Kristen kjærlighet etter et vulkanutbrudd

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I KAMERUN

EN KJEMPE eksploderte i raseri i det vestafrikanske landet Kamerun i fjor. Kamerunfjellet er en vulkan som rager 4070 meter over havoverflaten. Dette utbruddet — fjellets femte i det 20. århundre — skal ha vært det voldsomste og alvorligste til dags dato.

Lørdag ettermiddag den 27. mars 1999 rammet katastrofen første gang. Øyenvitner i byen Buea, som ligger ved foten av fjellet, fortalte at vegger, hus og til og med trær ristet voldsomt. Kvelden etter, omkring klokken halv ni, ble området rammet av det største og mest alvorlige skjelvet. Det kunne merkes sju mil unna, i Douala. Overskriften i avisen Le Messager for tirsdag den 30. mars 1999 lød: «Vulkanutbrudd i Kamerunfjellet — 250 000 mennesker er berørt.» Avisen fortsatte: «Det har vært 50 rystelser på to dager; fire kratre har allerede kommet til syne; flere hundre hus er blitt ødelagt; presidentpalasset i Buea er lagt i ruiner.»

Det bor omkring 80 Jehovas vitner i Buea. Mange hus ble så ødelagt at de ikke kunne repareres, deriblant et hus som ble brukt som Rikets sal. Men ingen mistet livet.

Kristen kjærlighet i praksis

Som følge av kristen kjærlighet ble det raskt satt i gang hjelpetiltak for å bøte på den skade som denne rasende kjempen hadde forårsaket. Et nødhjelpsutvalg ble nedsatt, Jehovas vitners styrende råd sørget for at det ble skaffet til veie sårt tiltrengte midler, og flere hundre vitner gav villig og kjærlig av sin tid, sine krefter og sine penger.

Jehovas vitners menigheter sendte matforsyninger. Ett vitne gav bort 1000 sementblokker. Et annet vitne ordnet med innkjøp av takplater av aluminium til lav pris, mens enda et vitne gikk cirka halvannen mil for å få tak i tømmer. En ung mann som hadde spart penger for å betale brudepris til sin vordende svigerfamilie, utsatte bryllupet og brukte pengene til å reparere motorsagen sin. Han drog inn i skogen, og på tre uker felte han tømmer nok til et helt hus. Sterke, unge kristne brødre bar tømmeret på hodet til et sted fem kilometer unna, hvor det ble hentet av en lastebil.

Gjenoppbyggingen begynte den 24. april da 60 frivillige arbeidere samlet seg i katastrofeområdet. I løpet  av de neste helgene økte dette antallet til 200. Tre vitner som var i full jobb, kom etter arbeidstid og var med på å bygge til godt over midnatt. Et vitne i Douala var på arbeid om formiddagen; deretter kjørte han sju mil på motorsykkel og jobbet til midnatt før han drog hjem. Seks hus ble bygd ferdig på mindre enn to måneder. I mellomtiden fortsatte menigheten i Buea å holde møter i et privat hjem, selv om antall til stede på møtene var omtrent dobbelt så stort som antall medlemmer av menigheten.

I den samme perioden delte nødhjelpsutvalget ut mer enn 40 000 tabletter som skulle brukes til å rense forurenset vann. Det ordnet også med sykehusopphold for omkring ti personer som hadde pådratt seg luftveissykdommer forårsaket av giftige gasser og vulkansk aske. Hvordan reagerte de som var vitne til denne kristne kjærligheten?

Den kristne kjærlighet blir lagt merke til

En mann fra en regional landbruksforening sa, etter å ha sett på et av de husene som ble bygd av brødrene: «Huset er i seg selv et stort vitnesbyrd . . . , et uttrykk for kjærlighet.» En lærer sa: «Jeg har aldri sett noe lignende i hele mitt liv. . . . Dette er virkelig et tegn på sann kristendom.»

De som selv var blitt hjulpet, var like begeistret. Timothy, som er 65 år og sykelig, skrev: «Hver gang vi ser på det nye huset vårt, blir øynene våre fylt med gledestårer. Vi takker stadig Jehova for det han har gjort for oss.» En enke som har fire barn, og som ikke er et av Jehovas vitner, mistet alt hun eide, da huset deres raste sammen. De som hun leide til å hjelpe seg, stjal materialene til taket. Frivillige blant Jehovas vitner kom henne til unnsetning. Hun sa: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket. Hjertet mitt er fylt av glede.» Elizabeth, som er gift med en kristen eldste, sa: «Jeg er så glad for at det er kjærlighet i Jehovas organisasjon. Det viser at vi tjener den levende Gud.»

Vulkanutbruddet var voldsomt, men det kunne ikke ødelegge den kristne kjærlighet som preger dette brorskapet. Som apostelen Paulus ble inspirert til å skrive: «Kjærligheten faller aldri bort.» — 1. Korinter 13: 8.

[Bilder på side 16]

Strømmer av smeltet lava forårsaket store ødeleggelser

[Bilde på side 17]

Frivillige arbeidet hardt for å reparere skader på hus

[Bilde på sidene 16 og 17]

Kamerunfjellet