Da Jesus og hans apostler var på jorden, sto Guds navn, eller tetragrammet, i de hebraiske håndskriftene til «Det gamle testamente». (Se Tillegg A4 og A5.) Guds navn sto også i Septuaginta, den greske oversettelsen av «Det gamle testamente» som hadde stor utbredelse i det første århundre evt. På den tiden ble Guds navn gjengitt i Septuaginta med enten de hebraiske bokstavene (JHWH) eller den greske translittereringen av disse bokstavene (IAO). I dag finnes det fremdeles noen deler av Septuaginta-håndskrifter fra det første århundre evt. og tidligere, og der kan man se at det var slik det ble gjort. Når de mennene som under inspirasjon skrev «Det nye testamente», siterte fra «Det gamle testamente», må de derfor ha sett tetragrammet, enten de siterte direkte fra den hebraiske teksten i «Det gamle testamente» eller fra den greske oversettelsen av denne teksten, det vil si Septuaginta.

I dag finnes det ingen håndskrifter til «Det nye testamente» fra det første århundre evt. som vi kan undersøke. Det er altså ingen som kan gå til de opprinnelige greske håndskriftene til «Det nye testamente» for å se om bibelskribentene brukte tetragrammet. De greske håndskriftene til «Det nye testamente» som man har tilgang til i dag, er avskrifter som ble laget fra omkring år 200 evt. og framover. De mer komplette håndskriftene er fra 300-tallet evt., lenge etter at de originale håndskriftene ble laget. Men en gang i løpet av 100-tallet og begynnelsen av 200-tallet evt. utviklet det seg en praksis som gikk ut på at de som laget avskrifter av håndskriftene, enten erstattet tetragrammet med en slik tittel som Herren eller Gud eller skrev av fra håndskrifter der dette allerede var blitt gjort. a

Denne praksisen skaper en spesiell utfordring for alle som oversetter «Det nye testamente». Når en oversetter for eksempel undersøker et sitat fra «Det gamle testamente» i den greske teksten i «Det nye testamente», vil han ikke se tetragrammet noe sted i den greske teksten som han oversetter fra. Men han bør ha to grunnleggende fakta klart for seg: (1) Det opprinnelige sitatet fra «Det gamle testamente» kan inneholde tetragrammet, og (2) den greske teksten som han bruker, er basert på håndskrifter som ble laget i en tid da avskrivere pleide å erstatte Guds navn med titler. På bakgrunn av dette må han treffe en viktig avgjørelse. Skal han følge den greske teksten som bruker Kỵrios eller Theọs i stedet for tetragrammet, eller skal han prøve å finne ut hvor tetragrammet kan ha stått i de originale greske håndskriftene?

Det grunnleggende spørsmålet som må besvares, er dette: Når tetragrammet sto i den opprinnelige hebraiske teksten som ble sitert av bibelskribentene i det første århundre, er det da trolig at disse skribentene bevisst erstattet tetragrammet med ordene Kỵrios eller Theọs hver gang de siterte fra «Det gamle testamente»? I århundrenes løp har en rekke bibeloversettere trukket den konklusjon at skribentene ikke gjorde dette. Derfor har disse oversetterne ment at det var riktig av dem å gjeninnføre Guds navn i sine oversettelser av «Det nye testamente». Oversetterne av De kristne greske skrifter i Ny verden-oversettelsen er enige i det synspunktet. b

De følgende to delene av Tillegg C inneholder oversikter over de versene der navnet Jehova forekommer i hovedteksten i De kristne greske skrifter i Ny verden-oversettelsen. c Tillegg C2 har en oversikt over de versene som inneholder enten direkte sitater fra eller indirekte hentydninger til skriftsteder der tetragrammet er brukt i den hebraiske grunnteksten i «Det gamle testamente». Tillegg C3 har en oversikt over vers som ikke inneholder et direkte sitat fra «Det gamle testamente», og det oppgir grunner til å gjeninnføre Guds navn i de versene.

Tillegg C4 har en liste over noen av de oversettelsene av «Det nye testamente» som har gjeninnført Guds navn i forskjellige vers. d (Det henvises til disse i Tillegg C2 og C3.) I noen av disse oversettelsene er Guds navn blitt gjeninnført ikke bare i direkte sitater fra «Det gamle testamente», men også i andre vers der sammenhengen eller andre faktorer utgjør en holdbar grunn til å gjøre dette. Ingen av disse oversettelsene er laget av Jehovas vitner. e Listen omfatter en rekke oversettelser til hebraisk og også til mange andre språk. For at det skal være enkelt å henvise til dem, har de fått betegnelsen J etterfulgt av et tall. En liste over mer enn 120 språk og dialekter der det finnes oversettelser som inneholder Guds navn i hovedteksten i «Det nye testamente», eller De kristne greske skrifter, er tatt med i Tillegg A5.