Yellowstone — en smeltedigel av vann, fjell og ild

Av en Våkn opp!-skribent i USA

Her kan vi bruke flere superlativer — verdens best kjente og høyeste geysirer og Nord-Amerikas største fjellvann. Vi snakker om verdens første nasjonalpark, Yellowstone.

FULL av nysgjerrighet kjørte min kone og jeg mot den nordre inngangen til Yellowstone nasjonalpark i Wyoming i USA. Helt fra vi var barn, har navnet Old Faithful (Gamle Trofast) og slike uttrykk som «geysir» og «varme kilder» fascinert oss. Ville virkeligheten svare til forventningene?

Ved parkens hovedinngang så vi en massiv steinbue . På toppen av den stod det: «Til gagn og til glede for folket.» Yellowstone åpnet i 1872 og ble verdens første nasjonalpark.

Vi startet ved Mammoth Hot Springs, som ligger rett over grensen fra Montana. Varmen fra jordens indre viste tydelig at her var det stor aktivitet. Vannet kokte og boblet opp av dammer og hull. Søyler av damp steg opp fra sprekker. Terrasser av det rosa mineralet som kalles travertin, så ut som dryppende stearin.

Hva er det som koker under overflaten?

I Yellowstone nasjonalpark finnes det så mange som 10 000 geotermiske undere. Det kontinentale vannskillet * skjærer seg gjennom det høye Rocky Mountains-platået. Vannet strømmer vestover og østover, men det synker også ned i jorden. Vi fikk vite at det er ved hjelp av dette synkende vannet Yellowstones undere blir til. Store vulkanske utbrudd sprengte en gang platået. For tusener av år siden etterlot et slikt utbrudd seg en kjempestor caldera (et krater), som målte 75 × 45 kilometer. Magmaen, eller den smeltede steinmassen, som fremdeles ligger skjult under overflaten, holder Yellowstones underjordiske gryte kokende.

Oppslagstavler i parken opplyser at vannet på overflaten trenger ned i det porøse berget til det når et lag med fjell som er ekstremt varmt, like over magmaen. Varmen presser vannet opp igjen. Der hvor vannet finner et hull, dannes det en varm kilde. Når det varme vannet som er på vei opp, møter hindringer, øker trykket og det oppstår en geysir. Andre steder kommer vannet opp som damp. Disse hullene blir kalt fumaroler. Der hvor syreholdige gasser og vann bryter jord ned til mudder og leire, oppstår det boblende gjørmehull. For et imponerende skue!

Old Faithful

Etter å ha sett all den geotermiske aktiviteten rundt Mammoth Hot Springs antok vi at vi befant oss i nærheten av den berømte geysiren Old Faithful. Først da vi sjekket kartet, forstod vi at Old Faithful lå åtte mil lenger sør. Yellowstone nasjonalpark er mye større enn vi trodde; den dekker et område på omkring 9000 kvadratkilometer.

For å komme til Old Faithful fulgte vi den veien som slynger seg nedover den vestlige delen av parken; den fører turister forbi fem geysirer. Vi begynte snart å godta lukten av svovel og den drivende dampen som noe helt normalt.

I likhet med de millioner av andre som hadde besøkt Old Faithful før oss, ville vi ha greie på når geysirens neste utbrudd kom. Vi hadde alltid trodd at den hadde svært regelmessige utbrudd — nøyaktig hvert 57. minutt. Men da vi så oss omkring, fikk vi øye på et skilt hvor det stod at geysirens neste utbrudd ville komme kl. 12.47. Det var godt og vel en time til, og tidspunktet var bare en forutsigelse. Vi spurte Rick, en av parkens oppsynsmenn, om det.

 «Det er en myte at Old Faithful har helt regelmessige utbrudd,» sa han. «Tiden mellom utbruddene har alltid variert, og opp gjennom årene har den økt på grunn av jordskjelv og fordi vandaler har kastet gjenstander ned i åpningen. I dag er det gjennomsnittlig cirka 80 minutter mellom hvert utbrudd. De som jobber her, kan bare forutsi ett utbrudd om gangen.»

Klokken var nå 12.30. Vi gikk mot Old Faithful for å få med oss den neste forutsagte utblåsingen. Hundrevis av mennesker satt rundt om på tilskuerområdet eller var på vei dit. Old Faithful lot oss vente i ti minutter. Men da utbruddet kom, hadde det en skjønnhet som ikke noe fotografi kan gjengi. Etter å ha kommet med noen få uregelmessige utbrudd braket det løs for alvor. Alle klappet. Utbruddet varte i omkring tre minutter, og til glede for oss var det usedvanlig høyt. Vannspruten steg og falt og nådde høyder på mellom 37 og 46 meter. Støvregnet ble truffet av solstrålene og drev av gårde i skiftende mønstre.

Da det hele var over, drog vi til resepsjonen på hotellet i nærheten. Men Old Faithful fortsatte å demonstrere sitt nærvær. Resten av dagen, hver gang det forutsagte tidspunktet nærmet seg, avbrøt alle gjestene det de holdt på med, og gikk ut for å se. Geysiren hadde flere utbrudd som var usedvanlige når det gjaldt varighet, høyde og skjønnhet. Dette var særlig tilfellet med ett utbrudd hvor det dansende vannet avtegnet seg i silhuett mot solen, som var i ferd med å gå ned. Vi fant ut at den gamle geysiren virkelig er trofast.

«Det er færre enn 500 geysirer på jorden, og cirka 300 av dem er i Yellowstone,» fortalte Rick, parkoppsynsmannen. «Og 160 av disse befinner seg i denne ene lille dalen, Upper Geyser Basin, som bare er to kilometer lang. Andre geysirer kommer og går — de er aktive, eller de er passive — men Old Faithful er fortsatt her.» Old Faithfuls nabo, Grand, sender opp 60 meter høye vannstråler. Geysiren Steamboat kan ha utbrudd som er nærmere 120 meter høye, tre ganger så høye som utbruddene fra Old Faithful — men den  kan være passiv i årevis. Ved Norris dusjer en geysir ved navn Echinus fra tid til annen sine beundrere med varmt vann.

Å løpe fra en bøffel

Neste morgen kikket vi på ny igjennom en turistbrosjyre. Der stod det: «Under den tynne, skrøpelige jordskorpen er det kokende vann; temperaturen i dammene ligger nær eller over kokepunktet. Hvert år er besøkende som har beveget seg bort fra stiene i det termiske området, blitt alvorlig forbrent, og folk har dødd i det skåldhete vannet.» I en annen brosjyre stod det: «Advarsel: Mange besøkende er blitt stanget av bøfler. En bøffel kan veie 900 kilo og løpe i en fart av 50 kilometer i timen, tre ganger så raskt som det du kan.» Vi håpet at vi ikke ble nødt til å løpe fra en bøffel i den nærmeste framtid!

I Yellowstone har dyrene «forkjørsrett» på veiene. Når man får øye på et dyr, stopper biler plutselig opp, og det danner seg trafikkorker på uventede steder. En slik trafikkork var akkurat i ferd med å løse seg opp da vi kom kjørende, og turister gikk inn i bilene sine igjen. Da vi spurte en kvinne om hva alle så på, sa hun: «En stor elgokse. Men den er borte nå.»

Etterpå betraktet vi noen wapitihjorter som forsøkte å lokke de to uker gamle kalvene sine til å krysse en elv. De hadde tilbrakt vinteren i fjellene og var nå på vei ned til den nedre delen av parken. Kalvene ville ikke gå — de var ikke forberedt på å skulle krysse vann. Mødrene kalte om og om igjen på ungene sine, og til slutt gikk kalvene over.

’Liten og hjelpeløs’

Deretter kjørte vi til Yellowstones Grand Canyon. Vi gikk ut av bilen på forskjellige utkikksplasser langs den 360 meter høye kanten for å kikke ned — av og til nokså motstrebende. I sin reisedagbok fra 1870 snakket Nathaniel Langford om ’sin egen litenhet, sin hjelpeløshet’ når han stirret ned i den 32 kilometer lange fjellkløften med okerfargede vegger — derav navnet Yellowstone River — og to mektige fosser. Vi følte oss like små og hjelpeløse som han hadde gjort.

Dagen etter drog vi østover. Igjen forandret landskapet i parken seg. Nå bestod det av høytliggende skoger, og to ganger krysset veien det kontinentale vannskillet. Vi så stadig bøfler og andre store dyr. Bøffelen stod ofte i klassisk positur. Dessverre så vi ingen bjørner — Yellowstones andre store turistattraksjon. Hva har skjedd med dem?

 I årenes løp har den nære kontakten mellom mennesker og bjørner i nasjonalparken ført til at noen turister er blitt skadet eller drept. Situasjonen var heller ikke god for bjørnene. National Park Service stengte derfor søppelfyllingene tidlig i 1970-årene i den hensikt å venne bjørnene av med å være avhengig av menneskeføde. Dette sendte bjørnene inn i villmarken. Prosjektet var vellykket. Bjørnene spiser nå føde som er naturlig for dem, og de er friskere. Men de treffer stadig på turister enkelte steder, som ved Fishing Bridge, hvor både bjørner og mennesker spiser, sover og fisker.

Det siste stedet vi skulle besøke, var nettopp Fishing Bridge. Der gav parken oss sin siste store overraskelse. Da vi så tvers over Yellowstone Lake — Nord-Amerikas største fjellvann — mot de snødekte Teton-fjellene, trodde vi et øyeblikk at vi befant oss i Nord-Italia. Innsjøen og omgivelsene omkring hadde den samme alpine majestet. Men dessverre var det ingen bjørner å se.

Det var på tide å forlate Yellowstone. Det hele hadde vært en fantastisk opplevelse, og vi følte oss svært oppløftet. Virkeligheten hadde overgått våre forventninger.

[Fotnote]

[Ramme på side 17]

Brannene i 1988

I slutten av juli og i august 1988 utviklet mindre branner i Yellowstone seg raskt til åtte voldsomme branner som var utenfor menneskers kontroll. Tørke var én årsak, siden sommeren i 1988 var den tørreste i Yellowstones historie. Sterk vind var den andre årsaken. Vindkast med en hastighet på 80 kilometer i timen drev brannene framover så langt som 20 kilometer om dagen. Ulmende glør føk av gårde foran ilden over så lange strekninger at brannfolkene ikke hadde opplevd maken. Disse glørne startet nye branner.

Da innsatsen for å få slokket brannen var på det mest omfattende, var det nesten 10 000 sivile og militære brannmannskaper og mer enn 100 brannbiler inne i bildet, en aksjon som kostet 120 millioner dollar. Helikoptre og brannslokningsfly slapp ut over 5 millioner liter brannslokningsmidler og 40 millioner liter vann. Flammene trosset denne innsatsen og fór gjennom parken, og det var så vidt at ikke flere befolkningsgrupper ble rammet. Dag etter dag lå det et tykt teppe av røyk i luften. Sent på sommeren lignet parken et krigsherjet område. Først i midten av september, etter at et område på nærmere 5700 kvadratkilometer hadde brent ned, sørget den kalde luften, høststormene og lett snø for at ilden sloknet.

Dyrelivet ble så å si ikke skadet i brannene, og det har siden vært en jevn økning i turiststrømmen. Da røyken forsvant, satte høstløvet farge på skogbrannflatene, og om våren stod markblomstene i fullt flor på steder der de ikke var blitt sett før. I de årene som har gått siden brannen, har det vært en rikelig tilvekst av trær som dekker de områdene som tidligere var utbrent.

[Bilder på side 15]

Old Faithful

Lower Falls

[Rettigheter]

NPS Photo

[Bilde på sidene 16 og 17]

Firehole River

[Bilde på side 17]

Morning Glory Pool

[Rettigheter]

NPS Photo