Fra opprørt hav til rolige farvann

Fortalt av Hans Sturm

I OVER 200 år hadde menn i familien min vært sjømenn. Jeg hadde også planer om å satse på livet på sjøen og følge i fars fotspor, akkurat som han hadde fulgt i sin fars fotspor.

I 1914, da den første verdenskrig brøt ut, ble far utskrevet til den tyske marinen, hvor han skulle tjenestegjøre på en minesveiper i Østersjøen. I 1916 ble han overført til et handelsskip, og dette fartøyet ble brukt til å frakte jernmalm fra Sverige, helt til krigen var slutt. Han døde i 1919. Da var jeg bare åtte år gammel, men minnene om ham fikk meg til å arbeide videre mot mitt mål.

For at jeg skulle få oppfylt mitt ønske om å avansere i det yrket jeg hadde valgt, måtte jeg være til sjøs i fire år, og i 20 måneder av de årene måtte jeg være om bord på seilskip. Da først kunne jeg søke om å få komme inn på en navigasjonsskole. Så da jeg var 15 år, drog mor og jeg fra Stettin (nå Szczecin i Polen), hvor jeg er født, til Hamburg i Tyskland. Vi kjente til at Laeisz’ rederi eide en rekke seilskip, og vi håpet på at jeg kunne få bli med et av dem som kadett. Vi hadde ikke råd til å betale, men på grunn av fars bakgrunn lot Laeisz meg få bli med gratis.

I 1927 begynte jeg å seile med «Padua» *, et firemasters stålfartøy. Det seilte ut fra Hamburg til Chile for å hente salpeter. Skipet hadde ingen motor, bare seil. Disse turene over Atlanterhavet var spennende for alle oss unggutter.

Vi seilte ofte på opprørt hav. Da ble seilene tatt inn. Hvordan føltes det å klatre i riggen for å ta inn seilene mens skipet ble slengt hit og dit? Jeg må innrømme at jeg var vettskremt. Men når ordren ble gitt, klatret jeg bare opp og tenkte ikke på annet enn å gjøre det jeg hadde fått beskjed om.

Krefter som jeg ikke hadde kontroll over

Mor var katolikk, men like etter at far døde, begynte hun å komme sammen med Ernste Bibelforscher, eller oppriktige bibelforskere, som Jehovas vitner på den tiden var kjent som i Tyskland. Hun ble døpt i 1923. Jeg hadde aldri følt meg spesielt tiltrukket av katolisismen, og det mor sa, virket fornuftig. Derfor pleide jeg og min yngre søster, Margot, å være med mor på bibelstudiemøtene.

I 1929 mønstret jeg av «Padua» for så å tilbringe de neste tre årene på forskjellige dampskip. Disse tok meg med til nordeuropeiske havner og til Middelhavet. På en av reisene seilte jeg jorden rundt. Jeg likte dette livet og så fram til å begynne på navigasjonsskolen i Stettin, som far hadde gått på. I 1933 begynte jeg på et 18 måneders kurs der for å bli styrmann. Mine planer ble imidlertid forpurret av krefter som jeg ikke hadde kontroll over.

Hitler hadde kommet til makten det året, og nasjonalismen feide over Tyskland.  Mange av studentene likte å rope «Heil Hitler!» Men ut ifra det jeg hadde lært av mor, visste jeg at jeg aldri kunne gjøre det. Jeg ble bedt om å forklare hvorfor jeg nektet, men det ble ikke godtatt. Jeg ble utvist fra skolen. Skolens rektor var en vennlig mann, og han gav meg et brev hvor det stod at jeg hadde studert i ett år. Siden jeg ikke kunne fullføre kurset, sluttet jeg uten å ha fått tatt noen eksamen. Min verden så ut til å rase sammen.

Presset bygger seg opp

På grunn av mitt nøytrale standpunkt var jeg nå svartelistet. Ikke nok med at jeg ikke fikk jobb på noe som helst skip, men jeg fikk ikke arbeid noe annet sted heller. Derfor ble jeg hjemme og hjalp mor. Hun tjente litt ekstra ved å lage mat for folk, og jeg vasket gjerne opp og gjorde i stand grønnsaker for henne. I 1935, fire år før den annen verdenskrig brøt ut, tok livet mitt en ny vending.

Oskar, en onkel av meg som bodde i Danzig (nå Gdańsk), fikk høre om mine vanskeligheter og tilbød meg jobb i restauranten sin. Onkel og hans kone, Rosl, var begge Jehovas vitner. Jeg tok med glede imot deres vennlige tilbud. Selv om de ikke kunne gi meg fast lønn, følte jeg meg tryggere sammen med dem.

Etter den første verdenskrig var Danzig blitt en såkalt fri by, som administrerte en stor landstripe under ledelse av Folkeforbundet. Hensikten var å gi Polen adgang til sjøen, men ordningen avskar Øst-Preussen fra resten av Tyskland. Denne situasjonen var uakseptabel for Hitler. Det at han invaderte og annekterte Polen, var det som gav støtet til den annen verdenskrig.

En tid etter at jeg hadde kommet til onkel og tante, fikk en ung mann som hadde sittet i konsentrasjonsleir fordi han var et av Jehovas vitner, bo hos dem. Han fortalte meg om den harde behandlingen han hadde fått. Litt senere ble onkel og tante arrestert fordi de nektet å si «Heil Hitler», men de ble løslatt. Jeg ble riktignok også forhørt av Gestapo på denne tiden, men jeg ble ikke arrestert.

I mellomtiden fikk mor, som fortsatt var i Stettin, tilsendt papirer hvor jeg ble innkalt til militærtjeneste i den tyske hær. Hun skrev straks et diskré brev til meg, hvor hun bad meg om å besøke tante Naomi, som bodde i Nord-Sverige. Jeg skjønte hva hun mente — jeg måtte komme meg ut av landet.

Nazistenes forfølgelse

Situasjonen ble vanskeligere og vanskeligere. Onkel og tante ble arrestert på nytt. Denne gangen ble de ført til konsentrasjonsleiren i Stutthof, som lå en to timers busstur fra Danzig. Der satt de helt til krigen var slutt, i 1945. Jeg fikk vite at onkel dessverre døde på et skip som ble brukt til å frakte fanger fra leiren vestover for at de skulle unnslippe russiske hærstyrker  som nærmet seg. Men tante overlevde, og hun ble heltidsevangelist.

Da onkel og tante ble ført til Stutthof, ble mor arrestert i Stettin, og hun satt fengslet i sju måneder. Søsteren min hadde giftet seg med sønnen til et ektepar som var Jehovas vitner, og hun satt fengslet samtidig med mor. Mannen hennes og datteren deres ble satt i konsentrasjonsleir. Mannen døde der, og datteren tilbrakte åtte år i noen av de mest beryktede konsentrasjonsleirene, deriblant Belsen.

En gang niesen min og andre Jehovas vitner hadde nektet å sy patronbelter til hæren, ble de tvunget til å stå ute i tynne klær fra klokken seks om morgenen til klokken seks om kvelden — og dette var i november. Matrasjonene deres ble redusert til et stykke brød og en mugge vann om dagen og litt varm suppe hver tredje dag. De sov på et betonggulv uten noe som helst underlag, ikke halm engang. Dette pågikk i seks uker, og leirledelsen var forbløffet over at alle overlevde.

Flykte — til hva?

Da onkel og tante ble arrestert for andre gang, skjønte jeg at jeg måtte forlate Danzig før Gestapo kom tilbake for å hente meg. Onkel hadde lånt meg litt penger, og jeg fikk til slutt bli med et polsk skip som skulle til Hull, på østkysten av England. Da vi gikk i land, fikk jeg tre måneders oppholdstillatelse, som var vanlig for utlendinger.

Jeg drog straks til 34 Craven Terrace i London, adressen til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor. Der traff jeg Pryce Hughes, som var avdelingstilsynsmann den gangen. Han ordnet det slik at jeg fikk bo hos en slektning av ham, Stanley Rogers, i Liverpool på Englands vestkyst. Stanley var svært snill mot meg.

Våren 1937 ble jeg døpt i Liverpool som symbol på min innvielse til Jehova. Men jeg drømte fortsatt om et liv på sjøen, så jeg begynte på navigasjonsskolen i Liverpool, og etter to måneder der fikk jeg sertifikat som annenstyrmann. Min oppholdstillatelse i Storbritannia var i ferd med å løpe ut, så venner av meg i Liverpool kontaktet sitt parlamentsmedlem, og oppholdstillatelsen min ble forlenget med tre måneder — jeg trengte et pusterom.

Ettersom jeg hadde erfaring fra seilskipet «Padua», var navigasjonslæreren min spesielt interessert i meg. Da han fikk høre om den vanskelige situasjonen jeg var i, anbefalte han meg å ta kontakt med Blue Funnel Line. Der snakket jeg med en av direktørene, Lawrence Holt. To år senere, da jeg traff ham igjen på et av selskapets skip i Liverpool, spurte han meg om jeg hadde fått tatt sertifikat som overstyrmann. Da jeg fortalte ham at jeg bare manglet to ukers erfaring på broen på et skip, ordnet han det slik at jeg fikk dra til Port Said i Egypt.

Da jeg kom tilbake til Liverpool den 7. juli 1939, hadde jeg planer om å ta sertifikat som overstyrmann, men det skulle vise seg å bli umulig ettersom krigen så ut til å være uunngåelig. Jeg ble i stedet overført til et skip i London. Da myndighetene fikk høre om meg, nektet de meg straks adgang til ethvert skip og ville fengsle meg som fiendtlig utlending fordi jeg var tysk. Men Lawrence Holt tok affære, og jeg ble satt til å arbeide som gartner i Liverpool. I mai 1940 ble jeg imidlertid arrestert, og i juni ble jeg sendt til Canada om bord på dampskipet «Ettrick».

Videre til Canada

«Ettrick» fraktet omkring 5000 tyskere, hvorav den ene halvparten var flyktninger og den andre krigsfanger. Blant flyktningene var en grev von Lingen, barnebarnet til den tidligere tyske keiser, keiser Wilhelm. All post ble sensurert, så da etterretningsoffiseren så et brev fra von Lingen som var adressert til dronning Mary, enkedronningen i Storbritannia, og som begynte med «Kjære tante Mary», stilte han seg tvilende til om det kunne være riktig. Men von Lingen hadde rett — kongefamiliene i Storbritannia og i Tyskland var nære slektninger. For meg understreket denne episoden bare hvor tåpelig og meningsløs krig er.

 Stanley Rogers, som jeg nevnte tidligere, hadde vært pilegrim (som Jehovas vitners reisende tilsynsmenn ble kalt den gangen) i Canada i tiden mellom de to verdenskrigene. Han tok kontakt med Jehovas vitner i Canada, og de oppsøkte meg og et annet Jehovas vitne, Tony Steffens, som også var blitt deportert. Brevene og pakkene de sendte, var til stor oppmuntring for oss. Jeg var internert i åtte forskjellige fangeleirer i løpet av to og et halvt år, og det meste av tiden brukte jeg til å lage trebord og trebenker.

Tilbake til Storbritannia og friheten!

Da den annen verdenskrig nærmet seg slutten, ble jeg sendt tilbake til Storbritannia til en interneringsleir på Isle of Man. Der fikk jeg besøk av John Barr, fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i London — nå medlem av Jehovas vitners styrende råd — og han hadde med seg noen Jehovas vitner fra stedet. Jeg ble løslatt i 1944 og ble gjenforent med Stanley. I mellomtiden hadde Stanley giftet seg med Nita Thomas og bodde i Birkenhead, en havneby ved elven Mersey, like overfor Liverpool. Det var der jeg møtte Olive, Nitas søster, og vi giftet oss året etter.

Olive og jeg drog til Tyskland for å besøke mor så snart vi fikk tillatelse til det. Det var hjerteskjærende å se de ødelagte byene som jeg hadde kjent så godt. Jeg hadde særlig lyst til å dra til Hamburg og oppsøke Laeisz’ rederi. Der traff jeg til min store overraskelse kaptein Piening, som hadde vært sjef om bord på «Padua» under de to siste reisene mine i 1928 og 1929. Han hadde tjenestegjort under krigen, og begge sønnene hans var blitt drept i konflikten. Han var helt knust. Jeg ble svært bedrøvet over det jeg hørte og så.

Blue Funnel Line hadde ikke glemt meg i de årene jeg var i Canada, og de ansatte meg med glede da jeg kom tilbake til Storbritannia. I 1947 kunne jeg endelig ta sertifikat som overstyrmann. Året etter begynte Olive som heltidsevangelist.

Jeg finner meningen med livet

Jeg drog til sjøs igjen, og på reisene mine traff jeg mange Jehovas vitner som var misjonærer i land i Det fjerne østen. Men et stevne som ble holdt i London i 1947, gjorde et varig inntrykk på meg, og det hjalp meg til å sette meg som mål å tjene Jehova på heltid. Arbeidsgiverne mine var skuffet. Men i 1952 var de så vennlige å gi meg deltidsarbeid på kontor, noe som satte meg i stand til å samarbeide med Olive i heltidsforkynnelsen. Mitt ønske om et liv på sjøen var blitt erstattet av et annet og sterkere ønske.

Olive og jeg fant stor glede i å forkynne sammen, og vi hadde det privilegium å hjelpe mange til å få nøyaktig kunnskap om Bibelens sannhet. (2. Korinter 3: 2, 3) I årenes løp har jeg også kunnet glede meg over å ha fått mange privilegier på områdestevner og kretsstevner. I dag tjener jeg fortsatt som eldste på Wirralhalvøya, i og omkring Birkenhead.

Min kjære Olive døde i 1997. Når jeg tenker tilbake på det liv jeg levde tidligere, kan jeg nok si at det på mange måter har vært som en seilas på opprørt hav. Men under Jehovas kjærlige ledelse skulle jeg til slutt komme til å seile over 50 år i rolige farvann sammen med en kjærlig ektefelle i tjenesten for Jehova — den mest tilfredsstillende løpebane som finnes.

[Fotnote]

[Bilde på side 18]

Sammen med far og mor i 1914

[Bilder på sidene 18 og 19]

Min tyske avmønstringsbok, hvor mine turer med seilskipet «Padua» stod oppført

[Bilde på side 21]

Sammen med min kone, Olive, på områdestevnet i London i 1974