Johannes: Den gresk-latinske formen av det hebraiske navnet Jehohanan eller Johanan, som betyr «Jehova har vist velvilje; Jehova har vært nådig». Den som har skrevet dette evangeliet, er ikke nevnt ved navn. Men på 100- og 200-tallet evt. var det blitt en vanlig oppfatning at skribenten var apostelen Johannes. Hver gang navnet Johannes forekommer i dette evangeliet, sikter det til døperen Johannes, med unntak av Joh 1:42 og 21:15–17, der Jesus sa at Peter var sønn av Johannes. (Se studienoter til Joh 1:42 og 21:15.) Selv om apostelen Johannes aldri blir nevnt ved navn, siktes det til ham og hans bror Jakob med uttrykket «Sebedeus-sønnene». (Joh 21:2; Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10; se studienote til Joh 1:6.) I de avsluttende versene i evangeliet omtaler skribenten seg selv som «den disippelen som Jesus var spesielt glad i» (Joh 21:20–24), og det er gode grunner til å knytte dette uttrykket til apostelen Johannes. – Se studienote til Joh 13:23.

Det gode budskap ifølge Johannes: Ingen av de fire evangelieskribentene oppgir seg selv som skribent, og tittelen var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. I noen håndskrifter til Johannes’ evangelium står tittelen Euaggẹlion Katạ Ioạnnen (Det gode budskap [eller: Evangeliet] ifølge Johannes), mens i andre brukes en kortere tittel, Katạ Ioạnnen (Ifølge Johannes). Man vet ikke nøyaktig når slike titler ble føyd til eller begynte å bli brukt. Noen mener at det skjedde på 100-tallet evt., for den lange tittelen er funnet i noen evangeliehåndskrifter som er datert til slutten av 100-tallet eller begynnelsen av 200-tallet. Noen bibelkommentatorer mener at de første ordene i Markus’ bok («Her begynner det gode budskap om Jesus Kristus, Guds Sønn») kan være grunnen til at betegnelsen «evangelium» (som betyr «godt budskap») begynte å bli brukt når man omtalte disse beretningene. Det er mulig at man begynte å bruke slike titler sammen med navnet på skribenten av praktiske grunner, for på den måten var det lett å skille bøkene fra hverandre.

begynnelsen: Hva ordet «begynnelse» betyr i Bibelen, kommer an på sammenhengen. Her kan det greske ordet arkhẹ ikke sikte til Guds, Skaperens, begynnelse, for han er evig og har ingen begynnelse. (Sl 90:2) Det må derfor sikte til det tidspunktet da Gud begynte å skape. Guds første skapning ble kalt Ordet, en betegnelse på ham som senere ble Jesus. (Joh 1:14–17) Jesus er derfor den eneste som med rette kan omtales som «den førstefødte av alt som er skapt». (Kol 1:15) Han var «den første Gud skapte» (Åp 3:14), så han eksisterte før andre åndeskapninger og det fysiske universet ble skapt. Ja, «ved hjelp av ham ble alt annet i himmelen og på jorden skapt». – Kol 1:16; les om andre eksempler på hvordan ordet «begynnelse» brukes, i studienote til Joh 6:64.

Ordet: Eller: «Logos». Gresk: ho lọgos. Her blir «Ordet» brukt som en tittel, og det blir også brukt i Joh 1:14 og Åp 19:13. Johannes viser at det er Jesus som bærer denne tittelen. Denne tittelen blir brukt om Jesus i hans førmenneskelige tilværelse som åndeskapning, under hans tjeneste på jorden som et fullkomment menneske og etter at han ble opphøyd til himmelen. Jesus var Guds talsmann, den Gud brukte for å overbringe opplysninger og instrukser til sine andre åndesønner og til mennesker. Det er derfor rimelig å anta at Jehova ofte brukte Ordet, sitt himmelske talerør, når han kommuniserte med mennesker i tiden før Ordet kom til jorden som Jesus Kristus. – 1Mo 16:7–11; 22:11; 31:11; 2Mo 3:2–5; Dom 2:1–4; 6:11, 12; 13:3.

hos: Bokstavelig: «overfor». I denne sammenhengen overbringer den greske preposisjonen pros tanken om fellesskap og om å være i nærheten av noen. Den viser også at det er snakk om forskjellige personer, i dette tilfellet Ordet og den eneste sanne Gud.

Ordet var en gud: Eller: «Ordet var guddommelig [eller: «av guddomsart»]». Johannes beskriver her en egenskap eller noe karakteristisk ved «Ordet» (gresk: ho lọgos; se studienoten til Ordet i dette verset), det vil si Jesus Kristus. Den fremtredende stillingen Ordet har som Guds førstefødte Sønn og som den Gud brukte da han skapte alt annet, gjør at han med rette kan beskrives som «en gud; av guddomsart; guddommelig; et guddommelig vesen». Mange oversettere mener at denne setningen bør gjengis med «Ordet var Gud», slik at det blir satt likhetstegn mellom Ordet og Gud Den Allmektige. Men det finnes gode grunner til å si at Johannes ikke mente at «Ordet» var den samme som Den Allmektige Gud. For det første sier både den foregående setningen og den etterfølgende setningen at «Ordet» var «hos Gud». Dessuten forekommer det greske ordet theọs tre ganger i versene 1 og 2. Den første og den tredje gangen står den bestemte artikkelen på gresk foran theọs, men den andre gangen er det ingen artikkel. Mange bibelkommentatorer er enige i at fraværet av den bestemte artikkelen foran den andre forekomsten av theọs har betydning. Når den bestemte artikkelen er brukt i denne sammenhengen, sikter theọs til Gud Den Allmektige. På den annen side fører fraværet av den bestemte artikkelen i denne grammatiske konstruksjonen til at theọs får egenskapsbeskrivende betydning og forteller om noe som er karakteristisk ved «Ordet». Det er derfor en rekke bibeloversettelser på engelsk, fransk, tysk og andre språk (deriblant norsk) som gjengir teksten på omtrent samme måte som Ny verden-oversettelsen og overbringer tanken om at «Ordet» var «en gud; guddommelig; et guddommelig vesen; av guddomsart; gudlignende». Noe som støtter dette synet, er at gamle oversettelser av Johannes’ evangelium til de koptiske dialektene sahidisk og bohairisk, antagelig utarbeidet på 200- og 300-tallet evt., behandler den første forekomsten av theọs i Joh 1:1 annerledes enn den andre forekomsten. Disse gjengivelsene framhever en egenskap ved «Ordet», at han var av samme natur som Gud, men de setter ikke likhetstegn mellom ham og hans Far, Den Allmektige Gud. I harmoni med dette verset sier Kol 2:9 at «den guddommelige natur [bor] i fullt mål» i Kristi kropp. Og ifølge 2Pe 1:4 skulle også Kristi medarvinger «få del i guddommelig natur». Enda et moment er at den greske oversettelsen Septuaginta vanligvis bruker det greske ordet theọs for å gjengi de hebraiske ordene for «Gud», ’el og ’elohịm, som trolig har den grunnleggende betydningen «en som er mektig; en som er sterk». Disse hebraiske ordene brukes om Den Allmektige Gud, om andre guder og om mennesker. (Se studienote til Joh 10:34.) Det å kalle Ordet «en gud», eller «en som er mektig», er i tråd med profetien i Jes 9:6, som forutsa at Messias skulle bli kalt «Mektig Gud» (ikke «Allmektig Gud»), og at han skulle bli «Evig Far» for alle dem som får leve som hans undersåtter. Det er hans Far, «hærstyrkenes Jehova», som i sin brennende iver skal sørge for at dette skjer. – Jes 9:7.

Det som ble til: De tidligste greske håndskriftene har ingen tegnsetting i versene 3 og 4. Den tegnsettingen som er brukt i Ny verden-oversettelsen, følger de vitenskapelige utgavene av den greske teksten som er utgitt av Westcott og Hort, United Bible Societies og Nestle og Aland. Den siste delen av vers 3 blir knyttet til vers 4. Denne gjengivelsen overbringer den tanken at liv og lys ble til ved hjelp av Ordet. (Kol 1:15, 16) Noen oversettelser følger en annen forståelse av den greske teksten og forbinder den siste delen av vers 3 med ordene foran, slik at tanken blir: «og uten ham ble ikke noe til av det som ble til». Mange bibelkommentatorer støtter imidlertid gjengivelsen i Ny verden-oversettelsen.

ham: Det vil si Ordet, eller Logos. – Se studienote til Joh 1:1.

liv ... lys: Dette er to temaer som går igjen i Johannes’ inspirerte beretning. Gud er Kilden til liv, og ved hjelp av Jesus, Ordet, sørget Gud for at alle andre former for liv «ble til». (Joh 1:3) Det kan derfor sies at livet ble til ved Jesus Kristus. Det er også ved hjelp av Jesus at Gud har gjort det mulig for den syndige, døende menneskeheten å oppnå evig liv. Jesus kan derfor omtales som livet som ble menneskenes lys. Joh 1:9 kaller Ordet «det sanne lys, som gir lys til alle slags mennesker». Mennesker som følger Jesus, «verdens lys», skal «eie livets lys». (Joh 8:12) Ordet er utnevnt av Gud til å være «livets Hovedformidler», som gir mennesker lys på deres vei mot å oppnå liv. – Apg 3:15.

Johannes: Den gresk-latinske formen av det hebraiske navnet Jehohanan eller Johanan, som betyr «Jehova har vist velvilje; Jehova har vært nådig». Den som har skrevet dette evangeliet, er ikke nevnt ved navn. Men på 100- og 200-tallet evt. var det blitt en vanlig oppfatning at skribenten var apostelen Johannes. Hver gang navnet Johannes forekommer i dette evangeliet, sikter det til døperen Johannes, med unntak av Joh 1:42 og 21:15–17, der Jesus sa at Peter var sønn av Johannes. (Se studienoter til Joh 1:42 og 21:15.) Selv om apostelen Johannes aldri blir nevnt ved navn, siktes det til ham og hans bror Jakob med uttrykket «Sebedeus-sønnene». (Joh 21:2; Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10; se studienote til Joh 1:6.) I de avsluttende versene i evangeliet omtaler skribenten seg selv som «den disippelen som Jesus var spesielt glad i» (Joh 21:20–24), og det er gode grunner til å knytte dette uttrykket til apostelen Johannes. – Se studienote til Joh 13:23.

sendt som en representant for Gud: Eller: «utnevnt av Gud». Døperen Johannes hadde fått sitt oppdrag fra Gud (Lu 3:2), et oppdrag som innebar at han skulle være forkynner, eller offentlig sendebud. Johannes forkynte om Messias og om Guds rike for de jødene som kom til ham, og i tillegg sa han at de måtte angre sine synder. (Mt 3:1–3, 11, 12; Mr 1:1–4; Lu 3:7–9) Døperen Johannes tjente som profet, lærer (han hadde disipler) og evangelist. – Lu 1:76, 77; 3:18; 11:1; Joh 1:35.

Johannes: Det vil si døperen Johannes. Han som nedskrev dette evangeliet, apostelen Johannes, omtaler døperen Johannes 19 ganger, men i motsetning til de andre evangelieskribentene bruker han aldri betegnelsen «døperen». (Se studienoter til Mt 3:1; Mr 1:4.) Når apostelen Johannes skrev om de tre kvinnene som het Maria, spesifiserte han hvem han mente. (Joh 11:1, 2; 19:25; 20:1) Men han trengte ikke å spesifisere hvem han mente når han omtalte døperen Johannes, siden han aldri nevner seg selv ved navn og ingen ville misforstå hvilken Johannes det dreide seg om. Dette er enda en faktor som bekrefter at det var apostelen Johannes som nedskrev dette evangeliet. – Se «Introduksjon til Johannes» og studienote til Joh Tittelen.

som et vitne: Eller: «til et vitnesbyrd». Det greske substantivet for «vitne; vitneutsagn» (martyrịa) forekommer mer enn dobbelt så mange ganger i Johannes’ evangelium som i de tre andre evangeliene til sammen. Det beslektede verbet, gjengitt med å vitne (martyrẹo), forekommer 39 ganger i Johannes’ evangelium – til sammenligning forekommer det bare to ganger i de andre evangelieberetningene. (Mt 23:31; Lu 4:22) Dette greske verbet blir brukt så ofte i forbindelse med døperen Johannes at noen har foreslått å kalle ham «vitnet Johannes». (Joh 1:8, 15, 32, 34; 3:26; 5:33; se studienote til Joh 1:19.) I Johannes’ evangelium blir dette verbet også brukt mange ganger i forbindelse med Jesu tjeneste. Det sies ofte om Jesus at han «vitner». (Joh 8:14, 17, 18) Det er særlig verdt å legge merke til det Jesus sa til Pontius Pilatus: «Jeg er født for å vitne om sannheten, og det er derfor jeg har kommet til verden.» (Joh 18:37) I Johannes’ åpenbaring blir Jesus omtalt som «det trofaste vitne» og «det trofaste og sanne vitne». – Åp 1:5; 3:14.

ham: Det vil si døperen Johannes. – Se også Apg 19:4.

verden: Det greske ordet kọsmos sikter her til menneskeverdenen. I denne sammenhengen ser det ut til at uttrykket komme til verden i første rekke sikter til det at Jesus gikk ut blant menneskene etter at han var blitt døpt, og ikke til det at han ble født som menneske. Etter dåpen utførte han sitt tjenesteoppdrag som lysbærer for menneskeverdenen. – Se også Joh 3:17, 19; 6:14; 9:39; 10:36; 11:27; 12:46; 1Jo 4:9.

verden ble til ved ham: Det greske ordet kọsmos («verden») sikter her til menneskeverdenen, noe som framgår av at det senere i verset står at verden kjente ham ikke. I ikke-religiøse skrifter ble dette greske ordet noen ganger brukt om universet og skaperverket i sin alminnelighet, og apostelen Paulus kan ha brukt det i denne betydningen da han talte til greske tilhørere. (Apg 17:24) Men i De kristne greske skrifter sikter ordet som oftest til menneskeverdenen eller til en del av den. Det er sant at Jesus var med på å skape alt, deriblant himmelen og jorden og alt som hører til dem. Men dette verset fokuserer på den rollen han hadde da menneskeheten ble til. – 1Mo 1:26; Joh 1:3; Kol 1:15–17.

Ordet ble menneske: Jesus var helt og fullt et menneske fra han ble født, til han døde. Jesus forklarte hva som var hensikten med at han ble et menneske, da han sa: «Det brød som jeg skal gi, det er min kropp, som jeg gir for at verden kan få liv.» (Joh 6:51) Og det var bare fordi Jesus helt og fullt var et menneske, at han kunne erfare det samme som det mennesker av kjøtt og blod erfarer, og dermed bli en medfølende Øversteprest. (He 4:15) Jesus kan ikke ha vært menneske og Gud samtidig, for Bibelen sier at han «ble gjort litt lavere enn englene». (He 2:9; Sl 8:4, 5; se studienoten til menneske i dette verset.) Men det var ikke alle som anerkjente at Jesus hadde kommet som menneske. Gnostikerne, for eksempel, som trodde at man kunne skaffe seg kunnskap (gresk: gnọsis) på en mystisk måte, blandet frafallen kristendom med gresk filosofi og orientalsk mystisisme. De lærte at alt fysisk og materielt var av det onde. De mente derfor at Jesus ikke kom som menneske, men at det bare virket som om han hadde en menneskelig kropp. En tidlig form for gnostisisme var tydeligvis nokså utbredt i slutten av det første århundre evt., så Johannes kan ha hatt dette i tankene da han skrev at «Ordet ble menneske». I brevene sine advarte Johannes mot den falske læren at Jesus ikke hadde «kommet som menneske». – 1Jo 4:2, 3; 2Jo 7.

menneske: Eller: «kjød». Det greske ordet sarks brukes her om et fysisk vesen, et levende vesen som består av kjøtt. Da Jesus ble født som menneske, var han ikke lenger en ånd. Det var ikke slik at han bare iførte seg en fysisk kropp, slik som engler hadde gjort tidligere. (1Mo 18:1–3; 19:1; Jos 5:13–15) Jesus kunne derfor med rette omtale seg selv som «Menneskesønnen». – Joh 1:51; 3:14; se studienote til Mt 8:20.

bodde: Bokstavelig: «teltet; bodde i telt». Noen har hevdet at uttalelsen om at Ordet ‘teltet iblant oss’, viser at Jesus var en inkarnasjon og ikke et virkelig menneske. Men Peter brukte et beslektet substantiv, gjengitt med ‘telt’, da han omtalte sin fysiske kropp som en midlertidig bolig. (2Pe 1:13) Peter mente ikke at han var en inkarnasjon, selv om han visste at han snart skulle dø og få en åndelig, ikke fysisk, kropp når han ble oppreist. – 2Pe 1:13–15; se også 1Kt 15:35–38, 42–44; 1Jo 3:2.

vi fikk se hans herlighet: I løpet av Jesu liv og tjeneste så Johannes og de andre apostlene en herlighet, en prakt eller storslagenhet, som bare kunne komme fra en som gjenspeilte Jehovas egenskaper til fullkommenhet. I tillegg var apostelen Johannes, sammen med Jakob og Peter, vitne til Jesu forvandling. (Mt 17:1–9; Mr 9:1–9; Lu 9:28–36) Det kan derfor være at Johannes her ikke bare hentydet til det at Jesus gjenspeilte Guds egenskaper, men også til synet av forvandlingen, som hadde funnet sted over 60 år tidligere. Denne hendelsen hadde også gjort varig inntrykk på apostelen Peter, som skrev brevene sine omkring 30 år før Johannes skrev sitt evangelium. Peter pekte konkret på forvandlingen som en mektig bekreftelse av «de profetiske ordene». – 2Pe 1:17–19.

en enbåren sønn: Det greske ordet monogenẹs, som tradisjonelt blir gjengitt med «enbåren», er blitt definert som «eneste i sitt slag; eneste; alene-født; enestående; unik». I Bibelen brukes uttrykket om forholdet mellom enten en sønn eller en datter og foreldrene. (Se studienoter til Lu 7:12; 8:42; 9:38.) I apostelen Johannes’ skrifter blir dette uttrykket utelukkende brukt om Jesus (Joh 3:16, 18; 1Jo 4:9), men aldri om Jesu fødsel som menneske eller om hans liv som menneske. Johannes bruker i stedet uttrykket om Jesus i hans førmenneskelige tilværelse som Logos, eller Ordet, den som «var i begynnelsen hos Gud», ja «før verden ble til». (Joh 1:1, 2; 17:5, 24) Jesus er ‘den enbårne sønn’ fordi han er Jehovas Førstefødte og den eneste som er blitt skapt direkte av Gud. Andre åndeskapninger blir på lignende måte kalt «den sanne Guds sønner» eller «Guds sønner» (1Mo 6:2, 4; Job 1:6; 2:1; 38:4–7), men alle disse sønnene ble skapt av Jehova ved hjelp av denne førstefødte Sønnen. (Kol 1:15, 16) For å oppsummere: Ordet monogenẹs sikter både til at Jesus er «den eneste i sitt slag; unik; uforlignelig», og til at han er den eneste sønnen som Gud alene har skapt direkte. – 1Jo 5:18; se studienote til He 11:17.

hadde Guds velvilje i fullt mål og var full av sannhet: Eller: var full av ufortjent godhet og sannhet». «Ordet», Jesus Kristus, hadde Guds velvilje og snakket alltid sant. Men sammenhengen viser at denne formuleringen omfatter mer: Jehova valgte spesielt ut sin Sønn til å forklare og demonstrere Farens ufortjente godhet og sannhet i fullt mål. (Joh 1:16, 17) Disse egenskapene hos Gud ble så tydelig åpenbart gjennom Jesus at han kunne si: «Den som har sett meg, har også sett min Far.» (Joh 14:9) Gjennom Jesus formidlet Gud ufortjent godhet og sannhet til alle som ønsket å ta imot dette.

Guds velvilje: Eller: «ufortjent godhet». Det greske ordet khạris forekommer over 150 ganger i De kristne greske skrifter og uttrykker forskjellige betydningsnyanser, avhengig av sammenhengen. Når ordet brukes om den ufortjente godhet som Gud viser mennesker, sikter det til en fri gave som Gud gir gavmildt, uten å vente å få noe til gjengjeld. Det beskriver Guds sjenerøse gaver til menneskene og den store kjærlighet og godhet han viser dem uten at de har gjort noe for å fortjene det. Motivet for dette er utelukkende at giveren er gavmild. (Ro 4:4; 11:6) Dette begrepet framhever ikke nødvendigvis at de som blir vist slik godhet, ikke er verdige til det, noe som forklarer hvorfor Gud kunne vise Jesus slik velvilje, eller godhet. I sammenhenger som gjelder Jesus, er det greske ordet med rette gjengitt med «Guds velvilje», som i dette verset, eller med «godkjennelse» og ‘sette pris på’. (Lu 2:40, 52) I andre sammenhenger er det gjengitt med «velvilje», «godt likt», ‘godkjenne’ og ‘vennlig gave’. – Lu 1:30; Apg 2:47; 7:46; 1Kt 16:3; 2Kt 8:19.

Han som kommer etter meg: Døperen Johannes ble født omkring seks måneder før Jesus og begynte sin tjeneste før Jesus. I den forstand kom Jesus «etter» Johannes. (Lu 1:24, 26; 3:1–20) Men Jesus gjorde langt større gjerninger enn Johannes, og derfor kunne det sies at han rykket fram foran Johannes, eller overgikk ham, på alle måter. Døperen Johannes erkjente også at Jesus hadde hatt en førmenneskelig tilværelse, ved å si at han var til før meg.

ufortjent godhet på ufortjent godhet: Det greske ordet for «ufortjent godhet» er khạris. I denne sammenhengen betegner det Guds sjenerøse gaver og hans store kjærlighet og godhet. Ordet innebærer tanken om noe som blir gitt et menneske utelukkende fordi giveren er gavmild, ikke fordi vedkommende har gjort seg fortjent til det. (Se Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».) Det at ordet khạris blir brukt to ganger sammen med den greske preposisjonen antị (her gjengitt med «på»), betegner at det blir vist ufortjent godhet i rikt mål, kontinuerlig eller gang på gang. Tanken kunne også ha vært gjengitt med «kontinuerlig ufortjent godhet».

Loven ... den ufortjente godhet og sannheten: I De kristne greske skrifter blir Moseloven ofte stilt opp som en kontrast til «ufortjent godhet». (Ro 3:21–24; 5:20, 21; 6:14; Ga 2:21; 5:4; He 10:28, 29) Moseloven tjente som en «oppdrager som ledet til Kristus», og den inneholdt skygger, eller profetiske bilder, som ble oppfylt på ham. (Ga 3:23–25; Kol 2:16, 17; He 10:1) Blant annet ga Loven mennesker «nøyaktig kunnskap om hva synd er». (Ro 3:20) På grunn av denne nøyaktige kunnskapen forsto man også at «den lønnen synden betaler, er døden», og at «alle lovbrudd og ulydige handlinger fikk en rettferdig straff». (Ro 6:23; He 2:2) Her antyder Johannes at det er en kontrast mellom «Loven» og «den ufortjente godhet og sannheten» som er kommet ved Jesus Kristus. Jesus gjorde til virkelighet det som Loven inneholdt skygger av, deriblant ofre for å oppnå tilgivelse og soning. (3Mo 4:20, 26) Jesus viste også at Gud ville vise syndige mennesker ufortjent godhet, eller gi dem en «vennlig gave», som det greske ordet khạris noen ganger blir oversatt med, ved å gi sin Sønn som et sonoffer for synd. (Kol 1:14; 1Jo 4:10, fotn.; se studienote til Ro 6:23 og Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».) Jesus åpenbarte en ny ‘sannhet’: at dette offeret skulle frigjøre mennesker fra synd og død. – Joh 8:32; se studienote til Joh 1:14.

den enbårne gud: Johannes sikter her til Ordet, «Jesus Kristus», som han tidligere kaller «en gud». (Joh 1:1, 17) Johannes omtaler Jesus som Guds enbårne Sønn. (Joh 1:14; 3:16) I denne passasjen kaller Johannes Jesus «den enbårne gud», en betegnelse som framhever Jesu unike stilling i Guds ordning. Jesus kan med rette kalles «en gud» på grunn av den måten ordet «gud» brukes på i Bibelen. Denne tittelen overbringer den grunnleggende tanken om en som er mektig, og i Bibelen brukes den også om mennesker. (Sl 82:6; se studienoter til Joh 1:1; 10:34.) Jesus er «en gud», en som er mektig, fordi han har fått makt og myndighet fra Den Allmektige Gud, sin Far. (Mt 28:18; 1Kt 8:6; He 1:2) Siden Jesus er den eneste som er skapt direkte av Gud, og den eneste som alt «ble til ved» (Joh 1:3), passer det godt at han blir kalt «den enbårne gud». Dette uttrykket viser at Jesus har en høyere stilling og er omgitt av større herlighet enn alle de andre av Guds åndesønner. Slik det framgår av enkelte bibeloversettelser, sier noen håndskrifter «den enbårne Sønn». Men de tidligste og mest autoritative håndskriftene sier «den enbårne gud» (med den bestemte artikkelen på gresk) eller «enbåren gud» (uten den bestemte artikkelen på gresk).

ved sin Fars side: Eller: «på plassen ved Farens bryst». Dette uttrykket sikter til en spesielt begunstiget plass, og den som lå der, hadde nært fellesskap med den han lå ved siden av. Denne billedlige uttrykksmåten er sannsynligvis basert på den måten måltider foregikk på. Gjestene lå til bords på divaner på en slik måte at de kunne lene seg tilbake mot brystet til en god venn. (Joh 13:23–25) Jesus blir altså beskrevet som Jehova Guds nærmeste venn, den som kunne forklare Gud mer fullstendig og grundig enn noen annen. – Mt 11:27.

det vitneutsagnet Johannes kom med: Eller: «Johannes’ vitnesbyrd». I Joh 1:7 blir døperen Johannes kalt «et vitne» (en form av det greske ordet martyrịa, som også er brukt her), en som kom for å vitne om lyset. Her sikter det samme greske ordet til den bekreftelsen eller erklæringen som døperen Johannes kom med om Jesus, og som er nedskrevet i de neste versene.

Elia: Se studienote til Mt 11:14.

Profeten: Det vil si den profeten som Moses hadde forutsagt skulle komme, og som man hadde ventet lenge på. – 5Mo 18:18, 19; Joh 1:25–27; 6:14; 7:40; Apg 3:19–26.

Jehovas: I Jes 40:3, som er sitert her, står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. (Se Tillegg A5 og C.) Evangelieskribentene Matteus, Markus og Lukas anvender denne profetien på døperen Johannes, og her i Johannes’ evangelium anvender døperen Johannes denne profetien på seg selv. Johannes skulle gjøre Jehovas vei jevn i den forstand at han skulle være forløperen for Jesus, som ville representere sin Far og komme i sin Fars navn. – Joh 5:43; 8:29.

døper: Eller: «neddukker». Det greske ordet baptịzo betyr «å dyppe; å neddukke». Flere bibelske eksempler bekrefter at det er snakk om fullstendig neddukking. En gang døpte Johannes på et sted i Jordandalen i nærheten av Salim «fordi det var mye vann der». (Joh 3:23) I forbindelse med at Filip døpte den etiopiske hoffmannen, står det at «både Filip og hoffmannen gikk ned i vannet». (Apg 8:38) Det samme greske ordet er brukt i Septuaginta i 2Kg 5:14, der det står at Naaman «dukket seg sju ganger i Jordan».

sandalene: Å ta av noen sandalene og bære dem eller å løsne remmene på en annens sandaler (Mt 3:11; Mr 1:7; Lu 3:16) ble sett på som en triviell oppgave som skulle utføres av en slave.

Betania: Enkelte håndskrifter sier «Betabara», en gjengivelse som brukes i noen bibeloversettelser. Men i de mest pålitelige håndskriftene står det «Betania».

Betania på den andre siden av Jordan: Det vil si øst for Jordan. Dette Betania, som er nevnt bare én gang i De kristne greske skrifter, er ikke det Betania som lå i nærheten av Jerusalem. (Mt 21:17; Mr 11:1; Lu 19:29; Joh 11:1) Beliggenheten til dette Betania øst for Jordan er ukjent. Noen, som støtter den tradisjonelle oppfatningen av hvor Jesu dåp fant sted, mener at byen lå øst for Jordan overfor Jeriko. Men beretningen i Joh 1:29, 35, 43; 2:1 ser ut til å angi et sted nærmere Kana i Galilea, ikke et sted i nærheten av Jeriko. Det virker altså mest sannsynlig at byen lå et sted noe sør for Galilea-sjøen, men den nøyaktige beliggenheten kan ikke fastslås med sikkerhet. – Se Tillegg B10.

Guds Lam: Etter at Jesus var blitt døpt og var blitt fristet av Djevelen i ødemarken, introduserte døperen Johannes ham som «Guds Lam». Dette uttrykket forekommer bare her og i Joh 1:36. (Se Tillegg A7.) Det passer godt å sammenligne Jesus med et lam. I bibelsk tid ofret man sauer for å oppnå tilgivelse for synd og for å kunne nærme seg Gud. Dette pekte fram til det offeret Jesus skulle bære fram ved å gi sitt fullkomne menneskeliv for menneskene. Uttrykket «Guds Lam» kan hentyde til flere forskjellige passasjer i de inspirerte skrifter. I betraktning av hvor godt døperen Johannes kjente De hebraiske skrifter, kan han ha hatt ett eller flere av de følgende offerdyrene i tankene: den væren som Abraham ofret i stedet for sin egen sønn Isak (1Mo 22:13), det påskelammet som ble slaktet i Egypt i forbindelse med at israelittene ble befridd fra slaveriet (2Mo 12:1–13), eller det værlammet som ble ofret på Guds alter i Jerusalem hver morgen og kveld. (2Mo 29:38–42) Johannes kan også ha tenkt på Jesajas profeti, der det sies at den som Jehova kaller «min tjener», ble «ført bort lik en sau for å bli slaktet». (Jes 52:13; 53:5, 7, 11) Da apostelen Paulus skrev sitt første brev til korinterne, omtalte han Jesus som «vårt påskelam». (1Kt 5:7) Apostelen Peter skrev at Kristi blod var «dyrebart blod, som blodet av et feilfritt lam». (1Pe 1:19) Og i Åpenbaringsboken blir den herliggjorte Jesus billedlig omtalt som «Lammet» over 25 ganger. – Noen eksempler er: Åp 5:8; 6:1; 7:9; 12:11; 13:8; 14:1; 15:3; 17:14; 19:7; 21:9; 22:1.

verdens: Det greske ordet kọsmos er nært knyttet til menneskeheten. Slik er det i verdslig gresk litteratur, og slik er det spesielt i Bibelen. Både i denne sammenhengen og i Joh 3:16 sikter kọsmos til hele den verden av mennesker som er skyldig i synd, det vil si den synd som menneskene har arvet fra Adam.

som en due: Duer ble brukt til hellige formål og kunne ha symbolsk betydning. De ble båret fram som ofre (Mr 11:15; Joh 2:14–16), og de symboliserte uskyldighet og renhet. (Mt 10:16) En due som Noah sendte ut fra arken, kom tilbake med et olivenblad i nebbet, noe som viste at vannet hadde trukket seg tilbake fra jorden (1Mo 8:11), og at en tid med hvile og fred lå foran menneskene. (1Mo 5:29) Det kan derfor være at Jehova ved Jesu dåp brukte det som så ut som en due, for å rette oppmerksomheten mot Jesu rolle som Messias – han er Guds rene og syndfrie Sønn, som skulle ofre sitt liv for menneskene og legge grunnlaget for en periode med hvile og fred under sitt styre som Konge. Da ånden, eller Guds virksomme kraft, kom ned over Jesus i forbindelse med at han ble døpt, kan det ha minnet om hvordan en due flakser med vingene like før den lander.

Guds Sønn: Bibelen bruker dette uttrykket om Jesus mange ganger. (Joh 1:49; 3:16–18; 5:25; 10:36; 11:4) Siden Gud ikke har en bokstavelig kone og ikke er av menneskelig natur, må dette uttrykket være et språkbilde. Det skal tydeligvis hjelpe leseren til å forstå at det forholdet Jesus har til Gud, kan sammenlignes med det forholdet en menneskelig sønn har til sin far. Det framhever også at Jesus fikk sitt liv fra Jehova, som skapte ham. På lignende måte blir det første menneske, Adam, også omtalt som «Guds sønn». – Se studienote til Lu 3:38.

Johannes ... sammen med to av disiplene sine: En av de to disiplene av døperen Johannes var «Andreas, Simon Peters bror». – Se studienote til Joh 1:40.

de to disiplene ... fulgte ... etter Jesus: Denne uttalelsen viser at Jesu første disipler kom fra dem som var disipler av døperen Johannes. – Se studienoter til Joh 1:35, 40.

omkring den tiende timen: Det vil si cirka kl. 16. – Se studienote til Mt 20:3.

en av de to: De to disiplene ble nevnt i Joh 1:35. Den ikke navngitte disippelen er sannsynligvis apostelen Johannes, som er sønn av Sebedeus og er den som har skrevet dette evangeliet. (Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10) Noe som taler for dette, er at skribenten aldri oppgir sitt eget navn, aldri nevner apostelen Johannes ved navn og alltid omtaler døperen Johannes ganske enkelt som «Johannes».

Messias: Eller: «Den Salvede». Det greske ordet Messịas (en transkribert form av det hebraiske ordet masjịach) forekommer bare to ganger i De kristne greske skrifter. (Se Joh 4:25.) Det hebraiske verbet som tittelen masjịach kommer fra, er masjạch, som betyr «å smøre med eller gni inn med (en væske)» og «å salve». (2Mo 29:2, 7) I bibelsk tid ble prester, herskere og profeter seremonielt salvet med olje. (3Mo 4:3; 1Sa 16:3, 12, 13; 1Kg 19:16) Her i Joh 1:41 blir tittelen «Messias» etterfulgt av en forklaring: som betyr «Kristus». Tittelen Kristus (gresk: Khristọs) forekommer over 500 ganger i De kristne greske skrifter og svarer til tittelen «Messias», som begge betyr «den salvede». – Se studienote til Mt 1:1.

Du er Simon: Simon blir nevnt ved navn på fem forskjellige måter i Bibelen. (Se studienoter til Mt 4:18; 10:2.) Ved denne anledningen møter Jesus antagelig Simon for første gang og gir ham det semittiske navnet Kefas (Kefạs), som kanskje er beslektet med det hebraiske ordet kefịm (klipper), som er brukt i Job 30:6 og Jer 4:29. Her gir evangelieskribenten Johannes også en forklaring: som blir oversatt «Peter», et gresk navn med lignende betydning, nemlig «klippestykke; stein». I Bibelen er det bare Simon som bærer både dette semittiske navnet og dette greske navnet. Jesus, som kunne se at Natanael var en mann «som [var] uten svik» (Joh 1:47; 2:25), kunne også se hva slags menneske Peter var. Særlig etter Jesu død og oppstandelse viste Peter seg å ha klippelignende egenskaper ved at han styrket menigheten og hadde en stabiliserende innflytelse på den. – Lu 22:32; Apg 1:15, 16; 15:6–11.

Johannes: Ifølge enkelte gamle håndskrifter blir apostelen Peters far her kalt Johannes. I andre gamle håndskrifter blir han kalt Jona. I Mt 16:17 tiltaler Jesus Peter som «Simon, Jonas sønn». (Se studienote til Mt 16:17.) Ifølge noen bibelkommentatorer kan de greske formene av navnene Johannes og Jona være forskjellige stavemåter av det samme hebraiske navnet.

Natanael: Fra et hebraisk navn som betyr «Gud har gitt». Dette er antagelig et annet navn på Bartolomeus, en av Jesu tolv apostler. (Mt 10:3) Bartolomeus, som betyr «Tolmais sønn», er et patronym (et navn avledet av farens navn). At det ikke var noe uvanlig med det at Natanael ble kalt Bartolomeus, eller Tolmais sønn, framgår av et eksempel i evangelieberetningen der en annen mann blir kalt Bartimeus, eller sønn av Timeus. (Mr 10:46) Når Matteus, Markus og Lukas omtaler Bartolomeus, nevner de ham sammen med Filip. Og når Johannes omtaler Natanael, knytter han ham på samme måte til Filip, noe som også er en indikasjon på at Bartolomeus og Natanael er en og samme person. (Mt 10:3; Mr 3:18; Lu 6:14; Joh 1:45, 46) Det var ikke uvanlig at folk var kjent under mer enn ett navn. – Joh 1:42.

som Moses har skrevet om i Loven, og som også profetene har skrevet om: Denne ordlyden minner om uttrykket «Loven og Profetene» og lignende varianter, som er brukt flere ganger i evangeliene. (Mt 5:17; 7:12; 11:13; 22:40; Lu 16:16) «Loven» sikter til de fem første bøkene i Bibelen, Mosebøkene, og «Profetene» sikter til de profetiske bøkene i De hebraiske skrifter. Når disse ordene er nevnt sammen, kan de betegne De hebraiske skrifter i sin helhet. De disiplene som er nevnt her, var tydeligvis godt kjent i De hebraiske skrifter, og Filip kan ha tenkt på slike passasjer som dem man finner i 1Mo 3:15; 22:18; 49:10; 5Mo 18:18; Jes 9:6, 7; 11:1; Jer 33:15; Ese 34:23; Mi 5:2; Sak 6:12; Mal 3:1. En rekke bibelvers viser faktisk at De hebraiske skrifter som et hele vitner om Jesus. – Lu 24:27, 44; Joh 5:39, 40; Apg 10:43; Åp 19:10.

Kan det komme noe godt fra Nasaret?: Det er en vanlig oppfatning at Natanaels bemerkning gjenspeilte at Nasaret var en ubetydelig landsby, som til og med folk i Galilea så ned på. (Joh 21:2) Nasaret blir ikke konkret nevnt i De hebraiske skrifter eller av Josefus, men den nærliggende byen Jafia (som lå mindre enn 3 km sørvest for Nasaret) blir nevnt i Jos 19:12 og av Josefus. Men ikke alle byer i Galilea blir nevnt i De hebraiske skrifter eller av Josefus. Det er også verdt å merke seg at evangeliene alltid kaller Nasaret «en by» (gresk: pọlis), en betegnelse som vanligvis brukes om et sted med større befolkning enn en landsby. (Mt 2:23; Lu 1:26; 2:4, 39; 4:29) Nasaret lå i et fjellområde, og de forholdsvis lave fjellene som omga byen, hevet seg over Esdrelon-sletten (Jisreel-sletten). Området var nokså tett befolket, og det lå flere større og mindre byer der. Nasaret lå i nærheten av viktige handelsruter, så innbyggerne må ha hatt muligheter til å orientere seg om hva som foregikk på det samfunnsmessige, religiøse og politiske området på den tiden. (Se også Lu 4:23.) Nasaret hadde også sin egen synagoge. (Lu 4:16) Så det virker ikke sannsynlig at dette var en ubetydelig landsby. Det kan derfor være at Natanael bare var overrasket over at Filip kunne tro at en mann fra nabobyen Nasaret i Galilea kunne være den lovte Messias, siden Skriftene hadde forutsagt at Messias skulle komme fra Betlehem i Juda. – Joh 7:42, 52; Mi 5:2.

virkelig en israelitt som er uten svik: Alle Jakobs etterkommere var israelitter, men Jesus siktet uten tvil til noe mer enn biologisk avstamning. Navnet Israel betyr «den som kjemper med (holder fast ved) Gud», og Jakob fikk dette navnet etter at han hadde kjempet med en engel for å få en velsignelse. I motsetning til sin bror, Esau, verdsatte Jakob hellige ting og var villig til å anstrenge seg kraftig for å få Guds godkjennelse. (1Mo 32:22–28; He 12:16) Det Jesus sa til Natanael, viste at han ikke bare var israelitt av fødsel, men at han hadde samme slags tro som sin forfader Jakob og var like opptatt av å gjøre Guds vilje som ham. Jesu ord (som kan hentyde til Sl 32:2) viser også at det ikke var noe hyklersk eller bedragersk ved Natanael.

Du skal få se større ting enn dette: Natanael fikk snart se at disse ordene begynte å bli oppfylt. På en bryllupsfest i sin hjemby Kana i Galilea var Natanael vitne til Jesu første mirakel da Jesus forvandlet vann til utsøkt vin. (Joh 2:1–11; 21:2) Både Natanael og de elleve andre som senere ble utnevnt til apostler, så at Jesus helbredet syke, drev ut demoner og til og med oppreiste døde. I tillegg til at Natanael og de andre apostlene så dette, fikk de selv kraft til å utføre mirakler og til å være med på å forkynne: «Himmelens rike er kommet nær.» – Mt 10:1–8.

i sannhet: Bokstavelig: «i sannhet, i sannhet». Gresk: amẹn amẹn. Det greske ordet er en transkripsjon av det hebraiske ordet ’amẹn, som betyr «la det skje», «la det være slik» eller «sannelig». Jesus brukte ofte ordet amẹn for å innlede en erklæring, et løfte eller en profeti og på den måten understreke at det han sa, var sant og pålitelig. Denne måten som Jesus brukte ordet amẹn på, sies å være helt unik i religiøs litteratur. (Mt 5:18; Mr 3:28; Lu 4:24) Det er bare i Johannes’ evangelium dette ordet blir brukt dobbelt (amẹn amẹn), noe som blir gjort alle de 25 gangene uttrykket forekommer. Det kunne ha vært gjengitt med «i sannhet, ja i sannhet». Hele frasen: «Jeg sier dere i sannhet» kan også oversettes med: «Jeg forsikrer dere», eller: «Jeg sier dere som sant er».

himmelen: Det greske ordet som er brukt her, kan sikte til den fysiske himmelen eller til den åndelige himmelen.

engler: Eller: «sendebud; budbringere». Det greske ordet ạggelos og det tilsvarende hebraiske ordet mal’ạkh forekommer nesten 400 ganger i Bibelen. Begge ordene har den grunnleggende betydningen «sendebud; budbringer». Når det dreier seg om sendebud fra åndeverdenen, er ordene oversatt med «engel», men når det helt klart siktes til mennesker, er de gjengitt med «sendebud» eller «budbringer». Sammenhengen viser vanligvis om det er snakk om engler eller menneskelige sendebud, men der begge betydningene er mulige, angir fotnoter ofte den alternative gjengivelsen. (1Mo 16:7; 32:3; Job 4:18, fotn.; 33:23, fotn.; For 5:6, fotn.; Jes 63:9, fotn.; Mt 1:20; Åp 22:8; se Ordforklaringer.) I Åpenbaringen, som er full av symboler, kan ordet «engel» noen ganger sikte til mennesker. – Åp 2:1, 8, 12, 18; 3:1, 7, 14.

til Menneskesønnen: Eller: «for å tjene Menneskesønnen». Da Jesus snakket om å se engler stige opp og stige ned, kan han ha tenkt på Jakobs syn av engler som gikk opp og ned på en trapp, eller en stige (1Mo 28:12), noe som viser at engler utfører en tjeneste som har stor betydning for forholdet mellom Jehova og mennesker som han godkjenner. Det Jesus sa, viser på lignende måte at de som var sammen med ham, fikk beviser for at Guds engler tjente ham, og at hans Far på en spesiell måte viste ham omsorg og ga ham veiledning.

Menneskesønnen: Se studienote til Mt 8:20.