Paulus skrev dette brevet til både jødiske og ikke-jødiske kristne i Roma – hovedstaden i Romerriket, den sjette verdensmakten i bibelhistorien. Av de 14 brevene som Paulus skrev, er dette det lengste. – Ro 1:7.

Romerne er ikke det første brevet Paulus skrev. Men i dagens bibler er det plassert før de andre brevene, noe som passer godt fordi det drøfter et vendepunkt i Guds måte å handle med sitt folk på. Romerbrevet forklarer at De hebraiske skrifter for lenge siden hadde forutsagt at det gode budskap også skulle forkynnes for ikke-jøder. (Ro 1:16) Paulus, som var «en apostel for nasjonene», redegjør utførlig for at jøder og ikke-jøder var likestilt etter at de hadde godtatt Jesus som den lovte Messias. – Ro 11:13; 15:8–12.

Hovedtemaet i Paulus’ brev til romerne dreier seg om hvordan man kan bli betraktet som rettferdig av Gud. Om man blir det, er ikke avhengig av avstamning eller av gjerninger basert på Moseloven, men av tro på Jesus Kristus og av Guds ufortjente godhet. (Ro 3:21–24; 4:4, 16) Dette temaet blir uttrykt i Ro 1:16, 17, der Paulus siterer profeten Habakkuk og sier: «Den rettferdige skal leve på grunn av tro.» I tråd med dette gjør Gud ikke forskjell på folk, men tilbyr alle som har tro, muligheten til å bli frelst, uavhengig av om man er jøde eller ikke-jøde. – Hab 2:4; Ro 2:10, 11.

I sin drøftelse av at man blir erklært rettferdig på grunn av tro, bruker Paulus det greske ordet for «rettferdighet» over 30 ganger i Romerbrevet – mange flere ganger enn det er brukt i noen annen bok i De kristne greske skrifter. Andre ord som har å gjøre med å være «rettferdig» eller å bli «erklært rettferdig», blir også brukt ofte i Romerne.

I Romerbrevet tar Paulus med opplysninger om seg selv som hjelper leserne til å bli kjent med ham og bli glad i ham som en oppriktig og engasjert kristen. Han skriver for eksempel om at han lengtet etter å se sine kristne brødre og søstre i Roma (Ro 1:8–12), om den kampen han kjempet mot syndens lov i sin kropp (Ro 7:7–25), og om den sorgen og smerten han følte fordi hans jødiske brødre ikke tok imot den kristne tro. (Ro 9:1–5; 10:1, 2; 11:13, 14, 25) Han kommer med oppfordringer til leserne sine «på grunnlag av Guds medfølelse». (Ro 12:1) I de siste kapitlene beskriver han omfanget av sin forkynnervirksomhet og sitt ønske om å forkynne for dem som ikke hadde hørt det gode budskap ennå. (Ro 15:20, 21) I det siste kapitlet sender han personlige hilsener til 26 kristne som han nevner ved navn, og til mange andre.