Er det trygt å spise genmodifisert mat?

AVHENGIG av hvilket land en bor i, er det større eller mindre sannsynlighet for at en i løpet av dagen spiser såkalt GMO-mat, det vil si mat som er genmodifisert eller har genmodifiserte ingredienser. Det kan for eksempel være snakk om poteter som har en innebygd forsvarsmekanisme mot insektangrep, eller tomater som er holdbare i lengre tid etter at de er plukket. Uansett kan det godt være at GMO-maten ikke er merket, og man kan knapt kjenne forskjell i smaken.

I Argentina, Brasil, Canada, Kina, Mexico og USA blir det for tiden dyrket genmodifiserte soyabønner, mais, raps og poteter. Én rapport sier: «I 1998 var 25 prosent av maisen, 38 prosent av soyabønnene og 45 prosent av bomullen som ble dyrket i USA, genmodifisert, enten for at planten skulle bli motstandsdyktig mot ugressmidler, eller for at den skulle produsere sine egne pesticider.» I slutten av 1999 var det verden over anslagsvis 40 millioner hektar jord som ble brukt til dyrking av genmodifiserte planter til kommersiell bruk, men ikke alt dette var matplanter.

Er det trygt å spise genmat? Er de vitenskapelige teknikkene som blir brukt til dyrking av genmodifiserte landbruksvekster, noen trussel mot miljøet? I Europa har debatten omkring genmat tatt seg opp. En motstander i England sa: «Min eneste innvending mot genmodifisert mat er at det er utrygt, uønsket og unødvendig.»

Hvordan blir mat genetisk modifisert?

GMO-mat er et resultat av bioteknologi — moderne genetikk blir anvendt for å forbedre planter, dyr og mikroorganismer med tanke på matproduksjon. Det at man forsøker å forbedre levende ting, er selvfølgelig ikke noe nytt, for det har man gjort nesten like lenge som man har drevet landbruk. Den første bonden som paret sin beste okse med den beste kua for å forbedre sin storfebestand i stedet for å  la dyrene pare seg vilkårlig, anvendte på en måte bioteknologi. Den første bakeren som brukte gjærenzymer for å få brød til å heve seg, brukte likeledes noe levende for å få et forbedret produkt. Det som var felles for disse tradisjonelle teknikkene, var at det ble brukt naturlige prosesser med sikte på å få i stand forandringer i næringsmidler.

Den moderne bioteknologi bruker også levende organismer for å framstille eller modifisere produkter. Men i motsetning til tradisjonelle metoder åpner den moderne bioteknologi muligheten for å modifisere organismers genetiske materiale på en direkte og presis måte. Den gjør det mulig å overføre gener mellom organismer som ikke er i slekt, slik at det kan dannes kombinasjoner som sannsynligvis ikke ville ha oppstått ved tradisjonelle metoder. Man kan nå ta egenskaper fra andre organismer og sette dem inn i genmaterialet til en plante — man kan for eksempel ta frysetoleranse fra fisk, sykdomsresistens fra viruser og insektresistens fra jordbakterier.

Sett at en bonde ikke vil at potetene eller eplene hans skal bli brune når de blir delt over eller skadet. Forskerne løser problemet hans ved å fjerne det genet som er ansvarlig for denne bruningen, og erstatte det med en forandret utgave som blokkerer muligheten for bruning. Eller sett at en som dyrker beter, kunne tenke seg å så tidligere for å kunne høste en bedre avling. Normalt kan han ikke det, fordi betene fryser i kulden. Men ved hjelp av bioteknologi kan gener fra fisker som lett overlever i kaldt vann, bli satt inn i betene. Resultatet blir en genmodifisert bete som kan tåle temperaturer helt ned til 6,5 minusgrader, over dobbelt så kaldt som den laveste temperatur som beter normalt kan tåle.

Slike egenskaper som er en følge av at ett og ett gen blir overført, har imidlertid  begrenset nytteverdi. Å forandre mer kompliserte egenskaper, for eksempel vekstrate og tørkeresistens, er noe helt annet. Den moderne vitenskap er ennå ikke i stand til å manipulere hele grupper av gener. Og mange av disse genene er jo ikke engang oppdaget ennå.

En ny grønn revolusjon?

Selv den begrensede genmodifisering av matplanter fyller bioteknologiens tilhengere med optimisme. De sier at genmodifisering gir håp om en ny grønn revolusjon. Et ledende selskap innen bioteknologi sier at genteknologi er «et lovende verktøy i bestrebelsene på å skaffe mer mat» til verdens befolkning, som øker med omkring 230 000 mennesker hver dag.

Slik mat har allerede bidratt til at kostnadene ved matproduksjonen har holdt seg nede. Matplanter er blitt styrket med et gen som produserer et naturlig pesticid, noe som eliminerer behovet for å sprøyte skyer av giftige kjemikalier over store jorder. Nå arbeider man blant annet med modifisering av bønner og korn for å øke proteinnivået betraktelig — en stor fordel for fattigere deler av verden. Slike «superplanter» vil kunne overføre sine nyttige nye gener og egenskaper til senere generasjoner, med det resultat at man vil kunne få en rikere høst fra skrinn jord i fattige, overbefolkede land.

«Det er avgjort ønskverdig å forbedre bøndenes lodd i livet,» sa presidenten for et ledende firma innen bioteknologi. «Og det skal vi gjøre. Ved hjelp av bioteknologi skal vi på molekylarnivå og med ett og ett gen gjøre det som planteforedlere har gjort med ’hele planter’ i flere hundre år. Vi skal skape bedre produkter, som dekker spesifikke behov, og vi skal gjøre det fortere enn noen gang før.»

Landbruksforskere er imidlertid av den oppfatning at hastverket med å fremme genteknologi som en løsning på verdens matmangel undergraver den nåværende forskningen på matplanter. Selv om denne forskningen er mindre eksotisk, er den mer effektiv og vil også kunne gagne de fattigere delene av verden. «Vi burde ikke la oss rive med av denne ubeviste teknologien når det finnes mange løsninger på matproblemene som er mer effektive,» sier Hans Herren, som er ekspert på bekjempelse av sykdommer på landbruksvekster.

Etiske spørsmål

Noen mener at man i tillegg til å ta i betraktning mulige risikoer for folkehelsen og miljøet må tenke på de moralske og etiske utfordringene som genmanipulering av planter og andre levende organismer er forbundet med. Forskeren og aktivisten Douglas Parr sa: «Genteknologien krysser en fundamental terskel i menneskets manipulering av vår planet; selve livets beskaffenhet blir forandret.» Jeremy Rifkin, forfatteren av boken The Biotech Century, uttrykte det på denne måten: «Så snart du kan krysse alle biologiske grenser, begynner du å betrakte en art rett og slett som genetisk informasjon som er flytende. Det får oss til å se ikke bare vårt forhold til naturen, men også hvordan vi bruker den, på en helt ny måte.» Han spurte derfor: «Har livet iboende verdi eller bare nytteverdi? Hvilke forpliktelser har vi overfor framtidige generasjoner? Hvilken ansvarsfølelse har vi overfor skapninger som vi lever i sameksistens med?»

Andre, deriblant prins Charles av Storbritannia, mener at man ved å overføre gener fra en art til en art som den overhodet ikke er i slekt med, beveger seg inn på «et område som tilhører Gud og Gud alene». De som tror på Bibelen, tror bestemt at Gud «er livets kilde». (Salme 36: 9) Men det finnes ingen virkelige beviser for at Gud ikke godkjenner den selektive foredlingen av dyr og planter, noe som har bidratt til at jordkloden har kunnet opprettholde livet til milliarder av mennesker som bor på den. Det er bare tiden som vil vise om den moderne bioteknologi er til skade for menneskene og miljøet. Hvis bioteknologien beveger seg inn på «et område som tilhører Gud», kan han snu utviklingen, av kjærlighet til menneskeheten.

[Ramme på side 26]

Mulige farer?

Bioteknologien har beveget seg i en slik svimlende fart at verken lovverket eller kontrollorganer kan henge med. Forskningen kan neppe hindre uforutsette konsekvenser. Stadig flere kritiske røster advarer om utilsiktede følger, som spenner fra alvorlige økonomiske forstyrrelser for verdens bønder til miljøødeleggelser og trusler mot menneskenes helse. Forskere advarer om at det ikke finnes noen langsiktige, omfattende prøver som beviser hvorvidt genmodifisert mat (GMO) er trygt. De peker på en rekke mulige farer:

● Allergiske reaksjoner. Hvis et gen som produserer et protein som forårsaker allergisk reaksjon, havner i mais, for eksempel, kan det føre til at personer som har matvareallergi, blir utsatt for alvorlig fare. Til tross for at ernæringsråd forlanger at selskaper skal rapportere hvorvidt modifisert mat inneholder problemproteiner, er noen forskere redd for at ukjente allergener kan slippe igjennom systemet.

● Økt giftvirkning. Noen eksperter mener at genmodifisering kan øke nivået av naturlige plantegiftstoffer på uventede måter. Når et gen blir aktivt i en plante, kan det være at det i tillegg til å ha den ønskede virkning setter i gang produksjon av naturlige giftstoffer.

● Antibiotikaresistens. I forbindelse med genmodifisering av planter bruker forskerne noe som kalles markørgener, for å fastslå om det ønskede genet er blitt transplantert inn på en vellykket måte. Ettersom de fleste markørgener gir motstandsdyktighet mot antibiotika, frykter kritikerne at dette kan bidra til det voksende problemet som antibiotikaresistens er. Andre forskere imøtegår imidlertid denne innvendingen ved å si at slike markørgener blir genetisk brakt i uorden før bruk, noe som reduserer faren for dette.

● Spredning av «superugress». Noe av det en er mest redd for, er at planter som er genmodifisert til å tåle ugressmidler, via frø og pollen skal overføre egenskapen til ugressplanter som er i slekt med dem, slik at det blir skapt «superugress» som kan stå imot ugressmidler.

● Skade på andre organismer. I mai 1999 meldte forskere ved Cornell universitet i USA at larver av monarksommerfuglen som spiste blad hvor det var pollen fra genmodifisert mais, ble syke og døde. Noen setter spørsmålstegn ved holdbarheten av denne studien, men det er fremdeles en viss bekymring for at andre arter enn dem som modifiseringen er ment å være rettet mot, skal ta skade.

● Slutt på trygge pesticider. Blant de mest vellykkede GMO-plantene er det noen som inneholder et gen som produserer et protein som er giftig for skadeinsekter. Men biologer advarer om at det å utsette skadeinsekter for det giftstoffet som dette genet produserer, vil hjelpe skadeinsektene til å utvikle resistens, og dermed har man ingen nytte av pesticider.