytere blir satt i fengsel: (1) Lovovertredere skal straffes, (2) samfunnet skal beskyttes, (3) folk skal avskrekkes fra å begå lovbrudd, og (4) de kriminelle skal rehabiliteres — de skal lære å bli lovlydige og arbeidsomme, så de etter løslatelsen kan være gode samfunnsborgere. La oss se om disse målene blir nådd ved hjelp av fengsler.