Lukas 21:1–38
Fotnoter
Studienoter
bidragsbøssene: Se studienote til Mr 12:41.
fattig: Eller: «nødstilt». Det greske ordet penikhrọs som er brukt her, kan beskrive en person som ikke har nok til å dekke sine grunnleggende behov, eller som kjemper hardt for å overleve. Dette ordet forekommer bare her i De kristne greske skrifter.
to småmynter som nesten ikke var verdt noen ting: Bokstavelig: «to lepta», flertallsformen av det greske ordet leptọn, som betyr noe lite og tynt. En lepton var en mynt som tilsvarte 1/128 av en denar, og var den minste kobber- eller bronsemynten som ble brukt i Israel. – Se Ordforklaringer: «Lepton» og Tillegg B14.
alt hun hadde å leve av: Som det framgår av studienote til Lu 21:2, var de myntene som enken la i bidragsbøssen, «to lepta», som tilsvarte 1/64 av en dagslønn. En lepton var den minste mynten som ble brukt i Israel på den tiden. Ifølge Mt 10:29 kunne man kjøpe to spurver for en assarion (tilsvarte åtte lepta). Spurver var de billigste av alle fugler som ble brukt til mat. Denne enken hadde altså bare halvparten av det beløpet som trengtes for å kjøpe én spurv, som sikkert ikke var nok til ett måltid engang.
det skal ikke bli stein tilbake på stein: Se studienote til Mt 24:2.
Det er meg: Se studienote til Mr 13:6.
uroligheter: Eller: «opprør». Det greske ordet akatastasịa har grunnbetydningen uregjerlighet, men kan også sikte til motstand mot autoritet; opprør; politisk uro. Det samme ordet er brukt i 2Kt 6:5 (også der gjengitt med «uroligheter») for å beskrive den voldsomme motstanden som Paulus møtte.
enden: Eller: «den absolutte enden; den definitive slutten». – Se studienote til Mt 24:6.
Nasjon: Se studienote til Mt 24:7.
gå til krig: Se studienote til Mt 24:7.
epidemier: Eller: «utbredte sykdommer; pest». Av de tre evangelieskribentene som skrev ned Jesu store profeti om endetiden, er det bare Lukas som nevner dette trekket ved det sammensatte «tegnet». (Lu 21:7; Mt 24:3, 7; Mr 13:4, 8) De tre beretningene utfyller hverandre. Den eneste andre forekomsten i Bibelen av det greske ordet for «pest» er i Apg 24:5. Der blir det brukt billedlig om en person som ble oppfattet som «en pest og en plage», en urostifter, en som skapte problemer, eller en som var en fare for samfunnet.
se skremmende ting: Dette ordet kommer fra det greske verbet fobẹo, som betyr «å frykte», og forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Det sikter tydeligvis til skremmende hendelser.
ord: Eller: «kraftfull tale». Bokstavelig: «en munn». Her blir det greske ordet stọma brukt synonymt med tale eller evnen til å tale.
ikke et eneste hår på hodet deres skal bli ødelagt: Ved å bruke en hyperbol fikk Jesus tydelig fram at disiplene skulle bli beskyttet selv om de ble «hatet av alle». (Lu 21:17) Sammenhengen viser at Jesus først og fremst siktet til beskyttelse mot åndelig eller evig skade, ikke til beskyttelse mot all fysisk skade. (Lu 21:16) Jesu disipler forventer derfor ikke at de skal bli mirakuløst reddet fra mishandling eller fra døden. Men de kan ha full tillit til at Jehova har makt til å oppreise dem fra døden. (Mt 10:39) I dette verset brukes det to greske nektelser sammen med verbet, noe som understreker hvor sikkert Jesu løfte er. Det ligger en lignende betydning i Jesu uttalelse til disiplene sine om hvor stor omsorg Gud har for dem: «Selv hårene dere har på hodet, er telt alle sammen.» – Lu 12:7; se studienote til Mt 10:30.
utholdende: Det greske substantivet hypomonẹ brukes i Bibelen om modig, standhaftig eller tålmodig utholdenhet som gjør at man ikke mister håpet når man kommer ut for hindringer, forfølgelse, prøvelser eller fristelser. Det beslektede verbet hypomẹno («å holde ut») betyr bokstavelig «å forbli under». Det blir ofte brukt i betydningen «å bli værende i stedet for å flykte; å holde stillingen; å holde stand; å forbli urokkelig». – Mt 10:22; Ro 12:12; He 10:32; Jak 5:11.
bevare livet: Eller: «vinne deres liv (sjeler)». Betydningen av det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», må avgjøres ut fra sammenhengen. (Se Ordforklaringer: «Sjel».) Det sikter ofte til en persons liv, enten nå eller i framtiden. I denne sammenhengen er det blitt oversatt med «deres framtidige liv» eller «deres virkelige liv».
byen: Eller: «hun». I denne sammenhengen er navnet Jerusalem på gresk et hunkjønnsord, mens det i noen andre sammenhenger er et intetkjønnsord.
Judea: Det vil si den romerske provinsen Judea.
til fjellene: Ifølge historieskriveren Evsebios, som levde på 300-tallet, flyktet de kristne i Judea og Jerusalem over elven Jordan til Pella, en by i et fjellområde i Dekapolis. – Se Tillegg B10.
byen: Eller: «henne». – Se studienote til Lu 21:20.
de dagene da en rettferdig dom vil bli felt: Eller: «hevnens dager», det vil si dager for Guds hevn og dom. Ved en tidligere anledning, i synagogen i Nasaret, hadde Jesus sitert en del av Jesajas profeti (Jes 61:1, 2) og anvendt den på seg selv, men beretningen sier ikke at han siterte den delen som gjaldt «en dag med hevn fra vår Gud». (Lu 4:16–21) Men nå forkynte Jesus «hevnens dager» ved å forutsi at Jerusalem skulle bli omringet av hærer. Guds hevn var blant det som står skrevet i De hebraiske skrifter. Det samme greske ordet som her er gjengitt med «rettferdig dom vil bli felt», forekommer i Septuaginta i 5Mo 32:35; Jer 46:10 (26:10, LXX); Ho 9:7. I disse versene er de tilsvarende hebraiske uttrykkene gjengitt med «hevnen», «hevnens [dag]» og «regnskapets [dager]».
nasjonenes fastsatte tider: Eller: «hedningenes tider». Det greske ordet kairọs (her er flertallsformen gjengitt med «fastsatte tider») kan sikte til et tidspunkt, til en fastsatt eller bestemt periode eller til en tidsperiode som kjennetegnes av bestemte trekk. (Mt 13:30; 21:34; Mr 11:13) Ordet blir brukt om at ‘tiden var inne’ til at Jesus skulle begynne sin tjeneste (Mr 1:15), og om den «fastsatte tid» for hans død. (Mt 26:18) Ordet kairọs blir også brukt om framtidige tider eller tidsperioder i Guds ordning eller tidsskjema, spesielt i forbindelse med Kristi nærvær og hans rike. (Apg 1:7; 3:19; 1Te 5:1) I betraktning av hvordan ordet kairọs brukes i Bibelen, sikter uttrykket «nasjonenes fastsatte tider» tydeligvis ikke til noe vagt eller ubestemt, men til en bestemt periode, en periode som har en begynnelse og en slutt. Ordet ‘nasjonene’, eller ‘hedningene’, er en oversettelse av flertallsformen av det greske ordet ẹthnos, som i Bibelen særlig brukes om de ikke-jødiske nasjonene.
jorden: Bokstavelig: «den bebodde jord». Det greske ordet som er brukt her, oikoumẹne, sikter til jorden som menneskenes bosted. – Lu 4:5; Apg 17:31; Ro 10:18; Åp 12:9; 16:14.
se: Se studienote til Mt 24:30.
Menneskesønnen: Se studienote til Mt 8:20.
i en sky: Se studienote til Mt 24:30.
illustrasjon: Eller: «lignelse». – Se studienote til Mt 13:3.
Himmel og jord skal forsvinne: Se studienote til Mt 24:35.
mine ord skal slett ikke forsvinne: Se studienote til Mt 24:35.
bli stående: I Bibelen blir det å stå noen ganger brukt for å angi at en person eller en gruppe har en begunstiget eller godkjent stilling overfor en som har myndighet. (Sl 1:5; 5:5; Ord 22:29; Lu 1:19) Åp 7:9, 15 forteller for eksempel at en stor skare ‘står foran tronen og foran Lammet’, noe som viser at Gud og Jesus godkjenner dem og ser på dem med velvilje.
Multimedia
I det templet som ble bygd av Herodes, fantes det ifølge rabbinske kilder 13 bidragsbøsser, kalt sjofar-bøsser. Det hebraiske ordet sjofạr betyr «værhorn», noe som tyder på at i hvert fall en del av bøssen kan ha vært formet som et horn, eller en trompet. Da Jesus fordømte dem som i billedlig forstand blåste i trompet når de ga gaver til de fattige, kan det ha fått tilhørerne til å tenke på den lyden som mynter laget når de ble sluppet ned i disse trompetformede bidragsbøssene. (Mt 6:2) De to små myntene som enken ga som bidrag, laget kanskje ikke så mye lyd når hun slapp dem ned i bøssen, men Jesus viste at både enken og bidraget hennes var verdifulle for Jehova.
Disse steinene, som ligger ved den sørlige delen av Vestmuren, antas å ha vært en del av byggverkene på tempelfjellet i det første århundre. De har fått ligge her som en dyster påminnelse om romernes ødeleggelse av Jerusalem og byens tempel.
Bildet til venstre viser triumfbuen på Forum Romanum, torgplassen i Roma. Buen ble bygd til minne om den seieren som den romerske generalen Titus vant over Jerusalem og Judea i år 70 evt. I juni i år 71 feiret Titus og hans far, keiser Vespasian, denne seieren i Romerrikets hovedstad. Titus etterfulgte Vespasian som keiser i år 79. To år senere døde Titus uventet, og kort tid senere ble denne buen bygd til ære for ham. På begge sider av buens gjennomgang finnes det basrelieffer (relieffer med svakt opphøyde figurer) som framstiller Titus’ triumftog. Relieffene var opprinnelig malt i sterke farger. Den ene siden (1) viser romerske soldater som bærer hellige gjenstander fra templet i Jerusalem. Blant byttet ser man tydelig den sjuarmede lampestaken og skuebrødsbordet, og oppå det ligger de hellige trompetene. Relieffet på den andre siden av gjennomgangen (2) viser seierherren Titus som står i en vogn som blir trukket av fire hester. Disse relieffene er eksempler på de illustrasjonene som Paulus brukte i to av brevene sine. (2Kt 2:14; Kol 2:15) De som fikk brevene fra Paulus, kjente utvilsomt til de romerske triumftogene. På den tiden var det den romerske keiseren eller hans familie som ga tillatelse til slike offentlige ritualer. Jesus forutsa at Jerusalem skulle bli erobret, og at innbyggerne skulle bli ført i fangenskap, og Titusbuen bekrefter at denne profetien ble oppfylt. – Lu 21:24.
I sin store profeti om hva som skulle skje med Jerusalem og templet, forutsa Jesus at innbyggerne i Judea kom til å «bli ført som fanger til alle nasjoner». (Lu 21:21, 24) Den mynten som er vist her, er et sterkt bevis for at Jesu ord gikk i oppfyllelse. Slike mynter til minne om erobringen av Judea ble preget fra og med år 71 evt. På den ene siden av mynten er det bilde av Titus, sønn av keiser Vespasian. Det var Titus som fullførte erobringen av Judea, som Vespasian hadde satt i gang. På den andre siden av mynten er det et palmetre i midten. Til venstre for treet står det en judeisk mann som er tatt til fange og er blitt bakbundet, og til høyre sitter det en sørgende jødisk kvinne. Innskriften lyder «IVDAEA CAPTA», som betyr «Judea i fangenskap».
Jesus forutsa at innbyggerne i Jerusalem og Judea skulle «falle for sverdet». (Lu 21:24) Det 2000 år gamle sverdet som er vist på bildet, tilhørte sannsynligvis en fotsoldat i den romerske hæravdelingen som var stasjonert i Jerusalem i år 66 evt., da opprøret mot romerne brøt ut. Sverdet er cirka 60 cm langt, og det sitter fortsatt rester av lær fra sliren på den. Dette sverdet ble funnet for ikke så lenge siden (rapportert i 2011), under arkeologiske utgravninger av en avløpskanal mellom Davidsbyen og den arkeologiske hagen nær Vestmuren i Jerusalem. Innbyggere i Jerusalem brukte tydeligvis denne kanalen som et skjulested i den turbulente tiden før Jerusalem ble ødelagt i år 70 evt.