keiseren: Se studienote til Mt 22:17.

Er du jødenes konge?: Alle de fire evangelieberetningene tar med Pilatus’ spørsmål og gjengir det på nøyaktig samme måte. (Mt 27:11; Mr 15:2; Lu 23:3; Joh 18:33) Ingen kunne regjere som konge i Romerriket uten keiserens tillatelse. Det ser ut til at Pilatus derfor konsentrerte sitt forhør om den delen av anklagen som gikk ut på at Jesus var en konge.

Du sier det selv: Se studienote til Mt 27:11.

Herodes: Det vil si Herodes Antipas, sønn av Herodes den store. Antipas var landsdelshersker (tetrark) over Galilea og Perea. (Lu 3:1) Det er bare Lukas som forteller at Jesus ble ført fram for Herodes. – Se Ordforklaringer.

en flott kappe: Det er mulig at Herodes Antipas, som offisielt var jøde og var landsdelshersker i Galilea og Perea, kledde Jesus i en av sine egne flotte, muligens hvite, kongelige kapper for å gjøre narr av ham som jødenes konge før han sendte ham tilbake til Pilatus. Det greske ordet som er brukt her for «kappe» (esthẹs), betegnet vanligvis et klesplagg som var rikt utsmykket og spesielt vakkert. Engler viste seg i slike klær. (Lu 24:4; se også Jak 2:2, 3.) Dette greske ordet er også brukt om det kongelige ‘festantrekket’ som Herodes Agrippa 1. tok på seg. (Apg 12:21) Det greske ordet som her er gjengitt med «flott» (lamprọs), kommer fra et ord som betyr «å lyse; å skinne». Når ordet brukes om klær, sikter det til et fint klesplagg og noen ganger til skinnende eller hvite klesplagg. Denne kappen er tydeligvis en annen enn den ‘skarlagenrøde kappen’, eller ‘purpurfargede kappen’, som Pilatus’ soldater senere tok på Jesus i stattholderens bolig. (Mt 27:27, 28, 31; Joh 19:1, 2, 5; se studienoter til Mt 27:28; Mr 15:17.) Herodes, Pilatus og de romerske soldatene hadde tydeligvis samme hensikt da de kledde Jesus i disse to kappene – å gjøre narr av ham som den såkalte jødenes konge. – Joh 19:3.

I enkelte håndskrifter står det her: «Nå var han nødt til å gi dem en mann fri på hver høytid.» Men disse ordene mangler i flere tidlige, autoritative håndskrifter og hører tydeligvis ikke med til Lukas’ opprinnelige tekst. Enkelte andre håndskrifter tilføyer disse ordene etter vers 19. Lignende vers med en litt annen ordlyd er Mt 27:15 og Mr 15:6, og der er det ingen usikkerhet med hensyn til teksten. Man mener at avskrivere la til ordene her i Lukas som en forklaring basert på parallellberetningene i Matteus og Markus.

løslat Barabbas: Alle de fire evangelieskribentene nevner den hendelsen som er beskrevet i Lu 23:16–25. (Mt 27:15–23; Mr 15:6–15; Joh 18:39, 40) Men Matteus, Markus og Johannes tar også med opplysningen om at stattholderen pleide å løslate en fange i forbindelse med høytiden. – Se studienoter til Mt 27:15; Mr 15:6; Joh 18:39.

Kyrene: En by som lå i Nord-Afrika nær kysten, sørsørvest for øya Kreta. (Se Tillegg B13.) Det er mulig at Simon var født i Kyrene, men senere bosatte seg i Israel.

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl»; se også Lu 9:23; 14:27, der ordet brukes i billedlig betydning.

når treet er grønt, ... når det har visnet: Jesus sikter tydeligvis til den jødiske nasjonen. Den var som et døende tre, men siden Jesus og noen jøder som trodde på ham, fremdeles var der, hadde treet fortsatt noen grønne blader. Men Jesus skulle snart bli henrettet, og jøder som trodde på ham, skulle bli salvet med hellig ånd og bli en del av det åndelige Israel. (Ro 2:28, 29; Ga 6:16) Den bokstavelige nasjonen Israel ville da være åndelig død og minne om et vissent tre. – Mt 21:43.

forbrytere: Det greske ordet som brukes her (kakourgos), betyr bokstavelig «en som gjør ondt». Parallellberetningene i Mt 27:38, 44 og Mr 15:27 omtaler mennene som «ransmenn» (gresk: leistẹs), et ord som kunne brukes om voldelige ransmenn, men også om opprørere. Det samme ordet blir brukt om Barabbas (Joh 18:40), som ifølge Lu 23:19 satt i fengsel for «opprør» og «mord».

Hodeskallen: Den greske betegnelsen Kranịon svarer til det hebraiske navnet Golgata. – Se studienoter til Mt 27:33; Joh 19:17.

tilgi dem: Det framgår ikke av sammenhengen hvem Jesus ba for, men det er sannsynlig at han tenkte på den folkemengden som hadde forlangt at han skulle henrettes. Noen av dem angret kort tid senere. (Apg 2:36–38; 3:14, 15) Og de romerske soldatene som pælfestet Jesus, forsto ikke alvoret i det de gjorde, for de visste ikke hvem han egentlig var. På den annen side ville Jesus ikke ha bedt sin Far om å tilgi overprestene, som var ansvarlige for hans død. De visste nøyaktig hva de gjorde da de planla hvordan de kunne drepe Jesus. De overga ham fordi de var misunnelige. (Mt 27:18; Mr 15:10; Joh 11:45–53) Det er også lite trolig at Jesus ba sin Far tilgi de forbryterne som var pælfestet ved siden av ham, for ingen av dem var ansvarlige for hans død.

... gjør: I enkelte gamle håndskrifter mangler den første delen av dette verset. Men fordi disse ordene står i andre tidlige, autoritative håndskrifter, er de tatt med i Ny verden-oversettelsen og i mange andre bibeloversettelser.

sur vin: Se studienote til Mt 27:48.

en innskrift over ham: Enkelte håndskrifter har her en tilføyelse som kan gjengis med: «(skrevet) med greske og latinske og hebraiske bokstaver». Men disse ordene mangler i tidlige, autoritative håndskrifter, og man mener at avskrivere la dem til for at ordlyden skulle harmonere med Joh 19:20.

hang: Det greske verbet som er brukt her, er ikke staurọo («å henrette på en pæl»), men kremạnnymi («å henge»). I forbindelse med henrettelsen av Jesus brukes dette verbet sammen med uttrykket epị ksỵlou («på en pæl [en trestokk; et tre]»). (Ga 3:13; se studienote til Apg 5:30.) I Septuaginta brukes dette verbet ofte om det at en person ble hengt på en pæl (en trestokk; et tre). – 1Mo 40:19; 5Mo 21:22; Est 8:7.

I sannhet sier jeg deg i dag: Den greske skriftformen som er brukt i de tidligste tilgjengelige håndskriftene til De kristne greske skrifter, består utelukkende av store bokstaver. Den hadde ikke mellomrom eller tegnsetting, slik man har i moderne språk. Det hendte riktignok at enkelte avskrivere la til noen tegn i teksten som kan ha vært en form for tegnsetting, men slike tegn ble ikke brukt ofte eller på en konsekvent måte. Tegnsettingen i dagens bibeloversettelser er derfor basert på grammatikken i den greske teksten og på sammenhengen verset står i. Ut fra grammatikken i den greske teksten er det i dette verset mulig å sette et skilletegn (kolon eller komma) enten før eller etter «i dag». Men tegnsettingen i gjengivelser av Jesu uttalelse avhenger av hvordan oversetterne oppfatter det Jesus sa, og av hva Bibelen som et hele lærer. I noen vitenskapelige utgaver av den greske teksten er det satt et komma før det greske ordet som er oversatt med «i dag», for eksempel i de utgavene som er utarbeidet av Westcott og Hort, Nestle og Aland og United Bible Societies. Men å sette skilletegnet etter «i dag» harmonerer med uttalelser Jesus hadde kommet med tidligere, og med det Bibelen ellers lærer. Jesus hadde for eksempel sagt at han skulle dø og være «i jordens dyp» – graven – til den tredje dagen. (Mt 12:40; Mr 10:34) Mer enn én gang hadde han fortalt disiplene at han skulle bli drept og oppreist på den tredje dagen. (Lu 9:22; 18:33) Bibelen sier også at Jesus ble oppreist fra døden «som førstegrøden av dem som [hadde] sovnet inn i døden», og at han steg opp til himmelen 40 dager senere. (1Kt 15:20; Joh 20:17; Apg 1:1–3, 9; Kol 1:18) Jesus ble ikke oppreist den dagen han døde, men på den tredje dagen etter sin død, så det sier seg selv at forbryteren ikke kunne være med Jesus i paradiset den samme dagen som Jesus snakket med ham.

I tråd med denne argumentasjonen gjengir en syrisk oversettelse av Lukas’ beretning fra 400-tallet, Syrus Curetonianus, denne teksten slik: «Amen, jeg sier deg i dag at du skal være med meg i Edens hage.» (F.C. Burkitt: The Curetonian Version of the Four Gospels, bd. 1, Cambridge 1904) Det er også verdt å merke seg at både tidlige og senere greske skribenter og kommentatorer kommer inn på at det var uenighet om hvordan disse ordene skulle gjengis. Hesychius fra Jerusalem, som levde på 300- og 400-tallet evt., skrev for eksempel om Lu 23:43: «Noen leser det visselig slik: ‘I sannhet sier jeg deg i dag’ og setter komma; deretter fortsetter de: ‘Du skal være med meg i paradis.’» (Den greske teksten står i Patrologiae Graecae, bd. 93, sp. 1432–1433.) Theophylact, som levde på 1000- og 1100-tallet evt., skrev om noen som argumenterte for «å sette et skilletegn etter ‘i dag’, slik at det ville sies på denne måten: ‘I sannhet sier jeg deg i dag’; og deretter fortsetter de med uttrykket: ‘Du skal være med meg i paradis.’» (Patrologiae Graecae, bd. 123, sp. 1104) I boken Gospel Light–Comments on the Teachings of Jesus From Aramaic and Unchanged Eastern Customs, s. 303–304, sier G.M. Lamsa om bruken av «i dag» i Lu 23:43: «Betoningen i denne teksten legges på ‘i dag’, og den bør lyde: ‘I sannhet sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i paradis.’ Løftet ble gitt den dagen og skulle bli oppfylt senere. Dette er karakteristisk for orientalsk tale og viser at løftet ble gitt på en bestemt dag og med sikkerhet ville bli holdt.» Det kan derfor være at det greske uttrykket i Lu 23:43 gjenspeiler en semittisk måte å understreke noe på. Det er mange eksempler i De hebraiske skrifter på en slik idiomatisk bruk av «i dag» i høytidelige uttalelser, for eksempel i løfter og befalinger. (5Mo 4:26; 6:6; 7:11; 8:1, 19; 30:15; Sak 9:12) Ut fra de faktorene som er nevnt ovenfor, er det sannsynlig at Jesus brukte uttrykket «i dag» for å betone tidspunktet da løftet ble gitt, ikke tidspunktet da forbryteren skulle være i paradiset.

Flere bibeloversettere erkjenner at det er riktig å legge vekt på det tidspunktet da løftet ble gitt, og ikke på det tidspunktet da det skulle bli oppfylt. Dette framgår for eksempel av de engelske oversettelsene av Rotherham og av Lamsa (1933-utgaven) og de tyske oversettelsene av L. Reinhardt og av W. Michaelis. I disse bibeloversettelsene er skriftstedet gjengitt på en måte som svarer til gjengivelsen i Ny verden-oversettelsen.

paradiset: Ordet «paradis» kommer fra det greske ordet parạdeisos, og det finnes lignende ord både på hebraisk (pardẹs, i Ne 2:8; For 2:5; Høy 4:13) og på persisk (pairidaeza). Grunnbetydningen av alle de tre ordene er en vakker park eller parklignende hage. Oversetterne av Septuaginta brukte det greske ordet parạdeisos som en gjengivelse av det hebraiske ordet for «hage» (gan) i uttrykket «en hage i Eden» i 1Mo 2:8. Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J^{17, 18, 22} i Tillegg C) gjengir Lu 23:43 slik: «Du skal være med meg i Edens hage.» Dette løftet til den forbryteren som hang ved siden av Jesus, var ikke et løfte om å være med i «Guds paradis», som er nevnt i Åp 2:7, siden løftet der ble gitt til «den som seirer», det vil si Kristi medregenter i det himmelske rike. (Lu 22:28–30) Denne forbryteren hadde ikke seiret over verden, slik Jesus Kristus hadde gjort, og han var heller ikke blitt «født av vann og ånd». (Joh 3:5; 16:33) Han kommer tydeligvis til å være en av de «urettferdige» som blir oppreist til liv som en av Rikets jordiske undersåtter når Kristus hersker over den paradisiske jord i tusen år. – Apg 24:15; Åp 20:4, 6.

omkring den sjette timen: Det vil si cirka kl. 12. – Se studienote til Mt 20:3.

et mørke: Dette mørket var mirakuløst og noe Gud sto bak. Det kan ikke ha vært en solformørkelse, for solformørkelser inntreffer når det er nymåne. Nå var det påske og fullmåne. Og dette mørket varte i tre timer, mye lenger enn en totalformørkelse kan vare, nemlig under åtte minutter. Her i Lukas’ beretning står det også at «sollyset forsvant». – Lu 23:45.

den niende timen: Det vil si cirka kl. 15. – Se studienote til Mt 20:3.

forhenget: Se studienote til Mt 27:51.

templet: Se studienote til Mt 27:51.

overgir jeg min ånd: Jesus siterer her fra Sl 31:5, der David ber til Gud om at han må ta vare på, eller verne om, hans ånd, eller livskraft. Han uttrykte på denne måten at han la sitt liv i Guds hender. Ved sin død overlot Jesus sin livskraft til Jehova, og hans muligheter til å få liv igjen lå helt og holdent hos Jehova. – Se Ordforklaringer: «Ånd».

døde: Det verbet som er brukt på gresk (ekpnẹo, bokst.: «å puste ut»), kan også oversettes med «utåndet». (Se studienote til Mt 27:50.) Bibelen viser tydelig at da Jesu ånd gikk ut av ham, var han ikke på vei til himmelen. Han trakk sitt siste åndedrag, han døde. Jesus hadde selv forutsagt at han ikke kom til å bli oppreist fra døden før «den tredje dagen». (Mt 16:21; Lu 9:22) Som Apg 1:3, 9 viser, var det først 40 dager senere han steg opp til himmelen.

offiseren: Eller: «centurionen», det vil si en offiser med kommando over cirka 100 soldater i romerhæren. Ifølge parallellberetningene i Matteus og Markus erkjente han at Jesus ‘var Guds Sønn’. – Mt 27:54; Mr 15:39.

medlem av Rådet: Det vil si medlem av Sanhedrinet, jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem. – Se studienote til Mt 26:59 og Ordforklaringer: «Sanhedrinet».

Josef: Se studienote til Mr 15:43.

Arimatea: Se studienote til Mt 27:57.

grav: Eller: «minnegrav». – Se studienote til Mt 27:60.

forberedelsesdagen: Se studienote til Mt 27:62.

graven: Eller: «minnegraven». – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».